GOOD BYE
29 desember 2007
28 desember 2007
THE END
Ja, så var den her da. Den siste kvelden min på Afrikansk jord, kvelden jeg måtte pakke for å reise hjem. Jeg har blandede følelser om det blir bra å dra hjem. På en måte ja og på en annen måte ikke. Skulle helst ønske at billetten min var til Windhoek igjen, akkurat som jeg drømte i natt. Drømte at jeg kom på flyplassen og damen i skranken sa at ”Sorry Ms. Svensrud, but I cannot find a ticket on that name to London, but on the other hand I do find a ticket to Windhoek. Is that correct?”. Tiden I Cape Town sammen med Monica har vært helt fantastisk. Vi har kost oss masse med god mat, god vin, flotte turer og hverandres selskap. Så det er vel egentlig ikke så mye mer å si. Neste blogginnlegg er fra Maria Dehlisvei 37 – Oslo.
Det er slutt for denne gang.
This is just sad. Am I really going back home? The two weeks in Cape Town had been absolutely fantastic and the time with Monica as well. We’ve been the best of friends, like always, and enjoyed life with sun, great food, wine and each other. The next time I’m writing I’ll be writing from home. My flat in Oslo call’s me home now. Like I told Dirkie yesterday when he text me from Windhoek, I feel like I’m spinning round and round without anything to hold on to. The wise man told me that “Hold on to all the memories you’ve got. Hold on to your friends….I know I do”. And that is so true. I have to keep the memories alive and by doing so Namibia, Zambia, Zimbabwe, Botswana and South Africa will never leave my heart and neither will my friends. So long :)
The End
Sykkeltur i paradis
I går var Monica og jeg på dagstur på Cape Penninsula, som er den lille halvøya fra Cape Town til Cape Point. Dagen startet flott ved at noen hadde stjålet smøret mitt i kjøleskapet så jeg var noget muggen over akkurat det. Hadde de tatt de få bitene jeg har igjen av melkesjokoladen Monica tok med til meg hadde det derimot blitt månelyst på Big Blue J 
Vi ble hentet ca halv ni og brukte gode 45min på å hente resten av dagens deltagere litt rundt om i hele byen. Vi var 13 til sammen hvorav 2 svenske og andre Norske. Vi kjørte til Hout Bay litt utenfor Cape Town og tok en båt ut til en liten øy med masse sel på. Jeg er jo tidenes største landkrabbe og det tok vel to minutter før jeg trodde jeg skulle bli sjøsyk som vanlig. Gikk ut å stelte meg på dekk og sjøen ble ikke akkurat bedre jo lenger ut på havet vi kom. Det gikk hvertfall bra ut til øya og seler fikk vi sett. Båtturen tilbake gikk overraskende bra og for første gang i Afrika har jeg vært på en båt uten å spy (Ref september innleggene fra Cape og Shark cage diving). Etter denne lille turen kjørte vi videre over til False bay og Simons Town. Der ventet masse søte pingviner og Monica var i ekstase – dette har hun nemlig snakket om siden hun så bildene mine fra sist gang. Det var absolutt gøy å se pingvinene en gang til, men det beste var at turen ut til False Bay var en tur jeg ikke hadde hatt tidligere så det var nytt for meg også.
Etter pingvinene tok vi sykkelen fatt fra inngangen til ”Cape of Good hope nature reserve” og vi syklet først 6km til stedet hvor vi spiste lunch (som var aldeles nydelig). Vi fikk så alternativet om å kjøre til Kapp det gode håp eller sykle – vi syklet jo selvfølgelig. På veien så vi to struts, nydelig sjøluft, ble litt solbrente og fikk en sykkeltur man bare kan drømme om. Det var ordentlig moro, ikke veldig tungt heller og en helt annen måte å se naturen på. Når strutsen er 5m fra deg i en bil er det hel kult, når den er 5m fra deg og du er på en sykkel – da er det spektakulert!
Vel fremme ved Kapp det gode håp startet vi klatreetappen opp til toppen. Det gikk rasende lett siden min kondis har bedret seg litt etter å løpe i trapper på Katutura. Det var også en fantastisk tur og vi gikk ”hele” veien til Cape Point som er ca 3km (men det er rett opp da vel å merke).
Vi nøt en velfortjent flaske vann når vi kom frem og var skjønt enige om at vi burde ha smurt oss med solkrem J
Mange hilsener fra Kine og Monica
25 desember 2007
A South African christmas
Well, since I am in a country where the majority speaks English and my written english has gotten better than my Norwegian....and my friends in Windhoek want's to read something understandable this piece is first in English with a little Norwegian at the end.
When I woke up yesterday I just couldn't believe that it was Christmas. I saw the date on my cellphone and that was believable enough but there was no feeling of Christmas. The day started of with a thunderstorm, heavy rain and wind. The roof in our room was leaking and I was singing carols. "Have your self a merry little chirstmas", "So this is christmas", "I belive in St.Claus", "Silent night" and so on. Every one at the hostel was looking at me as if I were a crazy one who had that much christmasspirit. Monica and I went down to the waterfront to get a lite lunch, listened to a concert, went on and had a drink before we found another concert. The dinner was excellent and since I'm not to found of the Norwegian food on christmas it was a feast. I had a bad hour of homesickness around five o'clock but it passed. So if someone ask me if I had a good christmas the answer is: The 24th and 25th of december was great, but it wasn't christmas!
When I woke up yesterday I just couldn't believe that it was Christmas. I saw the date on my cellphone and that was believable enough but there was no feeling of Christmas. The day started of with a thunderstorm, heavy rain and wind. The roof in our room was leaking and I was singing carols. "Have your self a merry little chirstmas", "So this is christmas", "I belive in St.Claus", "Silent night" and so on. Every one at the hostel was looking at me as if I were a crazy one who had that much christmasspirit. Monica and I went down to the waterfront to get a lite lunch, listened to a concert, went on and had a drink before we found another concert. The dinner was excellent and since I'm not to found of the Norwegian food on christmas it was a feast. I had a bad hour of homesickness around five o'clock but it passed. So if someone ask me if I had a good christmas the answer is: The 24th and 25th of december was great, but it wasn't christmas!
24 desember 2007
Have your self a merry little christmas
God jul ønskes fra Cape Town. Som bilde tilsier er dette en grønn jul, masse folk og enormt masse turister. Vi er ikke alene :) De som kjenner meg godt vet at jeg er stor tilhenger av juleevangeliet og det er liksom ikke jul uten at det blir lest. Så for å spre min del av julegleden - god jul!
-- -- -- -- -- -- -- -- -- -- --
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
23 desember 2007
Robben Island
Jeg har lenge gledet meg til å kunne se Robben Island og endelig har jeg fått gjort det også. Det går inn i rekken over steder på FN's World heritage list som jeg nå faktisk har besøkt. Det tilsvarte forventningene og mer til. Først var vi på "The Distrix six" museet i Cape Town som er dedikert til alle de svarte som ble tvangsflyttet ut av Cape Town og dannet den første township. En township er et avgrenset området dedikert til en gitt gruppe mennesker som er uønsket et annet sted. Men for oss som er vant til å se Katutura var denne townshippen luksus i forhold - de hadde innlagt vann, vegger og vinduer. Etter township-turen ble vi sluppet av med 4 biletter til Robben Island og 2t å slå ihjel. De ble brukt til å spise en meget god lunch på V&A Waterfront.
Robben Island oppfylt forventningene og var absolutt verdt å se. Tekst er vel egentlig unødvendig bortsett fra bildeforklaringer så - enjoy!
Dette er cellen som Nelson Mandela satt i på Robben Island. Det var ikke stort de fikk, men siden har var politisk fange fikk han enecelle, fler måltider om dagen og bedre, mer næringsrik mat enn de kriminelle fangene. De politiske fangene hadde også bedre og lettere arbeidsoppgaver.
Dette er gangen hvor de politiske fangene satt. Nelson Mandela sin celle er dør nummer to på høyre side.
Luftegården til fangene.
På vei inn i blokk c hvor de kriminelle fangene ble holdt.
Monica på vei inn i blokk b.
Utsikten til Cape Town fra Robben Island - nydelig!
21 desember 2007
Cape Town - tatt av kvinnene!
Jadda folkens, hva kan man si annet en “Jeg savner Namibia”. Sitter i Cape Town på Big Blue Backpackers som er et hostell av rang. Flott, staselig og bare verdens beste romkamerat – min mye savnede Monica har ENDELIG kommet. Derfor tenkte vi at dette blogginlegget skal fortelle litt om både Monica’s tur fra Norge og min tur fra Windhoek.
Jeg tar meg den lille frihet å skriver først, det er jo tross alt en bloggeiers plikt å oppdatere sine lesere. Jeg har aldri i mitt liv følt meg verre når jeg sa hadet til mine venner på Namas onsdag morgen. Jeg var heldig å fikk en stor klem fra hele fire andre som lykke til på reisen. Linda og Tom Arne bor jo på Namas så de fulgte meg ut selv om klokka ikke var mer enn syv. Dierkie og Gino ga meg også hver sin klem og det var de det var verst å skulle si hadet til. Men vi sees igjen J
Taxituren til flyplassen var en eneste gråtkvalt opplevelse. Jeg klarte ikke snakke med sjåføren, orket ikke se ut av vinduet for jeg ville bare at han skulle stoppe. Fikk masse meldinger på veien ut til flyplassen fra venner som ønsket meg lykke til og fortalte at de gledet seg til jeg kom tilbake. Ganske så trist men også utrolig hyggelig. Flyplassen i Windhoek er jo like liten som stua til min mamma og pappa så det å finne frem der var ikke spesielt vanskelig. Mens jeg satt på flyplassen å ventet fikk jeg tre telefoner fra mine ”livvakter” som bare skulle forsikre seg om at alt gikk bra, at ingen plaget meg og at jeg var ved godt mot – thanks guys. Flyet ble en halv time forsinket men eller veldig bra. Satt ved siden av en kjempehyggelig sørafrikaner som holdt meg okkupert skravlemessig i de to timene som flyet brukte. Jeg ble hentet av en annen hyggelig sørafrikaner, men jeg forstod omtrent ikke hva han sa så samtalen ble heller….kort. Når jeg kom frem til hostellet kom Trude løpende mot meg, snublet omtrent over meg og ga meg tidenes beste klem. Veldig hyggelig å se deg igjen Trude, VELDIG!
Frem til Monica kom var vi å spise lunch, fikk installert meg på det ellers så flotte rommet vårt og når jeg så Monica igjen var min lykke ekstatisk. Har ikke vært så glad i hele mitt liv tror jeg, for det er vanskelig å være uten sin beste venninne i tre hele måneder. Det beste var at hun var bærer av gaver. Salt sild, melkesjokolade og HARRY POTTER BOK SYV! Jeg var i EKSTASE!
Monicas lille bidrag:
Da har jeg kommet meg ned til andre siden av jordkloden. Skal ærlig innrømme at jeg har gruet meg en del til reisen nedover både med tanke på lengde og at jeg reiste alene, men jeg kom meg ned helt på egen hånd med stopp på Heathrow og i Johannesburg før Cape Town J Flyturen var for så vidt grei, bortsett fra at jeg hadde gråtende babyer i stereo halve natta. Hadde godt selskap av en hyggelig Sørafrikansk dame, fikk god mat, hadde egen videoskjerm og greit med plass.
Når jeg landet i Cape Town kom sekken min sist på rullebåndet, som alltid, og jeg fikk æren av å høre navnet mitt over høyttaleranlegget J Ute stod en hyggelig herremann som skulle kjøre meg til Big Blue der jeg bor nå. Vel fremme ble jeg overfalt av en meget lykkelig Kinefrøken som strålte av glede for at jeg kom på besøk. Det var veldig koselig å se Berta mi igjen J Har fått et kjempefint rom som overgikk alle forventninger og folka her er kjempehyggelige!
Mitt første inntrykk av Cape Town var: åpne, avslappede og vennlige mennesker, vanskelig engelsk aksent – tar meg selv stadig i å si: sorry?, skeptisk mot alle som ”henger” på hjørnet og et enormt stort mangfold av mennesker og kulturer. Jeg synes ikke at Cape Town likner en typisk turistby selv om vi er midt i høysesongen. Selv føler jeg meg som verdens største turist blant disse nå godt vante jentene og gutten jeg har vært sammen med siste par dagene J
I dag har vi vært enda en tur på stranda Clifton second beach = modellstrand nr. 2 hehehe, vært på akvariet (som forresten holder fisken sin i veldig små tanker) og tuslet rundt på Waterfronten og i dets butikker.
Så langt har jeg ikke vært på noen av de ”klassiske” turiststedene, men det endres fra i morgen av. Da skal vi først til Cape Towns township, der de fattigste fattige bor, å se hvordan de lever. Det kommer til å bli en veldig kontrast da jeg synes at selve Cape Town by/sentrum ikke bærer preg av fattigdom byggmessig. Deretter blir det tur ut til Robben Island hvor Mandela satt fengslet store deler av sitt fengselsopphold. Gleder meg veldig til å få se litt andre deler av Cape Town/Sør-Afrika og få oppleve noe av dens historie.
Jeg håper å få opplevd mest mulig på denne turen og kjenner allerede at 10 dager er i snaueste laget. Hvis jeg får tid skal jeg prøve å få med meg: Table mountain, pingvinene, vingårdene, en liten safari hvis det går an osv. Jeg har en lang liste og jeg har begynt på toppen J
Dette var mitt lille bidrag. Ønsker dere alle en riktig god jul og tusen takk til Berta mi som inviterte meg ned på besøk!
That’s all folk’s!
Hilsen Kine og Monica
19 desember 2007
PICTURE TIME!
Bilder må til og denne gangen kommer det veldig masse forskjellig fra Namibia, Botswana, Zambia, Zimbabwe og Sør Afrika. Beskrivelse følger under hvert bilde :)
NAMIBIA: Min så mye savnede by Windhoek. Dette bilde er tatt på kjøpesenteret midt i byen kallt Post Street Mall. Masse boder og gateselgere gjør akkurat denne stripa til en slags kjerne og et koselig sted å spise lunch. Akkurat det vi gjorde når jeg tok bilde fra Ocean Basket.
