Praksis i Namibia - en oppsummering!

Etter 9 fantastiske uker i praksis er vi nå faktisk ferdige. Alle timene og mer til er jobbet og flere opplevelser enn jeg kunne drømt om har lært meg masse.
Jeg startet i praksis den 24.september. Idag er den 2mnd siden. Hvor de to mnd har blitt av må ingen spørre meg om. De er i historien, de er i minnet og de er på bloggen men hvor jeg har vært oppi alle dagen kan jeg faktisk ikke gjøre rede for - tiden har gått for fort. Denne praksisperioden har lært meg mye men på en annen side har den vært noe annet enn jeg hadde forventet meg. Jeg forventet meg enorm lidelse, ufine sykepleiere som ikke ville hjelpe og truende farer. Jeg har sett enorm lidelse, men også enorm glede. Enorm glede i en "informal building" ,eller en blikkskur som vi kaller det på norsk, gir en opplevelse av sorg hos den som møter disse personene. Uansett hvor glade de vi har vært hos har vist seg å være har jeg blitt sint, trist og forbanna rett og slett. Jeg har ikke kunnet gjort noe som helst - annet en å sette en smil på den lille jenta på 5 år som bodde der. Lekt med henne og fått en stor klem og "Please don't go" visket i øre. Ikke en gang verdens kaldeste menneske kunne unngått tårene som da presset på. Jeg blir aldri den samme igjen - aldri!

Jeg har sett små barn dø. Det var noe jeg visste ville skje men som jeg håpet å unngå. Jeg er svak for unger og unger som har det vondt skjærer i sjela mi. Men det har lært meg masse, jeg skulle bare ønske det skjedde nå og ikke på dag nummer 5. Det lærte meg at det finnes mødre som en genuint glad i sine barn, som viser sorg og bruker en helt "grønn" norsk student som sin støtte i den tyngste tiden - hun fant en villig sykepleierstundent som lot henne bli lei seg, som lot henne knekke sammen. Den opplevelsen gjorde også at jeg fikk tilbake troen på Namibias mødre. Dagen før tok jeg imot en 5 år gammel gutt som ikke kunne gå, snakke eller fokusere blikket. En gutt som var mishandlet på det groveste av sin egen mor. En mor som ikke brydde seg når vi sa at gutten hennes var døende og at livet ikke kunne reddes. En mor som ristet på hodet og fnøys av legens formaninger og spørsmål. Som selv sa "I' don't really care, he's not normal". Et barn med Cerebral parese er ett barn like mye - men for en Namibisk mor fra nord var han tydeligvis ikke "good enough". Men å da se en mor knekke sammen over tapet av sin sønn på 1,5år rettet opp mye av mitt intrykk - det er flere sider av Namibia, det tar bare tid å bli kjent med alle.

Jeg har vært på operasjonsstua og tilogmed assistert under et keisersnitt og en laparotomi (åpning av buken). Jeg har funnet ut at det er anestesisykepleier eller intensivsykepleier jeg vil bli. Jeg vil jobbe akutt og med kritisk syke. Jeg har jobbet på ambulansen og fått klapp på skulderen av sjåføren sammen med "You saved a life today, you should be proud of yourself. I am". Jeg har sett en kirurg klikke i vinkel å kaste utstyr i veggen, sett innlagte røykepauser for kirurgene og vært sekretær når mobilene har ringt på operasjonsstua. Med andre ord - dette er så langt fra Norge at man må være her for å forstå.

Jeg har vært på et likhus å sett obduksjoner og kan fortsatt ikke fatte det jeg så. Jeg har jobbet med kritisk syke pasienter på en akutt avdeling. Men verdens herligste sykepleiere som har lært meg mer enn jeg kunne håpe på. Jeg har lært å bli trygg på meg selv når jeg jobber alene og fått en trygghet i akuttsituasjoner jeg ikke hadde tidligere. Når man klarer å improvisere seg frem til et sugekateter å få fjernet spytt fra lungene til en intubert pasient som kveles - da synes jeg at man har lært en del. Katutura State Hospital har kanskje de det trenger av sprøytespisser og kateter, men når det gjelder hansker og sikkerhetsutstyr for personalet er det et under at de kommer seg gjennom dagen. Det ser hvertfall ikke så ille ut som jeg hadde forestilt meg - bilde under er tatt i en av oppgangene. Dette møter alle som kommer på sykehuset.