NAMIBIA: Man kan jo heller ikke jobbe på en brannstasjon uten å ta stanga. Jøsses som jeg sleit og dette var tilogmed ETTER strikkhoppingen som det kommer bilde av litt senere. Det var faktisk kjempeskummelt å skulle holde seg fast i den stanga. Jeg endte opp med et par kjempefine blåmerker etter at jeg "brant" meg på vei ned. Da jeg gikk litt fort ned finnes det dessverre ingen bilder av akkurat det....
BOTSWANA: Vi var jo på safari i Botswana og ønsket var å se elefanter - som bilde tilsier ble det ønsket oppfyllt. Var kjempefint, jeg ble kjempesolbrent og vi hadde en strålende fin tur.
BOTSWANA: Lodgen vi var på i Botswana. Det var helt fantastisk fint der og vi fikk spise en veldig god lunch.
ZAMBIA: Så til beviset alle spør etter - JA jeg hoppet! Det var sinnsykt kult :)
ZAMBIA: Dette sier vel egentlig det meste tror jeg :) Helt sinnsykt moro!
ZAMBIA: Dette er hvordan det ser ut fra toppen av Victoria Falls Bridge. Elva under er den vi raftet på 3.desember 2007.
ZAMBIA: Why drink and drive - when you can booze and cruize :) Dette bilde er tatt etter et av de berømte "boozecruize"ene som går på Zambezi. Var kjempekos med god mat og fri bar.
ZAMBIA: Nydelig solnedgang gjorde cruizet enda mer flott.
ZIMBABWE: Dette er da Victoria Falls - og meg! Jeg ble så blaut den dagen at singleten min ble ødelagt av alt vannet og jeg måtte kjøpe ny og kameraet mitt er fortsatt ikke seg selv. Men det var verdt det :) Et mektig syn den fossen.
ZIMBABWE: Enda et av Victoria Falls, det obligatoriske bildet som alle tar.
Det var alle bildene av ting som har skjedd. Under kommer det noen bilder fra der vi er nå. Fler bilder kommer i neste post.
SØR AFRIKA: Dette er sånn hostellet vårt ser ut og det er kjempekoselig. De som jobber her er fantastiske og det er egentlig nære alt. Rommet er det bildet av i forje innlegg. Vi koser oss max.
NAMIBIA: Min så mye savnede by Windhoek. Dette bilde er tatt på kjøpesenteret midt i byen kallt Post Street Mall. Masse boder og gateselgere gjør akkurat denne stripa til en slags kjerne og et koselig sted å spise lunch. Akkurat det vi gjorde når jeg tok bilde fra Ocean Basket.
NAMIBIA: Man kan jo heller ikke jobbe på en brannstasjon uten å ta stanga. Jøsses som jeg sleit og dette var tilogmed ETTER strikkhoppingen som det kommer bilde av litt senere. Det var faktisk kjempeskummelt å skulle holde seg fast i den stanga. Jeg endte opp med et par kjempefine blåmerker etter at jeg "brant" meg på vei ned. Da jeg gikk litt fort ned finnes det dessverre ingen bilder av akkurat det....
BOTSWANA: Vi var jo på safari i Botswana og ønsket var å se elefanter - som bilde tilsier ble det ønsket oppfyllt. Var kjempefint, jeg ble kjempesolbrent og vi hadde en strålende fin tur.
BOTSWANA: Lodgen vi var på i Botswana. Det var helt fantastisk fint der og vi fikk spise en veldig god lunch.
ZAMBIA: Så til beviset alle spør etter - JA jeg hoppet! Det var sinnsykt kult :)
ZAMBIA: Dette sier vel egentlig det meste tror jeg :) Helt sinnsykt moro!
ZAMBIA: Dette er hvordan det ser ut fra toppen av Victoria Falls Bridge. Elva under er den vi raftet på 3.desember 2007.
ZAMBIA: Why drink and drive - when you can booze and cruize :) Dette bilde er tatt etter et av de berømte "boozecruize"ene som går på Zambezi. Var kjempekos med god mat og fri bar.
ZAMBIA: Nydelig solnedgang gjorde cruizet enda mer flott.
ZIMBABWE: Dette er da Victoria Falls - og meg! Jeg ble så blaut den dagen at singleten min ble ødelagt av alt vannet og jeg måtte kjøpe ny og kameraet mitt er fortsatt ikke seg selv. Men det var verdt det :) Et mektig syn den fossen.
ZIMBABWE: Enda et av Victoria Falls, det obligatoriske bildet som alle tar.Det var alle bildene av ting som har skjedd. Under kommer det noen bilder fra der vi er nå. Fler bilder kommer i neste post.
SØR AFRIKA: Dette er sånn hostellet vårt ser ut og det er kjempekoselig. De som jobber her er fantastiske og det er egentlig nære alt. Rommet er det bildet av i forje innlegg. Vi koser oss max.
Goodbye Namibia!
It is with a heavy heart I’m writing my final BlogSpot from the red earth of Namibia and the warm heat of Windhoek – my home in Africa. I’ve been working on this blog piece for quite a while to make it good, understandable and to get the right words. I want to write it in English so all the friends I have in Namibia can read it as well. The only problem is that words can’t express the way I’m feeling right now. But shit - this hurts more than I can take.
When I felt the airplane leave the soil of Namibia I shed a tear.
These 3 months has been the best time of my life. Not just because of the clinical at the hospital but also because I’m gotten a little “Namibian” as well. I left a piece of my heart here – a big one! The clinical I had these weeks has given me the greatest joy, more frustration than any other, a new look upon my own ways of working, the nursing in Norway and the way Norwegian students are – we are afraid. We are afraid to try, to fail and succeed. I learned to get those ridiculous thoughts out of my already overfull head and just go for it. It was a smart thing to do because now I feel ready to go back and start working on my own. I didn’t have that personal security and faith in my own actions before I came here. Thank you for giving me that!
Windhoek became a home to me. For me home is a place where there are friends, people that are sad to see you go and a place where you leave a piece of your heart. I do have friends in Windhoek, some really good friends. I will miss everything about this city, it’s noise, smells, the honking taxies, my favorite Savannah, ReMix, Heaven, Katutura, Khomansdal, the firebrigade, no.11 Pasteur str, Independence avenue, the sun, the heat, the surroundings, all the children at Mount Sinai….I could keep this going for ages.
I can’t wait to get back home. See my mom and dad whom I have missed badly. To see the guy who patiently have waited for me. I long to see my sweet little princess that always make her aunt smile and my friends back home. The thing that really breaks my heart is the fact that I’m leaving friends behind as well. The friends I have made during these 3 months. Friends that had taken the time to listen when I needed to talk, given me a hug when the day was too hard to live and kept me safe in this strange, but beautiful town. So this is a little tribute to you guys J
I found a good friend in you Dirkie, a really good friend.. You’re at funny guy and you as well gave me a great time and a big thanks to you for keeping me safe and always getting me home when I wanted to go. I’m going to miss our discussions about the strangest things and I hope you enjoyed them as much as I did. I’m always going to remember the “Miss Spontaneous” and “Miss Personality” awards you gave me. I wish you all the best and all the happiness in the world - because you deserve it. Keep your boy safe and give him a good life. Just don’t forget our bet J That is a bet I really want to lose. Thank you for the great week end we had at Daan Viljoen. It was a great Good-bye party and because of that I have even more memories to hold on to. A big thank you as well for the FANTASTIC braai we had on my last night in Windhoek. I hope you are in Windhoek when I come back, that’s a bet I want to win, but if you decide to leave Namibia, make Oslo a stop on your way.
And the last few weeks I also got to know Gino. Thanks soo much for making sure that I was safe at the airport and together with Dirkie giving me the best goodbye-dinner I have ever had. It was the best way for me to say good bye, but I do hope I can come to London in April to see you. Just let me know and I am going to keep my promise to you. I will definitely come back to Windhoek.
A big hug goes to Richard (Abez) for taking so good care of me and for the warm welcome you gave me at the Firebrigade, I’ll never forget. Also a thanks for getting me home safe every night I was at work. You watched over me like I was you baby sister and for a girl who has a big brother who does the same thing, that made my homesickness fade away for a while. You are a great guy J
A big hug goes to my girl Epinge (hope I wrote it right) for being so happy all the time. I met someone who smiles more than me and thank you for making my homesickness go away. You treated me like your sister and your funny way of treating all the guys at the Fire brigade gave us “weegees” something to live up to. It can’t be easy to handle all of those guys, but girl, you are doing a great job. You got my email so please don’t be a stranger. And when you get that new passport you know that my door is waiting to open up for you.
I’m going to miss the Springbooks you made me Otto. You are one funny guy and it’s too bad I didn’t get the chance to get to know you as well as the others. Make sure you send me a picture of your baby girl when she arrives and keep her safe and close to you. You’ll be a great dad J
And Mika…..you still owe me a coffee and I’m going to collect it. Hope to see you in Cape Town.
Last, but not least, my friend Mario. I hope you are good and doing OK. It was sad you couldn’t take me to the airport, but hey…..thats life! I’m going to miss you.
I’m sending a big hug to the rest of the guys and girls at the Fire brigade. I wish I could have gotten to know each and every one of you as good. But thank you for being there, letting us “weegees” taggle along on calls and joking around and last – being our friends! So to Speedy, David, Geno, TB, Franz, Steven and all of the guys I don’t recall the names of THANKS A THOUSAND TIMES!
My email is as follows: ksvendsr@online.no
And the rest of my Namibian friends and the people I got to know
I WILL MISS YOU!
Until we meet again - good bye Windhoek, good bye Namibia.
“Ring ring whos calling – that’s my baby girl on the phone”
14 desember 2007
Zimbabwe
Beklager en litt sen oppdatering men grunnet internettsituasjonen i Namibia - som er at det ikke er netttilgang annet enn paa internettcafeer - tar ting litt tid. Men ingen grunn til panikk, tekst kommer naa og bilder laster jeg opp senere.
I helgen som var dro Linda og jeg til Zimbabwe for aa se Victroia Falls. Vi fikk selskap av Hanne for hun skulle se paa at Linda hoppet i strikk. Det er jo ikke vanskelig aa fortsaa at naar man skal hoppe fra 111 meter over bakken saa trenger man en heiagjeng. Det jeg ikke var klar over var at dagen min skulle ende litt annerledes enn jeg foerst trodde.
Vi tok taxi fra Livingstone og ut til grenseposten og kom oss gjennom med glans. Det kan noen ganger vaere problematisk aa skulle ut og inn av et land opptil flere ganger paa en uke men det loeste seg fantastisk flott. Vi trasket rolig ned mot et av verdens ingenioerkunster, nemlig Victroia Falls Bridge som er grensen mellom Zambia og Zimbabwe. Brua gaar over The Great Zambezi river som vi raftet paa mandagen. Jeg har jo som kjent en hoeydeskrekk som er paa grensen til barnslig og det kilte ganske godt i magen naar vi beveget oss ut over paa vei mot Bungijump stasjonen. Foerste hoppet jeg saa ga meg en meget urolig mage og jeg bestemte meg for at aa hoppe i strikk det skulle jeg ikke. Det som var litt moro var aa se den andre gale gjengen av mennesker som hoppet i noe som het GorgeSwing. Det er egentlig det samme bare at man blir festet med strikken i livet og naar man hopper faller man lenger ned, man faar et toeffere hopp og det fungere som en gigantisk huske. Det saa bar saa moro ut at jeg bestemte meg for at det maatte proeves.
Saa bar det opp til registreringskontoret, betalte og fikk hopp-nummer. Jeg angret som en hund paa det valget jeg hadde tatt for naar alt kom til alt saa er det jo bare villmenn som burde hoppe ut fra en bru paa 111meter. Vi fikk paa oss alt utstyret og jeg kan ikke engang forklare med ord hvordan jeg foelte meg for jeg holdt paa aa "shit my pants" naar vi stod aa ventet. Det som gjorde alt veldig moro var at alle var cheerleadere aa heiet oss frem og naar det da ble vaar tur var jeg ganske klar for aa skulle hoppe. Jeg er bare evig takknemmlig over at Linda og jeg hoppet tandem. Saa en stor klem gaar til deg Linda for at du klarte aa overtale meg.
"Linda and Kine, get your crazy asses over here. It's time to jump"
Shit.....angret litt da. Vi fikk en safety brifing og forklaring paa hva vi skulle gjoere og hva vi ikke skulle gjoere. Vi fikk paa oss strikken og ble geleidet bort til kanten, hvorav jeg gjorde den enorme tabben av aa se ned. Det er veldig hoeyt.....111 meter er skamlangt. Saa startet vaar jumpguide nedtellingen hvorav mine tanker var som foelgende:
Five - dette er jo bare ren galskap
Four - nei, jeg tror ikke jeg hopper
Three - Gud hva har jeg gjort naa
Two - Aa herre....dette gaar ikke bra
One - Shit shit shit shit shit...helvete heller!
SWING - SSSSIIIIINNNNNNSSSSYYYKKKKKKTTTTTTTT!
Det skal foerst sies at det er det sykeste jeg har gjort i mitt liv. Det var ogsaa det kuleste, mest fantastiske, mest spennende og ville jeg har gjort. Det var saa fantastisk aa ha 5 sekunder med fritt fall. 70meter rett ned med bare en strikk festet i livet. Tro meg, dette skal jeg gjoere igjen. Det anbefales paa det sterkeste, det er ikke skummelt det er bare helt fantastisk moro. jeg har derimot aldri vaert saa redd for en ting i hele mitt liv, saa jeg synes jeg var grisetoeff som faktisk HOPPET ut fra en trygg bru. Noen synes sikkert det er idioti, men de faar bare ett svar fra meg: Ikke uttal deg foer du har proevd.
Etter at vi hadde hoppet og adrenalinen pushet gjennom aarene gikk vi videre inn i Zimbabwe. Hanne forlot oss og dro tilbake til Livingstone etter av vi hoppet. Vel inne i Zimbabwe, som ogsaa gikk veldig bra, kom vi oss inn i Victoria Falls nasjonalparken. Det var et fantastisk syn som moette oss og en regnskur jeg ikke har moett maken til. Man kan ikke gaa toerr forbi et av verdens naturunderverker og jeg saa ut som jeg hadde staatt i dusjen.
Vi vandret rundt, tok masse bilder og jeg er fortsatt imponert over at kameraet mitt ikke ble oedelagt av alt det vannet. Det er absolutt verdt et besoek til Zambia og Zimbabwe for aa se Victroia Falls, oppleve et skikkelig Afrika og hoppe i strikk. Jeg skal tilbake, helt garantert, saa hvis noen vil vaere med saa heng paa.
Naa gaar dagene i Windhoek mot slutten og senere idag drar Linda og jeg paa tur til Daan Viljoen Game reserve aa skal campe der i helgen sammen med alle vaar Namibiske flotte venner. De ville lage en avskjedsfest for oss aa det tror jeg det blir. Grilling, wildlife og godt selskap er stort sett en god kombinasjon under Afrikas himmel. Jeg vil ogsaa vaere evig takknemmelig for alle de gode vennene vi har faatt her som jeg vil savne masse.
Jeg maa innroemme helt paa tampen at det begynner saa smaatt aa gaa opp for meg at neste onsdag, den 19.desember, saa kjoerer Mario meg til flyplassen. Jeg skal til Cape Town aa moete Monica. Det blir kjempetrist aa si hadet til min aller beste venn i Namibia men jeg skal jo tilbake om ikke saa alt for lenge. Jeg gleder meg til aa moete Monica igjen, til aa se mamma og pappa, brutters og Elise og selvfoelgelig Erik. Savner dere alle. Det blir som alltid her i livet, man forlater noe for aa faa noe annet. Det er bare et spoersmaal om hva som er hjemme, og for meg er det Oslo.
Vi sees :)
I helgen som var dro Linda og jeg til Zimbabwe for aa se Victroia Falls. Vi fikk selskap av Hanne for hun skulle se paa at Linda hoppet i strikk. Det er jo ikke vanskelig aa fortsaa at naar man skal hoppe fra 111 meter over bakken saa trenger man en heiagjeng. Det jeg ikke var klar over var at dagen min skulle ende litt annerledes enn jeg foerst trodde.
Vi tok taxi fra Livingstone og ut til grenseposten og kom oss gjennom med glans. Det kan noen ganger vaere problematisk aa skulle ut og inn av et land opptil flere ganger paa en uke men det loeste seg fantastisk flott. Vi trasket rolig ned mot et av verdens ingenioerkunster, nemlig Victroia Falls Bridge som er grensen mellom Zambia og Zimbabwe. Brua gaar over The Great Zambezi river som vi raftet paa mandagen. Jeg har jo som kjent en hoeydeskrekk som er paa grensen til barnslig og det kilte ganske godt i magen naar vi beveget oss ut over paa vei mot Bungijump stasjonen. Foerste hoppet jeg saa ga meg en meget urolig mage og jeg bestemte meg for at aa hoppe i strikk det skulle jeg ikke. Det som var litt moro var aa se den andre gale gjengen av mennesker som hoppet i noe som het GorgeSwing. Det er egentlig det samme bare at man blir festet med strikken i livet og naar man hopper faller man lenger ned, man faar et toeffere hopp og det fungere som en gigantisk huske. Det saa bar saa moro ut at jeg bestemte meg for at det maatte proeves.
Saa bar det opp til registreringskontoret, betalte og fikk hopp-nummer. Jeg angret som en hund paa det valget jeg hadde tatt for naar alt kom til alt saa er det jo bare villmenn som burde hoppe ut fra en bru paa 111meter. Vi fikk paa oss alt utstyret og jeg kan ikke engang forklare med ord hvordan jeg foelte meg for jeg holdt paa aa "shit my pants" naar vi stod aa ventet. Det som gjorde alt veldig moro var at alle var cheerleadere aa heiet oss frem og naar det da ble vaar tur var jeg ganske klar for aa skulle hoppe. Jeg er bare evig takknemmlig over at Linda og jeg hoppet tandem. Saa en stor klem gaar til deg Linda for at du klarte aa overtale meg.
"Linda and Kine, get your crazy asses over here. It's time to jump"
Shit.....angret litt da. Vi fikk en safety brifing og forklaring paa hva vi skulle gjoere og hva vi ikke skulle gjoere. Vi fikk paa oss strikken og ble geleidet bort til kanten, hvorav jeg gjorde den enorme tabben av aa se ned. Det er veldig hoeyt.....111 meter er skamlangt. Saa startet vaar jumpguide nedtellingen hvorav mine tanker var som foelgende:
Five - dette er jo bare ren galskap
Four - nei, jeg tror ikke jeg hopper
Three - Gud hva har jeg gjort naa
Two - Aa herre....dette gaar ikke bra
One - Shit shit shit shit shit...helvete heller!
SWING - SSSSIIIIINNNNNNSSSSYYYKKKKKKTTTTTTTT!
Det skal foerst sies at det er det sykeste jeg har gjort i mitt liv. Det var ogsaa det kuleste, mest fantastiske, mest spennende og ville jeg har gjort. Det var saa fantastisk aa ha 5 sekunder med fritt fall. 70meter rett ned med bare en strikk festet i livet. Tro meg, dette skal jeg gjoere igjen. Det anbefales paa det sterkeste, det er ikke skummelt det er bare helt fantastisk moro. jeg har derimot aldri vaert saa redd for en ting i hele mitt liv, saa jeg synes jeg var grisetoeff som faktisk HOPPET ut fra en trygg bru. Noen synes sikkert det er idioti, men de faar bare ett svar fra meg: Ikke uttal deg foer du har proevd.
Etter at vi hadde hoppet og adrenalinen pushet gjennom aarene gikk vi videre inn i Zimbabwe. Hanne forlot oss og dro tilbake til Livingstone etter av vi hoppet. Vel inne i Zimbabwe, som ogsaa gikk veldig bra, kom vi oss inn i Victoria Falls nasjonalparken. Det var et fantastisk syn som moette oss og en regnskur jeg ikke har moett maken til. Man kan ikke gaa toerr forbi et av verdens naturunderverker og jeg saa ut som jeg hadde staatt i dusjen.
Vi vandret rundt, tok masse bilder og jeg er fortsatt imponert over at kameraet mitt ikke ble oedelagt av alt det vannet. Det er absolutt verdt et besoek til Zambia og Zimbabwe for aa se Victroia Falls, oppleve et skikkelig Afrika og hoppe i strikk. Jeg skal tilbake, helt garantert, saa hvis noen vil vaere med saa heng paa.
Naa gaar dagene i Windhoek mot slutten og senere idag drar Linda og jeg paa tur til Daan Viljoen Game reserve aa skal campe der i helgen sammen med alle vaar Namibiske flotte venner. De ville lage en avskjedsfest for oss aa det tror jeg det blir. Grilling, wildlife og godt selskap er stort sett en god kombinasjon under Afrikas himmel. Jeg vil ogsaa vaere evig takknemmelig for alle de gode vennene vi har faatt her som jeg vil savne masse.
Jeg maa innroemme helt paa tampen at det begynner saa smaatt aa gaa opp for meg at neste onsdag, den 19.desember, saa kjoerer Mario meg til flyplassen. Jeg skal til Cape Town aa moete Monica. Det blir kjempetrist aa si hadet til min aller beste venn i Namibia men jeg skal jo tilbake om ikke saa alt for lenge. Jeg gleder meg til aa moete Monica igjen, til aa se mamma og pappa, brutters og Elise og selvfoelgelig Erik. Savner dere alle. Det blir som alltid her i livet, man forlater noe for aa faa noe annet. Det er bare et spoersmaal om hva som er hjemme, og for meg er det Oslo.
Vi sees :)
07 desember 2007
Botswana
Jepp, dere leste rett - jeg har vaert i Botswana. Dog ikke lenger en Cholbe og Cholbe river, men allikevel saa sier passeet mitt at jeg har vaert i Botswana. Paa onsdag ettermiddag satt vi aa lurte paa hva vi skulle ta oss til dagen etter. Vi led alle av en slags skuffelse over aa ikke ha sett flokker med elefanter og dette var jo siste sjangsen. Botswana er kjent for aa ha mye elefanter saa vi booket en full dags safari ved Cholbe River lodge som hadde elvesafari i 3timer foerst, deretter inkludert lunch og en "game drive" paa ettermiddagen.
Vi ble hentet ved Fawlty Towers som er et backpacker sted klokken 07:00 i gaard og ble kjoert til grensa av en hyggelig mann jeg absolutt ikke husker navnet til. Foer vi kom helt til grensa moette vi en vegg av trailere som alle skulle ta ferja over til Botswana og vi fikk fortalt at enkelte maa vente i opp til 5 doegn foer de kommer seg videre og koen var minst like lang paa motsatt side. Vel paa grensa ble vi moett av et sammensurie av mennesker, pengebyttere, nips-selgere og trailermenn. Det var saa mye folk og denne jordveien var ikke akkurat fri for gjoerme siden det er regntid. Mannen i passkontrollen ga oss ingen problemer og stemplet oss villig ut av Zambia. Vi ble overlevert til en annen veldig hyggelig kar som tok oss over elva i en speedbaat for ferja tok visst gode 40 minutter i steden for 5 som speedbaaten brukte. Det var en utrolig stilig foelse aa ta en liten baat over elva for aa komme inn i et annet land. Vel paa Botswansk jord ble vi overlevert til en tredje meget hyggelig kar som jeg heller ikke husker navnet paa og ble plassert i tidenes lengste passkontrollkoe. Etter aa ha staatt der i 10minutter kommer sjaafoeren vaar aa tar oss ut av koen og inn bakveien fordi det tok for lang tid. Jeg har aldri i mitt liv foelt med saa utilpass og hvit som jeg gjorde da. Jeg vil ikke ha tjenester og ekstra luksus fordi jeg er hvit - jeg klarer aa staa i koe.
Vi ble kjoert ut til lodgen og lempet over i en elvebaat og tatt med ut for aa spotte dyr og det tok ikke lang tid foer vi hadde sett elefanter, krokodiller, flodhester, masse toeffe fugler og mye annet. Plutselig kom jeg ogsaa paa at jeg hadde glemt aa smoere meg med solkrem og det lider jeg for idag for jeg ble ganske solbrent, men det har vaert vaerre foer. Det blir brunt etterhvert det ogsaa :) Lunchen var nydelig og i nydelige omgivelser. Lodgen var som en liten landsby men mursteinsgangstier, iguanar loepende rundt mellom buskene, krokodiller rett utenfor gjerdet og flodhestbroel i det litt fjerne. Vi noet hver bit. Etter lunch ble vi puttet inn i en safaritruck uten vinduer - perfekt til aa taa bilder. Vi hadde vel ikke kjoert i mer enn 10 minutter foer alle dyrene plutselig skulle hilse paa. Det var rett og slett helt fantastisk og jeg fikk endelig se den flokken med elefanter jeg saa gjerne ville se. 30 elefanter, store og smaa, gikk foran bilen vaar tilbake fra elva. De var 1m unna og de var bare saa flotte aa see paa. Tenk selv hvordan det er aa sitte i en bil uten doerer eller vinduer, frontruta var lagt ned, stillheten var total bortsett fra et par elefantunger som lekte med snabelen. Der satt vi saa stille vi kunne aa bare NOET det aa vaere paa safari - i Botswana.
Reisen tilbake var en like stor morsomm opplevelse ettersom vi kom utfor ettermiddagens regnskur, eller regnskyll er rette ordet. Gjoerme faar en ny mening etter den turen. Det var moro og goey det ogsaa. Vel tilbake i Livingstone bar det ut for aa spise middag og til et koselig lite sted som et FezBar. Ingen mennesker, god musikk og Zambia's litt fuktige og lunkne netter. Enda fler myggestikk kom paa plass til tross for bukse, genser, masse myggmelk og lange sokker. Jeg ber en stille boenn om at jeg ikke skal faa malaria siden jeg ikke tar profylaksen. Jeg velger aa tro paa lokalbefolkningen naar de sier at malaria ikke er endemisk (smittsomt) foer i slutten og spesielt etter regntiden. Men, blir jeg daarlig saa har jeg medisinen som skal til og det er tross alt bedre aa vaere daarlig 4-5dager i Windhoej enn ikke aa faa sett noe i Livingstone paa grunn av at pillene du tar for ikke aa bli daarlig gjoer deg kjempedaarlig.
Haaper livet i Norge er godt og at snoen og kulda ikke har kommet helt enda. Jeg gaar med en sterk medfoelse naar jeg hver morgen plukker en mango fra et av de mange mangotraerne vi har i hagen. Jeg vil saa serioest ikke tilbake til den kulda naa som jeg endelig synes at 40 varmegrader bare en deilig. Det begynner ogsaa aa gaa opp for meg at jeg skal hjem om 20 dager. Naa snakker vi dager og ikke uker eller mnd. Hvor har denne tiden blitt av? Det skulle jeg gjerne likt aa visst. Satt aa leste bloggen min foer jeg reiste til Zambia og det var saa mye jeg hadde glemt. Naa er jeg hvertfall veldig glad for at jeg har skrevet saa omstendig og noeye hele veien for jeg kan huske foelelsen av hvordan jeg hadde det naar jeg leser bloggen. Det skal bli godt aa komme hjem naa egentlig. Maa slaa rot igjen. Rota av hva som er hjemme er dratt opp fra bunnen av aa jeg har en rastloeshet jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere. Alt som var kjent har vaert vekk i 3mnd naa og det skal bli godt aa faa det noe av det tilbake men jeg vil ikke at alt skal bli som foer. Jeg har vokst veldig paa 3mnd og foelser mer voksen og klar for livet enn noen gang tidligere. Akkurat naa er det Windhoek som har vaert "hjemme" i Afrika. Det skal derimot bli godt aa slippe aa dusje med kakkerlakker, larver, pinnedyr og edderkopper. I gaar fant jeg plutselig tidenes stoerste snigle paa laaret mitt naar vi satt aa spiste middag - foer ville jeg hylt aa blitt helt fra meg. Den var egentlig bare soet saa jeg tok deg pent av aa satte den paa bakken :)
Naa er det paa tide aa komme seg tilbake til hostelle for ei av jentene skal hoppe i strikk og jeg skal vaere heia-gjeng paa brua. Kos dere masse, jeg kommer tilbake med flere reisebrev saa fort det skjer noe nytt.