Det er så mange historier å fortelle, så mange situasjoner som man må både le av og gråte av. Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenket på barna hos Christa som lekte med oss en hel dag og gråt når vi gikk. Når jeg tenkter på lille Faith på post 8b. Lille herlige gutten, HIV-positiv, tuberkulose og uten noen familie i nærheten. Lille Faith som synes kulepenner var det morsomste på denne jord. Alle de nydelige ungene på 8A som løp rundt å spurte "How are you doctor?".Samtidig er det mye som har gjort meg sint. Sykepleieren som fnyser av deg når du kommer å forteller at en pasient har sterke smerter å trenger smertestillende. Sykepleiere som gråter når du kommer og ler når du går, sykepleiere som lar studenter stå alene når de skal sy for første gang og ikke gidder å hjelpe til. Det er tonnevis med eksempler.

Men la oss ikke glemme de gode og herlige som legger armen rundt deg å spør "How's my girl today?", "Helle my child, I've missed you", "So good to see you again, how are my norwegian girl doing". Eller gutta og de få jentene på brannstasjonen (der hvor ambulansene kjører ut fra) som kaller oss for "Weegees" og ler seg skakk når vi ikke klarer å sette en venekanyle i en kjørende bil i fullfart til sykehuset men som lar oss prøve igjen neste gang. Som har gitt oss de merkeligste utfordringer og de rareste kommentarer. Er det noen jeg kommer til å savne så er det gutta på Firebrigade som har chipskrig over biljradbordet idet alarmen går og som drar oss med på ambulanse med et smil - de vil faktisk ha oss der. Men jeg kommer også til savne damene på maternety (føden) og Acute Care unit (intensiv akutt avdeling). De stråler når vi kommer og blir lei seg når vi går.

En annen ting som har gjort praksisoppholdet uforglemmelig er mine medstudenter; Bjørn-Erik, Magnus, Tom-Arne, Thor-Martin og Jørgen skal ha skryt for å holde orden i høneflokken. Trude, Kristine, Alice, Anne, Linda, Synne og min roomi'e Hanne har alle bidratt med refleksjoner og historier fra praksis og vært der når vi har trengt å prate. Vi har gått bra sammen - i 2 hele mnd har vi stort sett alltid hatt et smil å gi hverandre og det synes jeg er bra jobba!

Så en stor dedikert takk til alle på Katutura State Hospital, til alle på Firebrigade og selvfølgelig mine medstudenter.

Jeg annonserer derfor praksisoppholdet i Namibia som FERDIG!

Siste uke med fullt hus er over - HJELP!

Denne uka har gått fort, vært hard og litt trist. Vi har gjort masse...enormt masse egentlig.
Mandag: jeg hadde blitt værre i magen etter turen i helgen så nattevakten til mandag ble droppet, men natt til tirsdag var vi på plass. Med en gang vi kom fikk vi akkurat med oss en lite nurk av ei jente ploppe ut - så nydelig! Vi fikk være med å sjekke at morkake og navlestreng var normalt og at alt stod bra til med både mor og barn. Kvelden gikk innmari sakte for det var ikke så mye å gjøre. Når klokka var halv elleve måtte en dame inn for keisersnitt og litt frempå som jeg er sa jeg til kirurgen at "If you should need any help, just let me know". Svaret var et overveldene "Yes, yes, scrub in now. I need assistance". Så da gjorde jeg jo selvfølgelig det og VIPS var jeg i grønt, helt steril og med mine hender godt plassert rundt to retractorer (et intrument som holder et operasjonssår åpent) og ga kirurgen godt med arbeidsplass. Baby'en kom ut uten store problemer og var i fin form bortsett fra at den var litt gul for det hadde gått hull på morkaken - grunnen til keisersnittet. Det morsomste var at jeg fikk lov til å ta ut livmora etterpå og holde den mens kirurgen sydde - tro meg, kommer aldri til å glemme hvordan en morkake ser ut. Jeg har bilde av meg midt oppi alt, men det får jeg vise når jeg kommer hjem. Egner seg ikke for publisering.

Tirsdagen ble brukt til å ta igjen litt av søvnen jeg manglet fra natten, store deler ble også brukt på do siden jeg har fått en eller annen form for magevirus. Vi var på Maerua Mall å spiste lunch og fikset et par ting, samtidig som jeg var der stakk jeg innom apoteket å snakket med en hyggelig farmasøyt som ga meg noe som visstnok skulle kurere det hun trodde enten var amøber eller byen's vandrende magebug. Beskjeden var som følger at hvis det ikke hjalp var det amøber og da måtte jeg til lege. Det som er så kjipt når man er litt dårlig er at maten ikke blir der den skal, den lille maten som kommer inn gir ikke mye næring og man blir svimmel som en karusell. På kvelden hadde Bjørn-Erik laget pannekaker til hele huset og det smakte godt det! Følte meg som en liten unge på julaften med mine tre pannekaker.