Mange klemmer fra Tante Reisende Mac
Jeg vil ikke vaere student, jeg vil begynne livet mitt og jeg vil reise mer. MYE mer :)
Vi ble hentet ved Fawlty Towers som er et backpacker sted klokken 07:00 i gaard og ble kjoert til grensa av en hyggelig mann jeg absolutt ikke husker navnet til. Foer vi kom helt til grensa moette vi en vegg av trailere som alle skulle ta ferja over til Botswana og vi fikk fortalt at enkelte maa vente i opp til 5 doegn foer de kommer seg videre og koen var minst like lang paa motsatt side. Vel paa grensa ble vi moett av et sammensurie av mennesker, pengebyttere, nips-selgere og trailermenn. Det var saa mye folk og denne jordveien var ikke akkurat fri for gjoerme siden det er regntid. Mannen i passkontrollen ga oss ingen problemer og stemplet oss villig ut av Zambia. Vi ble overlevert til en annen veldig hyggelig kar som tok oss over elva i en speedbaat for ferja tok visst gode 40 minutter i steden for 5 som speedbaaten brukte. Det var en utrolig stilig foelse aa ta en liten baat over elva for aa komme inn i et annet land. Vel paa Botswansk jord ble vi overlevert til en tredje meget hyggelig kar som jeg heller ikke husker navnet paa og ble plassert i tidenes lengste passkontrollkoe. Etter aa ha staatt der i 10minutter kommer sjaafoeren vaar aa tar oss ut av koen og inn bakveien fordi det tok for lang tid. Jeg har aldri i mitt liv foelt med saa utilpass og hvit som jeg gjorde da. Jeg vil ikke ha tjenester og ekstra luksus fordi jeg er hvit - jeg klarer aa staa i koe.
Vi ble kjoert ut til lodgen og lempet over i en elvebaat og tatt med ut for aa spotte dyr og det tok ikke lang tid foer vi hadde sett elefanter, krokodiller, flodhester, masse toeffe fugler og mye annet. Plutselig kom jeg ogsaa paa at jeg hadde glemt aa smoere meg med solkrem og det lider jeg for idag for jeg ble ganske solbrent, men det har vaert vaerre foer. Det blir brunt etterhvert det ogsaa :) Lunchen var nydelig og i nydelige omgivelser. Lodgen var som en liten landsby men mursteinsgangstier, iguanar loepende rundt mellom buskene, krokodiller rett utenfor gjerdet og flodhestbroel i det litt fjerne. Vi noet hver bit. Etter lunch ble vi puttet inn i en safaritruck uten vinduer - perfekt til aa taa bilder. Vi hadde vel ikke kjoert i mer enn 10 minutter foer alle dyrene plutselig skulle hilse paa. Det var rett og slett helt fantastisk og jeg fikk endelig se den flokken med elefanter jeg saa gjerne ville se. 30 elefanter, store og smaa, gikk foran bilen vaar tilbake fra elva. De var 1m unna og de var bare saa flotte aa see paa. Tenk selv hvordan det er aa sitte i en bil uten doerer eller vinduer, frontruta var lagt ned, stillheten var total bortsett fra et par elefantunger som lekte med snabelen. Der satt vi saa stille vi kunne aa bare NOET det aa vaere paa safari - i Botswana.
Reisen tilbake var en like stor morsomm opplevelse ettersom vi kom utfor ettermiddagens regnskur, eller regnskyll er rette ordet. Gjoerme faar en ny mening etter den turen. Det var moro og goey det ogsaa. Vel tilbake i Livingstone bar det ut for aa spise middag og til et koselig lite sted som et FezBar. Ingen mennesker, god musikk og Zambia's litt fuktige og lunkne netter. Enda fler myggestikk kom paa plass til tross for bukse, genser, masse myggmelk og lange sokker. Jeg ber en stille boenn om at jeg ikke skal faa malaria siden jeg ikke tar profylaksen. Jeg velger aa tro paa lokalbefolkningen naar de sier at malaria ikke er endemisk (smittsomt) foer i slutten og spesielt etter regntiden. Men, blir jeg daarlig saa har jeg medisinen som skal til og det er tross alt bedre aa vaere daarlig 4-5dager i Windhoej enn ikke aa faa sett noe i Livingstone paa grunn av at pillene du tar for ikke aa bli daarlig gjoer deg kjempedaarlig.
Haaper livet i Norge er godt og at snoen og kulda ikke har kommet helt enda. Jeg gaar med en sterk medfoelse naar jeg hver morgen plukker en mango fra et av de mange mangotraerne vi har i hagen. Jeg vil saa serioest ikke tilbake til den kulda naa som jeg endelig synes at 40 varmegrader bare en deilig. Det begynner ogsaa aa gaa opp for meg at jeg skal hjem om 20 dager. Naa snakker vi dager og ikke uker eller mnd. Hvor har denne tiden blitt av? Det skulle jeg gjerne likt aa visst. Satt aa leste bloggen min foer jeg reiste til Zambia og det var saa mye jeg hadde glemt. Naa er jeg hvertfall veldig glad for at jeg har skrevet saa omstendig og noeye hele veien for jeg kan huske foelelsen av hvordan jeg hadde det naar jeg leser bloggen. Det skal bli godt aa komme hjem naa egentlig. Maa slaa rot igjen. Rota av hva som er hjemme er dratt opp fra bunnen av aa jeg har en rastloeshet jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere. Alt som var kjent har vaert vekk i 3mnd naa og det skal bli godt aa faa det noe av det tilbake men jeg vil ikke at alt skal bli som foer. Jeg har vokst veldig paa 3mnd og foelser mer voksen og klar for livet enn noen gang tidligere. Akkurat naa er det Windhoek som har vaert "hjemme" i Afrika. Det skal derimot bli godt aa slippe aa dusje med kakkerlakker, larver, pinnedyr og edderkopper. I gaar fant jeg plutselig tidenes stoerste snigle paa laaret mitt naar vi satt aa spiste middag - foer ville jeg hylt aa blitt helt fra meg. Den var egentlig bare soet saa jeg tok deg pent av aa satte den paa bakken :)
Naa er det paa tide aa komme seg tilbake til hostelle for ei av jentene skal hoppe i strikk og jeg skal vaere heia-gjeng paa brua. Kos dere masse, jeg kommer tilbake med flere reisebrev saa fort det skjer noe nytt.
Mange klemmer fra Tante Reisende Mac
Jeg vil ikke vaere student, jeg vil begynne livet mitt og jeg vil reise mer. MYE mer :)
04 desember 2007
Zambia
Vel, da er jeg faktisk i Afrika denne gangen. Jordveier, rare butikker, folk som danser og synger i gatene - jeg er i Livingstone. Det er helt fantastisk og jeg liker dette landet enda bedre enn Namibia, synd jeg bare skal vaere her en uke.
Reisen opp var en ren opplevelse i seg selv. Foerste bussen hadde ikke lys innvendig saa det var veldig moerkt naar solen gikk ned. Naar vi endelig fikk byttet buss i Otjiwarongo fikk vi en som ikke hadde aircondition :) Lucky Lucky! Men man er jo paa tur saa klage gjoer jeg ikke. Jeg fikk godt selskap av 5 amerikanske jenter jeg traff paa bussen og satt sammen med de i de lange 24timene turen tok. Paa grensa maatte jeg krangle med vakta fordi visumet mitt vissnok ikke var i orden for de kunne ikke se at de fant det i boken hvor de skrev opp soeknadene. Jeg forklarte instendig at jeg har ikke soekt, mitt bosted skulle ordne dette for meg: Oh yes, that can be a problem as well you see, sa vakten til meg. Helt inntil jeg tok permen selv og bladde gjennom alle de 200 arkene med tillatelser fra alle mulige hostel i Livingstone gadd de ikke aa hjelpe meg. Men de fant det til slutt naar de skjoente at denne Norske jenta ikke gadd aa betale 500NAD for et visum hun allerede hadde faatt av Cholwe Backpackers. Naar jeg endelig kom meg over grensa og frem til Livingstone fortsatte det som skulle vise seg aa bli den rareste dagen i mitt liv.
Livingstone er et merkelig sted. Det er bare en asfaltert gate igjennom byen, resten er jordveier. Det er folk som skal selge deg ting rundt deg til en hver tid og taxier finnes omtrent ikke. Sliten, frustrert, smaaredd og utafor satt jeg meg ned ved fortauet for aa samle tankene. Saa kom det en kar bort aa spurte om jeg trengte taxi - endelig! Ja, var svaret fra meg men jeg har ingen penger saa jeg maa finne en ATM foers. For aa finne en minibank som funker var heller vanskelig en loerdags morgen i Zambia. Etter aa ha blitt kjoert rundt til 3 forskjellige og fortsatt ingen penger var jeg ikke fullt saa rolig lenger. Men til slutt fant jeg en minibank, men den ville ikke ta kortet mitt. Glad var jeg for at jeg har et reservekort til en annen konto som det er litt penger paa - en av mine smarte og brilliante loesninger foer turen. Inn med kortet men ingen penger kom. Til slutt maatte jeg bite i det sure eplet aa spoerre om hjelp. Den snille taximannen og en sikkerhetsvakt fra banken hjalp meg, med aa finne ut hvor mye som var lurt aa ta ut for disse kwacha'ene gjoer meg gal. Pengene kom, taximannen fikk betalt og jeg kom meg frem til backpackeren trygt og lykkelig. Zambesiere er litt anderledes enn Namibiere - disse kan man visst stole paa.
Backpackeren er av helt godkjent afrikansk standard. Kakkerlakker i dusjen, paa kjoekkenet og utenfor vinduene. Det er myggnetting over alle senger, edderkopper i taket og en fantastisk herlig betjening. Akkurat som man kan forvente seg :)
Malariamyggen har heldigvis ikke ankommet helt enda - noe jeg er glad for siden jeg ikke kan ta medisinene. Blir jeg daarlig har jeg hvertfall hatt en tur hvor jeg kan nyte mat uten aa kaste opp, uten mageknip og neseblod.
Saa langt har Zambia vaert helt fantastisk. Igaar var jeg paa the great Zambezi river aa raftet. DEN SERIOEST KULESTE TINGEN JEG HAR GJORT I MITT LIV (slapp av mamma, jeg lever fortsatt og ingen skader)!!!!!!!!!
8 jenter fordelt paa to rafter, to kjempehyggelige guider og to redningskajakker hvorav han ene er ranket til aa vaere en av verdens sikreste aa rafte med. Elva var morsom og det var overhodet ikke skummelt. Det er ikke som i Sjoa hvor du kan brekke nakken paa grunn av steiner, i Zambezi er det saa mange steiner aa treffe fordi det er saapass mye vann. Vi badet i elva mellom strykene, tippet rundt en gang med raften (noe som var det toeffeste med hele turen) og vi jentene hadde det saa utrolig moro sammen. PC, vaar raftingguide, sa at vi var sterke og flinke jenter som jobbet hardt - det merkes idag for jeg er saa stoel som jeg aldri har vaert i mitt liv. Det anbefales paa det sterkeste aa dra hit bare paa grunn av raftingen - Cholwe kan ogsaa garantere 100% sikkerhetsrate saa langt - ingen har blitt skadet. Saa naa frister ikke Sjoa med sine steinete farer lenger, jeg maa bare en tur tilbake til Livingstone for aa rafte en gang til. Jeg og Erik har lenge planlagt aa rafte paa sjoa, men beklager kjaere, vi faar ta 2 uker i Zambia i stedenfor :) Kvelden ble tilbragt paa hostellet med hyggelig selskap av dagens raftingteam og vi laerte masse om Zambia og Zambisk kultur.
Jentene skulle egentlig hoppe i strikk idag, jeg er feig saa det holder saa jeg tror neppe det blir noe strikkhopp for meg. Men strikkhoppingen var stengt for vedlikehold idag saa de hopper i morgen i stedet. Da de ogsaa reiser i morgen er det bare meg og Linda igjen i denne fantasiske byen. Vi skal ut paa et lokalt marked, ta turen over til Zimbabwe aa see Victoria Fallene fra begge sider (nei folkens, har ikke vaert der enda. Har bare sett den toerre siden fra Zambia), kanskje vi kunne faa en tur til ned elva hvis de trengte vekt (som i ekstra folk paa tur) for da fikk vi det gratis. Det er alltid loennsomt aa bli kompis med sjefen :)
Jeg stortrives paa reisefot og jeg laere saa mye. Jeg vet at jeg klarer meg selv og at jeg ikke faar panikk selv om jeg staar i et fremmed land og ikke aner hvor jeg skal og bare har en adresse og et navn aa forholde meg til. Jeg er flink paa aa moete nye mennesker og spesielt de jeg ikke har noe felles med, slik som lokalbefolkning. De har saa mye aa laere bort, de er saa interessert i aa prate og saa utrolig hyggelig man kan ha det hvis man bare toer aa aapne seg og slippe sjenanse, redsel og fordommer. For de av dere som leser bloggen og ikke har reist alene foer - pakk sekken. Jeg har allerede bestemt meg for min neste tur og den er bare 1 aar unna. Jeg skal tilbake til Afrika, tilbake til Zambia. Har ikke sett nok. Pappa sa til meg foer jeg dro at proev aa ikke la reisebasillen og reisetrangen ta helt overhaand. Beklager - det gaar ikke. Jeg vil bare reise mer, se mer og bli kjent med flere mennesker. DETTE ER LIVET!
Bilder kommer etterhvert saa snart jeg er tilbake i Windhoek. Jeg bor 100m fra en internettkafe, det er bare svinedyrt aa bruke det saa jeg gidder ikke dette veldig ofte men jeg maatte levere godkjenning av bacheloroppgave tema saa idag maatte jeg ta meg tid til aa sitte stille en times tid. Beina vil bare loepe ned til bussstasjonen og det enorme markedet jeg enda ikke har faat brukt en eneste time paa. Kos dere i kulda der hjemme i Norge eller hvor hen dere befinner dere. Zambia kan friste med 35-40 varmegrader, 80-90% luftfuktighet, regnskoger og muddroads (spesielt naar det regner da kan man ikke gaa ut fordi det er bare gjoerme).
mange hilsner fra Kine ''the muzungu in Zambia"
Reisen opp var en ren opplevelse i seg selv. Foerste bussen hadde ikke lys innvendig saa det var veldig moerkt naar solen gikk ned. Naar vi endelig fikk byttet buss i Otjiwarongo fikk vi en som ikke hadde aircondition :) Lucky Lucky! Men man er jo paa tur saa klage gjoer jeg ikke. Jeg fikk godt selskap av 5 amerikanske jenter jeg traff paa bussen og satt sammen med de i de lange 24timene turen tok. Paa grensa maatte jeg krangle med vakta fordi visumet mitt vissnok ikke var i orden for de kunne ikke se at de fant det i boken hvor de skrev opp soeknadene. Jeg forklarte instendig at jeg har ikke soekt, mitt bosted skulle ordne dette for meg: Oh yes, that can be a problem as well you see, sa vakten til meg. Helt inntil jeg tok permen selv og bladde gjennom alle de 200 arkene med tillatelser fra alle mulige hostel i Livingstone gadd de ikke aa hjelpe meg. Men de fant det til slutt naar de skjoente at denne Norske jenta ikke gadd aa betale 500NAD for et visum hun allerede hadde faatt av Cholwe Backpackers. Naar jeg endelig kom meg over grensa og frem til Livingstone fortsatte det som skulle vise seg aa bli den rareste dagen i mitt liv.
Livingstone er et merkelig sted. Det er bare en asfaltert gate igjennom byen, resten er jordveier. Det er folk som skal selge deg ting rundt deg til en hver tid og taxier finnes omtrent ikke. Sliten, frustrert, smaaredd og utafor satt jeg meg ned ved fortauet for aa samle tankene. Saa kom det en kar bort aa spurte om jeg trengte taxi - endelig! Ja, var svaret fra meg men jeg har ingen penger saa jeg maa finne en ATM foers. For aa finne en minibank som funker var heller vanskelig en loerdags morgen i Zambia. Etter aa ha blitt kjoert rundt til 3 forskjellige og fortsatt ingen penger var jeg ikke fullt saa rolig lenger. Men til slutt fant jeg en minibank, men den ville ikke ta kortet mitt. Glad var jeg for at jeg har et reservekort til en annen konto som det er litt penger paa - en av mine smarte og brilliante loesninger foer turen. Inn med kortet men ingen penger kom. Til slutt maatte jeg bite i det sure eplet aa spoerre om hjelp. Den snille taximannen og en sikkerhetsvakt fra banken hjalp meg, med aa finne ut hvor mye som var lurt aa ta ut for disse kwacha'ene gjoer meg gal. Pengene kom, taximannen fikk betalt og jeg kom meg frem til backpackeren trygt og lykkelig. Zambesiere er litt anderledes enn Namibiere - disse kan man visst stole paa.
Backpackeren er av helt godkjent afrikansk standard. Kakkerlakker i dusjen, paa kjoekkenet og utenfor vinduene. Det er myggnetting over alle senger, edderkopper i taket og en fantastisk herlig betjening. Akkurat som man kan forvente seg :)
Malariamyggen har heldigvis ikke ankommet helt enda - noe jeg er glad for siden jeg ikke kan ta medisinene. Blir jeg daarlig har jeg hvertfall hatt en tur hvor jeg kan nyte mat uten aa kaste opp, uten mageknip og neseblod.
Saa langt har Zambia vaert helt fantastisk. Igaar var jeg paa the great Zambezi river aa raftet. DEN SERIOEST KULESTE TINGEN JEG HAR GJORT I MITT LIV (slapp av mamma, jeg lever fortsatt og ingen skader)!!!!!!!!!
8 jenter fordelt paa to rafter, to kjempehyggelige guider og to redningskajakker hvorav han ene er ranket til aa vaere en av verdens sikreste aa rafte med. Elva var morsom og det var overhodet ikke skummelt. Det er ikke som i Sjoa hvor du kan brekke nakken paa grunn av steiner, i Zambezi er det saa mange steiner aa treffe fordi det er saapass mye vann. Vi badet i elva mellom strykene, tippet rundt en gang med raften (noe som var det toeffeste med hele turen) og vi jentene hadde det saa utrolig moro sammen. PC, vaar raftingguide, sa at vi var sterke og flinke jenter som jobbet hardt - det merkes idag for jeg er saa stoel som jeg aldri har vaert i mitt liv. Det anbefales paa det sterkeste aa dra hit bare paa grunn av raftingen - Cholwe kan ogsaa garantere 100% sikkerhetsrate saa langt - ingen har blitt skadet. Saa naa frister ikke Sjoa med sine steinete farer lenger, jeg maa bare en tur tilbake til Livingstone for aa rafte en gang til. Jeg og Erik har lenge planlagt aa rafte paa sjoa, men beklager kjaere, vi faar ta 2 uker i Zambia i stedenfor :) Kvelden ble tilbragt paa hostellet med hyggelig selskap av dagens raftingteam og vi laerte masse om Zambia og Zambisk kultur.
Jentene skulle egentlig hoppe i strikk idag, jeg er feig saa det holder saa jeg tror neppe det blir noe strikkhopp for meg. Men strikkhoppingen var stengt for vedlikehold idag saa de hopper i morgen i stedet. Da de ogsaa reiser i morgen er det bare meg og Linda igjen i denne fantasiske byen. Vi skal ut paa et lokalt marked, ta turen over til Zimbabwe aa see Victoria Fallene fra begge sider (nei folkens, har ikke vaert der enda. Har bare sett den toerre siden fra Zambia), kanskje vi kunne faa en tur til ned elva hvis de trengte vekt (som i ekstra folk paa tur) for da fikk vi det gratis. Det er alltid loennsomt aa bli kompis med sjefen :)
Jeg stortrives paa reisefot og jeg laere saa mye. Jeg vet at jeg klarer meg selv og at jeg ikke faar panikk selv om jeg staar i et fremmed land og ikke aner hvor jeg skal og bare har en adresse og et navn aa forholde meg til. Jeg er flink paa aa moete nye mennesker og spesielt de jeg ikke har noe felles med, slik som lokalbefolkning. De har saa mye aa laere bort, de er saa interessert i aa prate og saa utrolig hyggelig man kan ha det hvis man bare toer aa aapne seg og slippe sjenanse, redsel og fordommer. For de av dere som leser bloggen og ikke har reist alene foer - pakk sekken. Jeg har allerede bestemt meg for min neste tur og den er bare 1 aar unna. Jeg skal tilbake til Afrika, tilbake til Zambia. Har ikke sett nok. Pappa sa til meg foer jeg dro at proev aa ikke la reisebasillen og reisetrangen ta helt overhaand. Beklager - det gaar ikke. Jeg vil bare reise mer, se mer og bli kjent med flere mennesker. DETTE ER LIVET!
Bilder kommer etterhvert saa snart jeg er tilbake i Windhoek. Jeg bor 100m fra en internettkafe, det er bare svinedyrt aa bruke det saa jeg gidder ikke dette veldig ofte men jeg maatte levere godkjenning av bacheloroppgave tema saa idag maatte jeg ta meg tid til aa sitte stille en times tid. Beina vil bare loepe ned til bussstasjonen og det enorme markedet jeg enda ikke har faat brukt en eneste time paa. Kos dere i kulda der hjemme i Norge eller hvor hen dere befinner dere. Zambia kan friste med 35-40 varmegrader, 80-90% luftfuktighet, regnskoger og muddroads (spesielt naar det regner da kan man ikke gaa ut fordi det er bare gjoerme).
mange hilsner fra Kine ''the muzungu in Zambia"
24 november 2007
Praksis i Namibia - en oppsummering!
Etter 9 fantastiske uker i praksis er vi nå faktisk ferdige. Alle timene og mer til er jobbet og flere opplevelser enn jeg kunne drømt om har lært meg masse.
Jeg startet i praksis den 24.september. Idag er den 2mnd siden. Hvor de to mnd har blitt av må ingen spørre meg om. De er i historien, de er i minnet og de er på bloggen men hvor jeg har vært oppi alle dagen kan jeg faktisk ikke gjøre rede for - tiden har gått for fort. Denne praksisperioden har lært meg mye men på en annen side har den vært noe annet enn jeg hadde forventet meg. Jeg forventet meg enorm lidelse, ufine sykepleiere som ikke ville hjelpe og truende farer. Jeg har sett enorm lidelse, men også enorm glede. Enorm glede i en "informal building" ,eller en blikkskur som vi kaller det på norsk, gir en opplevelse av sorg hos den som møter disse personene. Uansett hvor glade de vi har vært hos har vist seg å være har jeg blitt sint, trist og forbanna rett og slett. Jeg har ikke kunnet gjort noe som helst - annet en å sette en smil på den lille jenta på 5 år som bodde der. Lekt med henne og fått en stor klem og "Please don't go" visket i øre. Ikke en gang verdens kaldeste menneske kunne unngått tårene som da presset på. Jeg blir aldri den samme igjen - aldri!
Jeg har sett små barn dø. Det var noe jeg visste ville skje men som jeg håpet å unngå. Jeg er svak for unger og unger som har det vondt skjærer i sjela mi. Men det har lært meg masse, jeg skulle bare ønske det skjedde nå og ikke på dag nummer 5. Det lærte meg at det finnes mødre som en genuint glad i sine barn, som viser sorg og bruker en helt "grønn" norsk student som sin støtte i den tyngste tiden - hun fant en villig sykepleierstundent som lot henne bli lei seg, som lot henne knekke sammen. Den opplevelsen gjorde også at jeg fikk tilbake troen på Namibias mødre. Dagen før tok jeg imot en 5 år gammel gutt som ikke kunne gå, snakke eller fokusere blikket. En gutt som var mishandlet på det groveste av sin egen mor. En mor som ikke brydde seg når vi sa at gutten hennes var døende og at livet ikke kunne reddes. En mor som ristet på hodet og fnøys av legens formaninger og spørsmål. Som selv sa "I' don't really care, he's not normal". Et barn med Cerebral parese er ett barn like mye - men for en Namibisk mor fra nord var han tydeligvis ikke "good enough". Men å da se en mor knekke sammen over tapet av sin sønn på 1,5år rettet opp mye av mitt intrykk - det er flere sider av Namibia, det tar bare tid å bli kjent med alle.
Jeg har vært på operasjonsstua og tilogmed assistert under et keisersnitt og en laparotomi (åpning av buken). Jeg har funnet ut at det er anestesisykepleier eller intensivsykepleier jeg vil bli. Jeg vil jobbe akutt og med kritisk syke. Jeg har jobbet på ambulansen og fått klapp på skulderen av sjåføren sammen med "You saved a life today, you should be proud of yourself. I am". Jeg har sett en kirurg klikke i vinkel å kaste utstyr i veggen, sett innlagte røykepauser for kirurgene og vært sekretær når mobilene har ringt på operasjonsstua. Med andre ord - dette er så langt fra Norge at man må være her for å forstå.
Jeg har vært på et likhus å sett obduksjoner og kan fortsatt ikke fatte det jeg så. Jeg har jobbet med kritisk syke pasienter på en akutt avdeling. Men verdens herligste sykepleiere som har lært meg mer enn jeg kunne håpe på. Jeg har lært å bli trygg på meg selv når jeg jobber alene og fått en trygghet i akuttsituasjoner jeg ikke hadde tidligere. Når man klarer å improvisere seg frem til et sugekateter å få fjernet spytt fra lungene til en intubert pasient som kveles - da synes jeg at man har lært en del. Katutura State Hospital har kanskje de det trenger av sprøytespisser og kateter, men når det gjelder hansker og sikkerhetsutstyr for personalet er det et under at de kommer seg gjennom dagen. Det ser hvertfall ikke så ille ut som jeg hadde forestilt meg - bilde under er tatt i en av oppgangene. Dette møter alle som kommer på sykehuset.
Det er så mange historier å fortelle, så mange situasjoner som man må både le av og gråte av. Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenket på barna hos Christa som lekte med oss en hel dag og gråt når vi gikk. Når jeg tenkter på lille Faith på post 8b. Lille herlige gutten, HIV-positiv, tuberkulose og uten noen familie i nærheten. Lille Faith som synes kulepenner var det morsomste på denne jord. Alle de nydelige ungene på 8A som løp rundt å spurte "How are you doctor?".Samtidig er det mye som har gjort meg sint. Sykepleieren som fnyser av deg når du kommer å forteller at en pasient har sterke smerter å trenger smertestillende. Sykepleiere som gråter når du kommer og ler når du går, sykepleiere som lar studenter stå alene når de skal sy for første gang og ikke gidder å hjelpe til. Det er tonnevis med eksempler.
Men la oss ikke glemme de gode og herlige som legger armen rundt deg å spør "How's my girl today?", "Helle my child, I've missed you", "So good to see you again, how are my norwegian girl doing". Eller gutta og de få jentene på brannstasjonen (der hvor ambulansene kjører ut fra) som kaller oss for "Weegees" og ler seg skakk når vi ikke klarer å sette en venekanyle i en kjørende bil i fullfart til sykehuset men som lar oss prøve igjen neste gang. Som har gitt oss de merkeligste utfordringer og de rareste kommentarer. Er det noen jeg kommer til å savne så er det gutta på Firebrigade som har chipskrig over biljradbordet idet alarmen går og som drar oss med på ambulanse med et smil - de vil faktisk ha oss der. Men jeg kommer også til savne damene på maternety (føden) og Acute Care unit (intensiv akutt avdeling). De stråler når vi kommer og blir lei seg når vi går.
En annen ting som har gjort praksisoppholdet uforglemmelig er mine medstudenter; Bjørn-Erik, Magnus, Tom-Arne, Thor-Martin og Jørgen skal ha skryt for å holde orden i høneflokken. Trude, Kristine, Alice, Anne, Linda, Synne og min roomi'e Hanne har alle bidratt med refleksjoner og historier fra praksis og vært der når vi har trengt å prate. Vi har gått bra sammen - i 2 hele mnd har vi stort sett alltid hatt et smil å gi hverandre og det synes jeg er bra jobba!
Så en stor dedikert takk til alle på Katutura State Hospital, til alle på Firebrigade og selvfølgelig mine medstudenter.
Jeg annonserer derfor praksisoppholdet i Namibia som FERDIG!
Siste uke med fullt hus er over - HJELP!
Denne uka har gått fort, vært hard og litt trist. Vi har gjort masse...enormt masse egentlig.
Mandag: jeg hadde blitt værre i magen etter turen i helgen så nattevakten til mandag ble droppet, men natt til tirsdag var vi på plass. Med en gang vi kom fikk vi akkurat med oss en lite nurk av ei jente ploppe ut - så nydelig! Vi fikk være med å sjekke at morkake og navlestreng var normalt og at alt stod bra til med både mor og barn. Kvelden gikk innmari sakte for det var ikke så mye å gjøre. Når klokka var halv elleve måtte en dame inn for keisersnitt og litt frempå som jeg er sa jeg til kirurgen at "If you should need any help, just let me know". Svaret var et overveldene "Yes, yes, scrub in now. I need assistance". Så da gjorde jeg jo selvfølgelig det og VIPS var jeg i grønt, helt steril og med mine hender godt plassert rundt to retractorer (et intrument som holder et operasjonssår åpent) og ga kirurgen godt med arbeidsplass. Baby'en kom ut uten store problemer og var i fin form bortsett fra at den var litt gul for det hadde gått hull på morkaken - grunnen til keisersnittet. Det morsomste var at jeg fikk lov til å ta ut livmora etterpå og holde den mens kirurgen sydde - tro meg, kommer aldri til å glemme hvordan en morkake ser ut. Jeg har bilde av meg midt oppi alt, men det får jeg vise når jeg kommer hjem. Egner seg ikke for publisering.
Tirsdagen ble brukt til å ta igjen litt av søvnen jeg manglet fra natten, store deler ble også brukt på do siden jeg har fått en eller annen form for magevirus. Vi var på Maerua Mall å spiste lunch og fikset et par ting, samtidig som jeg var der stakk jeg innom apoteket å snakket med en hyggelig farmasøyt som ga meg noe som visstnok skulle kurere det hun trodde enten var amøber eller byen's vandrende magebug. Beskjeden var som følger at hvis det ikke hjalp var det amøber og da måtte jeg til lege. Det som er så kjipt når man er litt dårlig er at maten ikke blir der den skal, den lille maten som kommer inn gir ikke mye næring og man blir svimmel som en karusell. På kvelden hadde Bjørn-Erik laget pannekaker til hele huset og det smakte godt det! Følte meg som en liten unge på julaften med mine tre pannekaker.
Onsdagen kom og da var det bursdagsstemning på huset - Linda ble 23. Jeg var like svimmel som loopen og Thundercoaster på tusenfryd til sammen og tilbrakte dagen i horisontal stilling etter vi kom hjem fra en liten ekskursjon. Vi var nemlig på likhuset i by'n for å få en omvisning og vi håpet selvfølgelig på å få se en obduksjon. Vi var heldige vi å kom til et likhus med en ødelagt fryser, går ikke mer inn på beskrivelsen av den lukta. Doktoren kom og hun var virkelig hyggelig. Vi fikk en liten omvisning før vi ble stuet inn i et rom med hele tre obduksjoner klare. Jeg skal overhodet ikke gi noen detaljer over hvordan det gjøres - det er ikke mange som vil vite akkurat det. La meg bare si det slik: Jeg ville en gang bli rettsmedisiner, takk og lov for at jeg valgte en annen retning enn det. Så mamma, du hadde helt rett. Hadde jeg blitt rettsmedisiner ville selv jeg sagt at jeg jobbet i kassa på Prix. Men snakk om anatomiundervisning - helt sinnsykt! De som vil vite mer får spørre så skal jeg fortelle.
Magen var betydelig bedre på onsdag men jeg følte meg værre. Vi var ute å spise middag på kvelden og den ble intatt på Joe's beerhouse som er en av de mest kjente spisestedene i det sørlige Afrika. Da jeg følte meg crap hele kvelden dro jeg hjem tidlig sammen med en av gutta som var minst like sliten som meg :)
Torsdag våknet jeg litt bedre enn dagen før, men nope - gjorde absolutt ingenting annet en å gå ut å spise middag. Indisk stod på menyen og det var godt med en annen smak enn Namibisk.
Fredag derimot var morsom. Stod opp grytidlig for å få med meg awardseremony hos Windhoek emergency services - oversatt ambulansen som vi har jobbet på og brannmennene. Vi hadde blitt invitert av selveste sjefensjefen og da tør man ikke annet enn å si "Ja, selvfølgelig kommer vi". Jeg og Linda hutret oss gjennom 3 kalde timer for absolutt den dagen hadde Windhoek gitt slitt på all varmen. Etterpå var det lunch med både ordfører, sjefer i alle rang og hele korpset av brannmenn/kvinner og abulansefolk. Utrolig hyggelig selv om vi følte oss litt malplassert der vi satt. Kvelden hadde vi også blitt invitert til grillfest på brannstasjonen. Fantastisk hyggelig kveld med nydelig braai og lam :) Braai er bare å grille med tørrved for de som ikke har fått med seg det enda.
Idag er det lørdag og grillfest står på tapen her hjemme - det er på tide å si hadet til hverandre. Av alle ting har tiden kommet for hadefesten. Hvor har det blitt av tiden? Det har flydd så fort at jeg aner ikke hva som skjer når, hvor, med hvem osv. På mandag drar alle jentene untatt meg :) og jeg blir igjen sammen med gutta til fredagen når jeg setter meg på bussen mot Victoria Falls. Så neste uke skal jaggu bli deilig. Skal ikke gjøre noe annet enn å skrive oppgaver å slappe av. Bli helt frisk fra denne magen. For nå er jeg mye mye bedre. Jeg holder på mat og er ikke like svimmel lenger :)
Vel, må bare beklage at ting har tatt litt tid med bloggen i det siste men har ikke klart å prioritere den med både sykdom, jobbing som må gjøres og så rare ting som ekskursjon til et likhus - utrolig hva vi gjør i denne byen. Neste uke blir avslappende men fra fredag er jeg "Gone in Zambia" til 10.desember. Da ankommer jeg Windhoek igjen og blir til den 19.desember og hva skjer da?
MONICA KOMMER TIL CAPE TOWN :) :) :)
Jeg gleder meg som en unge. Det blir 17.mai, sommerferie, julaften og nyttårsaften på en gang. Vi skal få det så fint - tro meg! Det skal også bli veldig godt med en objektiv samtalepartner i to uker. Jeg trenger det nå. Så 19.desember kl.15.30 møtes vi mest sannsynlig på Cape Town international airport, med mindre flyet ditt er veldig forsinket.
Ha en fortreffelig uke alle sammen. Jeg skal nyte stillheten på Namas når 8stykker forlater Windhoek.
Mandag: jeg hadde blitt værre i magen etter turen i helgen så nattevakten til mandag ble droppet, men natt til tirsdag var vi på plass. Med en gang vi kom fikk vi akkurat med oss en lite nurk av ei jente ploppe ut - så nydelig! Vi fikk være med å sjekke at morkake og navlestreng var normalt og at alt stod bra til med både mor og barn. Kvelden gikk innmari sakte for det var ikke så mye å gjøre. Når klokka var halv elleve måtte en dame inn for keisersnitt og litt frempå som jeg er sa jeg til kirurgen at "If you should need any help, just let me know". Svaret var et overveldene "Yes, yes, scrub in now. I need assistance". Så da gjorde jeg jo selvfølgelig det og VIPS var jeg i grønt, helt steril og med mine hender godt plassert rundt to retractorer (et intrument som holder et operasjonssår åpent) og ga kirurgen godt med arbeidsplass. Baby'en kom ut uten store problemer og var i fin form bortsett fra at den var litt gul for det hadde gått hull på morkaken - grunnen til keisersnittet. Det morsomste var at jeg fikk lov til å ta ut livmora etterpå og holde den mens kirurgen sydde - tro meg, kommer aldri til å glemme hvordan en morkake ser ut. Jeg har bilde av meg midt oppi alt, men det får jeg vise når jeg kommer hjem. Egner seg ikke for publisering.
Tirsdagen ble brukt til å ta igjen litt av søvnen jeg manglet fra natten, store deler ble også brukt på do siden jeg har fått en eller annen form for magevirus. Vi var på Maerua Mall å spiste lunch og fikset et par ting, samtidig som jeg var der stakk jeg innom apoteket å snakket med en hyggelig farmasøyt som ga meg noe som visstnok skulle kurere det hun trodde enten var amøber eller byen's vandrende magebug. Beskjeden var som følger at hvis det ikke hjalp var det amøber og da måtte jeg til lege. Det som er så kjipt når man er litt dårlig er at maten ikke blir der den skal, den lille maten som kommer inn gir ikke mye næring og man blir svimmel som en karusell. På kvelden hadde Bjørn-Erik laget pannekaker til hele huset og det smakte godt det! Følte meg som en liten unge på julaften med mine tre pannekaker.
Onsdagen kom og da var det bursdagsstemning på huset - Linda ble 23. Jeg var like svimmel som loopen og Thundercoaster på tusenfryd til sammen og tilbrakte dagen i horisontal stilling etter vi kom hjem fra en liten ekskursjon. Vi var nemlig på likhuset i by'n for å få en omvisning og vi håpet selvfølgelig på å få se en obduksjon. Vi var heldige vi å kom til et likhus med en ødelagt fryser, går ikke mer inn på beskrivelsen av den lukta. Doktoren kom og hun var virkelig hyggelig. Vi fikk en liten omvisning før vi ble stuet inn i et rom med hele tre obduksjoner klare. Jeg skal overhodet ikke gi noen detaljer over hvordan det gjøres - det er ikke mange som vil vite akkurat det. La meg bare si det slik: Jeg ville en gang bli rettsmedisiner, takk og lov for at jeg valgte en annen retning enn det. Så mamma, du hadde helt rett. Hadde jeg blitt rettsmedisiner ville selv jeg sagt at jeg jobbet i kassa på Prix. Men snakk om anatomiundervisning - helt sinnsykt! De som vil vite mer får spørre så skal jeg fortelle.
Magen var betydelig bedre på onsdag men jeg følte meg værre. Vi var ute å spise middag på kvelden og den ble intatt på Joe's beerhouse som er en av de mest kjente spisestedene i det sørlige Afrika. Da jeg følte meg crap hele kvelden dro jeg hjem tidlig sammen med en av gutta som var minst like sliten som meg :)
Torsdag våknet jeg litt bedre enn dagen før, men nope - gjorde absolutt ingenting annet en å gå ut å spise middag. Indisk stod på menyen og det var godt med en annen smak enn Namibisk.
Fredag derimot var morsom. Stod opp grytidlig for å få med meg awardseremony hos Windhoek emergency services - oversatt ambulansen som vi har jobbet på og brannmennene. Vi hadde blitt invitert av selveste sjefensjefen og da tør man ikke annet enn å si "Ja, selvfølgelig kommer vi". Jeg og Linda hutret oss gjennom 3 kalde timer for absolutt den dagen hadde Windhoek gitt slitt på all varmen. Etterpå var det lunch med både ordfører, sjefer i alle rang og hele korpset av brannmenn/kvinner og abulansefolk. Utrolig hyggelig selv om vi følte oss litt malplassert der vi satt. Kvelden hadde vi også blitt invitert til grillfest på brannstasjonen. Fantastisk hyggelig kveld med nydelig braai og lam :) Braai er bare å grille med tørrved for de som ikke har fått med seg det enda.
Idag er det lørdag og grillfest står på tapen her hjemme - det er på tide å si hadet til hverandre. Av alle ting har tiden kommet for hadefesten. Hvor har det blitt av tiden? Det har flydd så fort at jeg aner ikke hva som skjer når, hvor, med hvem osv. På mandag drar alle jentene untatt meg :) og jeg blir igjen sammen med gutta til fredagen når jeg setter meg på bussen mot Victoria Falls. Så neste uke skal jaggu bli deilig. Skal ikke gjøre noe annet enn å skrive oppgaver å slappe av. Bli helt frisk fra denne magen. For nå er jeg mye mye bedre. Jeg holder på mat og er ikke like svimmel lenger :)
Vel, må bare beklage at ting har tatt litt tid med bloggen i det siste men har ikke klart å prioritere den med både sykdom, jobbing som må gjøres og så rare ting som ekskursjon til et likhus - utrolig hva vi gjør i denne byen. Neste uke blir avslappende men fra fredag er jeg "Gone in Zambia" til 10.desember. Da ankommer jeg Windhoek igjen og blir til den 19.desember og hva skjer da?
MONICA KOMMER TIL CAPE TOWN :) :) :)
Jeg gleder meg som en unge. Det blir 17.mai, sommerferie, julaften og nyttårsaften på en gang. Vi skal få det så fint - tro meg! Det skal også bli veldig godt med en objektiv samtalepartner i to uker. Jeg trenger det nå. Så 19.desember kl.15.30 møtes vi mest sannsynlig på Cape Town international airport, med mindre flyet ditt er veldig forsinket.
Ha en fortreffelig uke alle sammen. Jeg skal nyte stillheten på Namas når 8stykker forlater Windhoek.
19 november 2007
Adrenalinhelg i Swakopmund!
Vi startet turen fra Namas 15:00 på torsdag og var fremme i et vesentlig kaldere Swakopmund rundt klokken 19.30. I tråd med våre ekstremt sultne mager måtte vi finne noe å spise men det var jo ikke det letteste. Vi endte opp på et forferdelig rasitisk sted som hadde Amerikanske sørstatsflagg i taket med teksten "The South will rise again" og sterke tråder til slaveriet i USA. Veldig fint når man er i et av landene de faktisk hentet slaver. Maten var overpriset og ikke spesielt god, biffen var seig, sausen smakte vann og potetene var blaute. Nydelig! Men vi klager vel ikke på tur?
Dagen ble kort og senga var hard men det er vi blitt vant til. Jeg sovnet som en stein og gledet meg til fredagen. Fredag morgen kom og vi gikk ut for å spise frokost. Igjen havnet vi på et sted med dårlig kaffe, lite stekte egg og dårlig service - men vi klager jo ikke på tur! Vi ble hentet 10.45 av en meget hyggelig dame som tok oss med ut til Okakambe Trails Farm - og der ventet Cappuchino - en nydelig fullblods med svart man og nydelig sjokoladebrun pels.
Vi var på en nydelig 2timers ridetur gjennom Swakop riverbed hvor vi så sprinbok gresse og kose seg. Turen gikk inn i endeløs ørken og langs grensen til Namib Naukluft National Park. Det var en egen følelse å gallopere i ørknen med sanddyner på sanddyner.
Dagen ble avsluttet med middag på en særdeles god resurant som het "From Cape to Cairo" og spesialiteten var - som navnet sier - afrikanske spesialiteter. Siden jeg har slitt med magen en stund og ikke klarer å spise tungt fordøyelig mat ble det grillede kongereker på denne damen. Det smakte fortreffelig og for første gang på en uke tok det mer enn 3 timer før middagen var ute av systemet :) Vi avrundet det hele med en drink på en koselig bar over restuanten og pakket snuta godt i dyna når klokka var tolv :)
Lørdagen kom og endelig ventet adrenalinkick - vi skulle quadbike! Quiadbike's er, som bilde forteller en firhjuling :) og for et kick det var! Jeg kom litt på avveie i starten fordi mitt kjøretøy ikke lystret mine kommandoer og kjørte ned på feil side av en sanddyne. Sleit litt med å komme meg opp igjen for å si det sånn, men det gikk med litt slit. Når jeg endelig fikk taket på hva vi dreiv med rikk vi opp i rollercoastere som ga mer sug i magen en Thundercoaster på Tusenfryd. Vi kjørte opp på siden av sanddynene så langt opp vi kom og vrengte over for å kjøre rett ned sanddyna. MORO! Det var jaggu så moro at vi gjorde det en gang til :p bare på søndagen!
Vi måtte jo så klart ut å spise på lørdagen også og ventet i gode 1,5 time før vi fikk bord på "The Tug". Et gammelt båtvrak på stranden som hadde eksepsjonellt god fisk. Igjen ble det skalldyraften på meg med - hold dere fast - blåskjell med chilli og hvitvinssaus (hele 35kroner) til forrett og tigerreketallerken til hovedrett. God hvitvin og en liten is til dessert. Herligheten kom på 220penger :) helt klart verdt hver krone. Jeg har vært en del dårlig i det siste og lørdagen var en av de værre dagene så jeg ville bare hjem under dyna men jeg fikk jo ikke sove for jeg trodde jeg skulle fryse i hjel. Feberstiging i tillegg til at det var kaldt gjorde natten ganske hard helt inntil jeg sovnet.
Søndag var vi å quadbiket igjen - dessverre ikke så gøy den gangen fordi vi var nok for stor gruppe og vi kjørte alle inn i rumpa på hverandre. Det skal sies at det var moro for det! Vi dro til Walvis Bay å spise en heller dårlig lunch (dette har vært helgen for mye dårlig mat) og bussen dro hjemover kl. 15:00. Jeg sovnet som en stein og våknet idag litt bedre enn i går - men fortsatt er det ikke bra. Håper det blir bedre fremover, har fått noen rehydreringsbrusetabletter for å erstatte væsketap og salttap og det har hjulpet litt.
Helgen var hvertfall kjempefin selv om jeg droppet ut av fallskjemhoppingen. Men det er aldri for sent å ta igjen det - for luft og fly forsvinner ikke med det første.
PS: det kommer mer bilder etter hvert. Tenkte det var viktigst å få ut litt blogging's.
Dagen ble kort og senga var hard men det er vi blitt vant til. Jeg sovnet som en stein og gledet meg til fredagen. Fredag morgen kom og vi gikk ut for å spise frokost. Igjen havnet vi på et sted med dårlig kaffe, lite stekte egg og dårlig service - men vi klager jo ikke på tur! Vi ble hentet 10.45 av en meget hyggelig dame som tok oss med ut til Okakambe Trails Farm - og der ventet Cappuchino - en nydelig fullblods med svart man og nydelig sjokoladebrun pels.
Vi var på en nydelig 2timers ridetur gjennom Swakop riverbed hvor vi så sprinbok gresse og kose seg. Turen gikk inn i endeløs ørken og langs grensen til Namib Naukluft National Park. Det var en egen følelse å gallopere i ørknen med sanddyner på sanddyner.
Dagen ble avsluttet med middag på en særdeles god resurant som het "From Cape to Cairo" og spesialiteten var - som navnet sier - afrikanske spesialiteter. Siden jeg har slitt med magen en stund og ikke klarer å spise tungt fordøyelig mat ble det grillede kongereker på denne damen. Det smakte fortreffelig og for første gang på en uke tok det mer enn 3 timer før middagen var ute av systemet :) Vi avrundet det hele med en drink på en koselig bar over restuanten og pakket snuta godt i dyna når klokka var tolv :)
Lørdagen kom og endelig ventet adrenalinkick - vi skulle quadbike! Quiadbike's er, som bilde forteller en firhjuling :) og for et kick det var! Jeg kom litt på avveie i starten fordi mitt kjøretøy ikke lystret mine kommandoer og kjørte ned på feil side av en sanddyne. Sleit litt med å komme meg opp igjen for å si det sånn, men det gikk med litt slit. Når jeg endelig fikk taket på hva vi dreiv med rikk vi opp i rollercoastere som ga mer sug i magen en Thundercoaster på Tusenfryd. Vi kjørte opp på siden av sanddynene så langt opp vi kom og vrengte over for å kjøre rett ned sanddyna. MORO! Det var jaggu så moro at vi gjorde det en gang til :p bare på søndagen!
Vi måtte jo så klart ut å spise på lørdagen også og ventet i gode 1,5 time før vi fikk bord på "The Tug". Et gammelt båtvrak på stranden som hadde eksepsjonellt god fisk. Igjen ble det skalldyraften på meg med - hold dere fast - blåskjell med chilli og hvitvinssaus (hele 35kroner) til forrett og tigerreketallerken til hovedrett. God hvitvin og en liten is til dessert. Herligheten kom på 220penger :) helt klart verdt hver krone. Jeg har vært en del dårlig i det siste og lørdagen var en av de værre dagene så jeg ville bare hjem under dyna men jeg fikk jo ikke sove for jeg trodde jeg skulle fryse i hjel. Feberstiging i tillegg til at det var kaldt gjorde natten ganske hard helt inntil jeg sovnet.
Søndag var vi å quadbiket igjen - dessverre ikke så gøy den gangen fordi vi var nok for stor gruppe og vi kjørte alle inn i rumpa på hverandre. Det skal sies at det var moro for det! Vi dro til Walvis Bay å spise en heller dårlig lunch (dette har vært helgen for mye dårlig mat) og bussen dro hjemover kl. 15:00. Jeg sovnet som en stein og våknet idag litt bedre enn i går - men fortsatt er det ikke bra. Håper det blir bedre fremover, har fått noen rehydreringsbrusetabletter for å erstatte væsketap og salttap og det har hjulpet litt.
Helgen var hvertfall kjempefin selv om jeg droppet ut av fallskjemhoppingen. Men det er aldri for sent å ta igjen det - for luft og fly forsvinner ikke med det første.
PS: det kommer mer bilder etter hvert. Tenkte det var viktigst å få ut litt blogging's.
15 november 2007
Ut på tur - igjen!
Denne gangen går turen til Atlanterhavskysten og den lille meget tyskinspirerte byen Swakopmund. Det skal bli ganske godt å komme seg vekk fra Windhoek's steikende sol og de varme varme dagene det blir nedi denne gryta. Windhoek ligger jo plassert omtrent likt som Lillestrøm (bare høyere) for det er fjell og åser på alle kanter. Så nede i Windhoek sentrum blir det kokene varmt. Så denne "boiling-pot"byen skal få en liten pause fra de nå, ganske gjenkjente, norske turistene.
Igår var det Ladie's night og i som den nye tradisjonen det er ble jeg og Linda tatt med på byen av våre alltid påpasselig brigadegutter. Jeg hadde aldri i verden turt å dra på Remix alene, ikke at stedet i seg selv er så farlig, men en hvit jente i Katutura trekker noen ganger mer oppmerksomhet en denne jenta liker. Da er det veldig godt å ha en du stoler på til å jage alle frierene vekk. Igår skjedde det også noe utrolig moro på Remix. Jeg og Linda stod ute for å få litt oksygen igjen og møtte da på Dj'n utenfor. Han spurte om hist og pist, hvor er dere fra, hva gjør dere her osv. Når han så spurte om vi likte musikken hans var vi ganske enstemte på at "house" musikk er litt vel 1999 og at vi var ferdige med housebølgen. Etter fem minutter inne i klubben igjen starter "Big girls don't cry" som absolutt ikke er house, etterfulgt av; "This is for the two very beautiful Norwegian girls in the house tonight". Litt moro! Eneste som ikke var moro var at siden jeg var eneste bleikrumpe på hele ReMix - så skjønte jo alle at jeg var en av de to fra Norge. Utrolig hvor usjarmerende guttene her er - er jaggu glad jeg kan si at jeg ikke er intressert fordi jeg allerede har en kar :) Så takk for den fantastiske gode grunnen til å slippe unna :-) Men det er moro å bli tatt med på steder du aldri ville få sett hvis man ikke blir kjent med noen lokale. Katutura er stedet hvis du virkelig vil se hvordan vår aldersgruppe lever for å si det sånn!
Denne uken har jeg slitt meg gjennom tre vakter på akuttmottaket "casualty" på Kættis. Det er et par av sykepleierene der som er utrolig vanskelige å ha noe å gjøre med. Som kjefter deg ned når du ikke forstår hva du sier, som skriker til deg uten at du har gjort noe galt og som totalt overser deg når du kommer og smiler av lykke når du går. Mens andre er kjempeherlige og hjelpsomme. Men jeg har ikke trivdes der, så jeg er glad for at jeg skal til "maternety" søndag kveld på nattevakt - da skal det tas imot babiser :)
Da må jeg pakke ferdig for jeg skal dra om 1,5time og jeg må rydde rommet for det skal vaskes imorgen så jeg har litt å gjøre faktisk :) Er bare glad for at jeg ikke bor på et rom som er kjemperotete.
Hadet hadet :)
11 november 2007
Til verdens beste pappa på farsdagen!
Hvert eneste år så lenge jeg kan huske har jeg våknet, eller reis til de senere årene, til bløtkake til frokost denne helgen i november. Denne søndagen var det farsdag - og for første gang så lenge jeg kan huske kunne jeg ikke være hos pappa denne dagen. Selv om jeg befinner meg på andre siden av ekvator og er veldig langt hjemmefra må jeg dedikere en plass på bloggen til min kjære, kjære pappa.
Pappa er en av de sjeldne. Tolmodig som få, blir aldri skikkelig sinna på meg og vil alltid se på meg som ei lita jente med skeiv hestehale uansett hvor gammel og grå jeg blir. Det er kun en mann i mitt liv jeg stoler 1000% på og det er pappa. Dere vet jo godt at hadde det ikke vært for deg og mamma hadde jeg ikke sittet i en sofa ved NAMAS midt i Windhoek og hatt verdens beste praksisperiode. Jeg er evig takknemmelig for det.
Så tusen takk for at du er pappa'n min :) jeg er kjempeglad i deg og ville ikke byttet deg ut for alt i verden
09 november 2007
En smak av himmelen!
Må bare dele min entusiasme etter turen på butikken i går. Jeg har så lenge savner litt norske matvarer og noe som smaker litt som "hjemme". Siden det ikke er mer enn 3 uker til jeg reiser fra Windhoek (ja tenk...det er faktisk ikke lenger til) så rakk ikke den supersnille mamma'n min å sende meg en "anti-hjemlengsel"pakke fra Norge med salt sild, makrell i tomat og leverpostei. For utrolig nok så er det makrell i tomat jeg savner mest på matfronten. Jeg fant ut at siden Jørgen, en av guttene våre, hadde bursdag i går så kunne jeg jo lage han en kake. Og hva bedre for å kurere litt hjemlengsel er vel brownies :) så i kveld blir det film, kake og bursdagssang.
Men tilbake til denne butikkturen. Jeg kjøpe noe på butikken som nå er på god vei ned i magen som frokost og jeg koser meg ut av en annen verden - LEVERPOSTEI! Så nå er det Finncrisp med leverpostei og fersk agurk! Nydelig....absolutt fantastisk! Faktisk så godt at jeg må spise litt til :p Man blir enormt lei av kokt skinke og pastrami på tørt brød etter en stund så dette var så godt.
De siste tre dagene har vi bare vært fire stykker i hovedhuset på Namas - det er 8 mindre enn vanlig. 4 av jentene har vært i nord-namibia for å jobbe på et sykehus i nærheten av Oshakati, to av guttene har kjærestebesøk og er på tur med de, og de to andre guttene er på en liten "road-trip" rundt om i dette snodige landet. Det har vært en herlig avveksling å kunne sitte i stua å se på film uten at noen vandrer frem og tilbake, roper til hverandre og spør masse spørsmål når man helst vil sitte helt stille. Så denne uken har jeg trukket ut av rommet og ut i stua! Deilig :) jentene kommer hjem idag så noe av stillheten blir borte, men det er fortsatt bare jenter i hovedhuset og da er stemningen heeeelt annerledes. Vi er glad i guttene våre, men det er godt å savne bråket dems litt :)
Da skal jeg fortsette på lunch som det har blitt nå (sov litt for lenge) og kose meg med en film, det er jo tross alt fredag og jeg skal på jobb i helga. Da får man passe på når man kan :)
Men tilbake til denne butikkturen. Jeg kjøpe noe på butikken som nå er på god vei ned i magen som frokost og jeg koser meg ut av en annen verden - LEVERPOSTEI! Så nå er det Finncrisp med leverpostei og fersk agurk! Nydelig....absolutt fantastisk! Faktisk så godt at jeg må spise litt til :p Man blir enormt lei av kokt skinke og pastrami på tørt brød etter en stund så dette var så godt.
De siste tre dagene har vi bare vært fire stykker i hovedhuset på Namas - det er 8 mindre enn vanlig. 4 av jentene har vært i nord-namibia for å jobbe på et sykehus i nærheten av Oshakati, to av guttene har kjærestebesøk og er på tur med de, og de to andre guttene er på en liten "road-trip" rundt om i dette snodige landet. Det har vært en herlig avveksling å kunne sitte i stua å se på film uten at noen vandrer frem og tilbake, roper til hverandre og spør masse spørsmål når man helst vil sitte helt stille. Så denne uken har jeg trukket ut av rommet og ut i stua! Deilig :) jentene kommer hjem idag så noe av stillheten blir borte, men det er fortsatt bare jenter i hovedhuset og da er stemningen heeeelt annerledes. Vi er glad i guttene våre, men det er godt å savne bråket dems litt :)
Da skal jeg fortsette på lunch som det har blitt nå (sov litt for lenge) og kose meg med en film, det er jo tross alt fredag og jeg skal på jobb i helga. Da får man passe på når man kan :)
08 november 2007
En helt vanlig onsdag i Windhoek!
Igår fikk jeg prøvd ut en liten del av hva Windhoek faktisk har å by på. Jeg ante ikke at det gikk an å skvise så masse inn i 25 timer som det jeg klarte i går. Stod opp til vanlig til for å ha første dagvakt på "Casualty" som er akuttmottaket på Kættis (altså Katutura Hospital) og det skulle vise seg å bli en kamp for å vinne en ellers så ufin og bitchy sykepleier. Vi kom dultene inn tre jenter fem på syv og ble fordelt litt forskjellig rom og jeg skulle være på "Dressing room". Det er der hvor alle kommer for å få sprøyter, sy sting og få stelt sår. Der møtte jeg først en veldig hyggelig sykepleier som viste meg litt rundt, men så kom hun som skulle være der for den dagen. Jeg ble satt til å desinfisere hele rommet og trallene med utstyr som skulle ut på resten av casualty. Så skulle jeg fylle opp trallene så det var nok utstyr.
Det tok jo sin tid å fylle opp alt som var av blodprøveglass, venekanyler i alle mulig strl, sprøyter, sprøytespisser i alle mulig strl og bomullsdotter, ofte brukte medikamentampuller og vaksinasjoner som ikke trengte å stå kaldt. Altså - jeg lærte hvertfall hvor alt var på lagret og i medisinskapet. Når jeg da var ferdig med å fylle opp alle 5 trallene pluss mitt eget rom var sykepleieren borte så jeg spurte en annen om jeg kunne hjelpe med noe. Da fikk jeg lov til å koble 50 infusjonssett til infusjonsposer å henge de opp på hele avdelingen sånn at det var klart til bruk. Ja, da fikk jeg øvd meg på det også og ble ganske flink i løpet av den timen jeg stod der. Når min sykepleier kom tilbake fikk jeg lov til å pakke ut av 4o ekser med utstyr som stod på lagret. Følte meg innmari heldig akkurat da. Men etter en liten stund begynnte hun å endre litt holdning og kom å hentet meg fra lagret og sa at "You have to clean a wound and do a couple of stiches". Lykkelige meg hoppet av glede etter denne "ikke fullt så bitcy" sykepleieren inn på dressing å stelte mitt første akutte sår som var et hundebitt. Etter litt om og med ble det bestemt av legen at han ikke trengte sting (noe jeg var glad for, var ikke klar for å begynne med det så fort) men at jeg skulle stripse det i stedet. Så ga sykepleieren bare beskjed om at det var tre sår til som måtte stelles og det kunne jo jeg gjøre for da gikk hun på "tea-break".
Så jeg stelte og stelte, hadde det innmari moro. Stelte også såret til en som hadde fått kappet av seg fingeren, men her sa også legen at det ikke skulle sy's. Merkelig egentlig.
Siden en av jentene hadde skikkelig vondt i magen ble dagen litt kortere enn forventet. Så når klokken var tolv var vi hjemme igjen. Men da bestemte jeg og Linda oss for at vi ville jobbe litt ekstra idag, så Linda hoppet ut av senga og i dusjen og vips - når klokka var ett var vi på ambulansen. To utrykkninger senere og 6timer med masse moro var det også blitt klart at vi skulle være med et par av brannguttene ut på by'n i Khomansdal. Linda kjenner han ene godt og det viste seg at byturen ble en suksess.
Men når vi da kom hjem fra "Brigaden" klokken 19.00 måtte jeg først prøve å fikse laptopen min som har fått et lite ekkelt virus som gjør at virusprogrammet mitt går av skaftet. Mye om og men senere ble det klart at dagens forsøk på å fjerne det var en ikke suksessfull operasjon og nytt skal prøves i kveld. Men så langt er status at virusprogrammet bare må slåes av for at det ikke skal lage helvete på jord.
Når klokken var ni kom Abe's å hentet oss i en alt for overstylet bil. Det er et ganske uvanlig syn her i Windhoek for folk tjener ikke så mye penger. Turen gikk til "ReMix" og jeg skjønnte fort hvorfor stedet het akkurat det - de spilte kun re-mixer, litt slitsomt etter 4 timer. Etter 4 dansefyllte og enormt morsomme timer gikk turen hjem til Namas og rett i seng.
Så man kan faktisk få gjort enormt masse på et døgn bare man står opp tidlig - men en liten advarsel må til på slutten. Man blir veldig, veldig, veldig sliten :) Gøy var det hverfall! Glad jeg har fri i kveld.
Det tok jo sin tid å fylle opp alt som var av blodprøveglass, venekanyler i alle mulig strl, sprøyter, sprøytespisser i alle mulig strl og bomullsdotter, ofte brukte medikamentampuller og vaksinasjoner som ikke trengte å stå kaldt. Altså - jeg lærte hvertfall hvor alt var på lagret og i medisinskapet. Når jeg da var ferdig med å fylle opp alle 5 trallene pluss mitt eget rom var sykepleieren borte så jeg spurte en annen om jeg kunne hjelpe med noe. Da fikk jeg lov til å koble 50 infusjonssett til infusjonsposer å henge de opp på hele avdelingen sånn at det var klart til bruk. Ja, da fikk jeg øvd meg på det også og ble ganske flink i løpet av den timen jeg stod der. Når min sykepleier kom tilbake fikk jeg lov til å pakke ut av 4o ekser med utstyr som stod på lagret. Følte meg innmari heldig akkurat da. Men etter en liten stund begynnte hun å endre litt holdning og kom å hentet meg fra lagret og sa at "You have to clean a wound and do a couple of stiches". Lykkelige meg hoppet av glede etter denne "ikke fullt så bitcy" sykepleieren inn på dressing å stelte mitt første akutte sår som var et hundebitt. Etter litt om og med ble det bestemt av legen at han ikke trengte sting (noe jeg var glad for, var ikke klar for å begynne med det så fort) men at jeg skulle stripse det i stedet. Så ga sykepleieren bare beskjed om at det var tre sår til som måtte stelles og det kunne jo jeg gjøre for da gikk hun på "tea-break".
Så jeg stelte og stelte, hadde det innmari moro. Stelte også såret til en som hadde fått kappet av seg fingeren, men her sa også legen at det ikke skulle sy's. Merkelig egentlig.
Siden en av jentene hadde skikkelig vondt i magen ble dagen litt kortere enn forventet. Så når klokken var tolv var vi hjemme igjen. Men da bestemte jeg og Linda oss for at vi ville jobbe litt ekstra idag, så Linda hoppet ut av senga og i dusjen og vips - når klokka var ett var vi på ambulansen. To utrykkninger senere og 6timer med masse moro var det også blitt klart at vi skulle være med et par av brannguttene ut på by'n i Khomansdal. Linda kjenner han ene godt og det viste seg at byturen ble en suksess.
Men når vi da kom hjem fra "Brigaden" klokken 19.00 måtte jeg først prøve å fikse laptopen min som har fått et lite ekkelt virus som gjør at virusprogrammet mitt går av skaftet. Mye om og men senere ble det klart at dagens forsøk på å fjerne det var en ikke suksessfull operasjon og nytt skal prøves i kveld. Men så langt er status at virusprogrammet bare må slåes av for at det ikke skal lage helvete på jord.
Når klokken var ni kom Abe's å hentet oss i en alt for overstylet bil. Det er et ganske uvanlig syn her i Windhoek for folk tjener ikke så mye penger. Turen gikk til "ReMix" og jeg skjønnte fort hvorfor stedet het akkurat det - de spilte kun re-mixer, litt slitsomt etter 4 timer. Etter 4 dansefyllte og enormt morsomme timer gikk turen hjem til Namas og rett i seng.
Så man kan faktisk få gjort enormt masse på et døgn bare man står opp tidlig - men en liten advarsel må til på slutten. Man blir veldig, veldig, veldig sliten :) Gøy var det hverfall! Glad jeg har fri i kveld.
05 november 2007
Safari i Etosha :)
Fra 02.11 - 05.11 var vi på safaritur til Etosha National Park her i Namibia. Vi ble hentet fredag morgen sånn rundt halv åtte og bilen tok oss først til Otjiwarongo hvor vi hentet allt vi trenge av utstyr hos safari-mammaen til safariguiden vår Chris. Vi hadde selvfølgelig enorme forventinger om at vi nå skulle få oppleve Afrika på sitt villeste og etter å ha nesten kollidert med en springbok og et par kudu'er på vei opp skjønte vi at det var godt mulig at den forventningen skulle oppfylles.
Etosha ligger litt nord i landet så vi måtte begynne å ta malariatablettene våre en dag før vi skulle inn. Jeg reagerer jo som alltid ufint på tablettene så det endte med at jeg ga fullstendig f*** for jeg ville ikke ødelegge turen min med å være kvalm og ha dårlig mage. Snakket også med Chris (guiden) og han lurte på hvorfor jeg i det hele tatt hadde begynnt for det trengte man ikke i Etosha. Dette er jo en tur som best beskrives med bilder så jeg skal gjøre mitt ytterste for å få opp så mange som mulig, men for de fleste av de 1000bildene som ble tatt på denne turen må vises når jeg kommer hjem. Jeg har hvertfall fått valuta for pengene når det gjelder speilreflekskamera mitt - for jeg fikk DET bilde jeg ønsket meg og det skal definitift opp på veggen hjemme på Haugenstua.
Dette er da altså en sebra. Et fantastisk herlig bilde som jeg er gaaanske så stolt av å ha tatt helt selv :) Sebra var det flokkevis med i Etosha og enkelte av de nektet å flytte seg ut av veien osv. Det ga hvertfall mulighetene for å ta fantastiske bilder.
Her er alle jentene samlet ved vannhullet. Alle vet kanskje ikke at dette var en jentetur med guiden vår som eneste hane i høneflokken og vi har hatt det så utrolig gøy. Har ikke hatt det så gøy siden jeg kom tror jeg. Så en stor takk til Alice, Anne, Kristine, Hanne, Linda, Synne og Trude :) "Girls just wanna have fun" med allsang i bilen går bare på jenteturer!
Denne lille fantastiske skapningen satt å ventet på oss i toppen av et tre. Et stykk nydelig fugl det er det ingen tvil om, har aldri sett en "hauk, ørn eller hva det nå er" på så nært hold noen gang. Utolig var det :)
Jeg har alltid hatt lyst til å se en elefant close up og det fikk jeg. Vi kjørte inne i bushen og lette etter løver og plutselig holdt vi på å kjøre rett inn i rumpa på en gedigen gammel elefant. Chris sa at denne var hvertfall 40år og en godt voksen kar. Veldig fasinerende at elefanten bare stod der å spiste uten å bry seg om 8 jenter med hvert sitt kamera. Og så til mitt yndlingsdyr i Afrika:
Giraffen :) Tror dette er det søteste, rareste og mest snodige dyret jeg vet om med for et mektig syn på savannene å se giraffer løpe. Dette er tatt inne i "Farytail forest" som er et ganske frodig område i Etosha. Flott for sultne giraffer.
Dette bilde gir meg skikkelig "Lion King" følelse når stakkars Simba får hyenene til å sende alle gnuene ned i juvet så Mofasa dør. Trist. Utrolig snodig dyr, hva tenkte Gud når han lagde disse?
Nesehorn er tøffe - de er virkelig tøffe også så stor som denne var. Gikk foran bilen og den var høyere enn vinduene våre og vi hadde minibuss - sykt!
Dette nydelige dyret kalles for en Oryx eller Gemsbook - to sider av samme sak som betyr akkurat det samme. Jeg fikk så dårlig samvittighet over at jeg hadde spist Gemsbook-kjøtt fordi det er jo et utrolig spesielt og nydelig dyr.
Dette er en impala - en slags antilope og finnes bare i Etosha, hvertfall i Namibia. Ser pen ut men er ikke det mest spennende dyret i parken, noe annet kan derimot sies om det neste objektet som traff kameraet mitt. Etter mye leting og på vei hjem etter å ha gitt opp så fant vi de - løvene. Vi fant ikke bare én, men hele fem løver. Fire hanner og en løvinne og under er "paps'en" i flokken.
Dette er sjefen i flokken og han heter Bobby. Han syntes det var ganske snedig med alle kameraene og hadde jeg ikke visst bedre så skulle jeg sverget på at løven faktisk poserte for oss mens vi tok bilder.
Et utrolig tøft bilde. Ingen kan påstå at løver ikke er majestetiske. Er ganske klart hvem som er sjefen av disse to også.
DENNE fant vi rett ved siden av teltet vårt, men det skumleste var ikke denne for i følge Chris, vår guide, så er denne bare "ganske giftig". Vi fant derimot en til som jeg ikke fikk tatt bilde av, men den fant vi under teltunderlaget for et av teltene våre og da fikk vi beskjed om å "Get the hell away from that. Stay really away cuz' that is one hell of a scorpio". Vi fikk heldigvis ingen stikk av noen av skorpionene, men vår stakkars guide ble bitt av en edderkopp på fredag. Han visste ikke hva slags edderkopp det var men skulle absolutt være tøffas å sa at alt gikk veeeldig fint men om vi kunne se på det så hadde det også vært bra. Beinet til gutten av så hovent varmt og rødt - en ganske tydelig infeksjon. Hanne, en av studentene, tok å klemte ut en del puss og la på antibakteriell salve og pulver. På med kompress og voila - et stelt sår i bushen! Lørdag gikk og han sa det hadde blitt bedre, men da søndag kom var tonen en litt annen. Søndag morgen spurte jeg han om benet var bedre og svaret jeg fikk var at "yes yes, to day it's much better i think". Vi dro på safari og kjørte fra Okakuejo Lodge til Namutoni Resort som er 4timers kjøring gjennom Etosha. Vi satte camp og spiste lunch men alle la merke til at vår særdeles hyggelige guide ikke var seg selv. Benet var værre og legen ble ringt......og guiden beordret til sykehus. Så da tok vi ned campen igjen og kjørte fra Namutoni til Otjiwarongo - en ny 4t kjøretur. Vi fikk campe i hagen til foreldrene til guiden vår og alt står nå bra til med guiden etter antibiotikabehandling. Vi fikk bare en litt annen avslutning på turen ved at vi dro en dag tidligere og fikk sett enda ett sted på veien. Ingen ting å klage over - det viktigste er helsa til et annet menneske. En elefant til og fra spiller ingen rolle så lenge alle har det bra!Og så til bildet jeg kjøpte kamera for å få - en løve som gjesper, brøler eller i det minste viste tenner. Jeg fikk oppfylt ønske mitt og en stor takk rettes til mitt Olympus E410 speilrefleks og min Olympus 40-150mm telelinse for at disse to bildene ble til.
Også kan jeg ikke glemme helt til sist det rareste dyret av dem alle. Midt ute i ødemarken på Etosha Pan (en gammel innsjø, nå er det bare sanda igjen og det er helt hvitt) møtte vi på denne rare skapningen med en apekatt på brystet.
Måtte bare bevise for omverdnen at jeg har vært der jeg og, selv om det ikke finnes noen andre bilder av meg fra turen - enda! For de er det andre som har!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