Onsdagen kom og da var det bursdagsstemning på huset - Linda ble 23. Jeg var like svimmel som loopen og Thundercoaster på tusenfryd til sammen og tilbrakte dagen i horisontal stilling etter vi kom hjem fra en liten ekskursjon. Vi var nemlig på likhuset i by'n for å få en omvisning og vi håpet selvfølgelig på å få se en obduksjon. Vi var heldige vi å kom til et likhus med en ødelagt fryser, går ikke mer inn på beskrivelsen av den lukta. Doktoren kom og hun var virkelig hyggelig. Vi fikk en liten omvisning før vi ble stuet inn i et rom med hele tre obduksjoner klare. Jeg skal overhodet ikke gi noen detaljer over hvordan det gjøres - det er ikke mange som vil vite akkurat det. La meg bare si det slik: Jeg ville en gang bli rettsmedisiner, takk og lov for at jeg valgte en annen retning enn det. Så mamma, du hadde helt rett. Hadde jeg blitt rettsmedisiner ville selv jeg sagt at jeg jobbet i kassa på Prix. Men snakk om anatomiundervisning - helt sinnsykt! De som vil vite mer får spørre så skal jeg fortelle.

Magen var betydelig bedre på onsdag men jeg følte meg værre. Vi var ute å spise middag på kvelden og den ble intatt på Joe's beerhouse som er en av de mest kjente spisestedene i det sørlige Afrika. Da jeg følte meg crap hele kvelden dro jeg hjem tidlig sammen med en av gutta som var minst like sliten som meg :)

Torsdag våknet jeg litt bedre enn dagen før, men nope - gjorde absolutt ingenting annet en å gå ut å spise middag. Indisk stod på menyen og det var godt med en annen smak enn Namibisk.

Fredag derimot var morsom. Stod opp grytidlig for å få med meg awardseremony hos Windhoek emergency services - oversatt ambulansen som vi har jobbet på og brannmennene. Vi hadde blitt invitert av selveste sjefensjefen og da tør man ikke annet enn å si "Ja, selvfølgelig kommer vi". Jeg og Linda hutret oss gjennom 3 kalde timer for absolutt den dagen hadde Windhoek gitt slitt på all varmen. Etterpå var det lunch med både ordfører, sjefer i alle rang og hele korpset av brannmenn/kvinner og abulansefolk. Utrolig hyggelig selv om vi følte oss litt malplassert der vi satt. Kvelden hadde vi også blitt invitert til grillfest på brannstasjonen. Fantastisk hyggelig kveld med nydelig braai og lam :) Braai er bare å grille med tørrved for de som ikke har fått med seg det enda.

Idag er det lørdag og grillfest står på tapen her hjemme - det er på tide å si hadet til hverandre. Av alle ting har tiden kommet for hadefesten. Hvor har det blitt av tiden? Det har flydd så fort at jeg aner ikke hva som skjer når, hvor, med hvem osv. På mandag drar alle jentene untatt meg :) og jeg blir igjen sammen med gutta til fredagen når jeg setter meg på bussen mot Victoria Falls. Så neste uke skal jaggu bli deilig. Skal ikke gjøre noe annet enn å skrive oppgaver å slappe av. Bli helt frisk fra denne magen. For nå er jeg mye mye bedre. Jeg holder på mat og er ikke like svimmel lenger :)

Vel, må bare beklage at ting har tatt litt tid med bloggen i det siste men har ikke klart å prioritere den med både sykdom, jobbing som må gjøres og så rare ting som ekskursjon til et likhus - utrolig hva vi gjør i denne byen. Neste uke blir avslappende men fra fredag er jeg "Gone in Zambia" til 10.desember. Da ankommer jeg Windhoek igjen og blir til den 19.desember og hva skjer da?

MONICA KOMMER TIL CAPE TOWN :) :) :)
Jeg gleder meg som en unge. Det blir 17.mai, sommerferie, julaften og nyttårsaften på en gang. Vi skal få det så fint - tro meg! Det skal også bli veldig godt med en objektiv samtalepartner i to uker. Jeg trenger det nå. Så 19.desember kl.15.30 møtes vi mest sannsynlig på Cape Town international airport, med mindre flyet ditt er veldig forsinket.

Ha en fortreffelig uke alle sammen. Jeg skal nyte stillheten på Namas når 8stykker forlater Windhoek.

Adrenalinhelg i Swakopmund!

Vi startet turen fra Namas 15:00 på torsdag og var fremme i et vesentlig kaldere Swakopmund rundt klokken 19.30. I tråd med våre ekstremt sultne mager måtte vi finne noe å spise men det var jo ikke det letteste. Vi endte opp på et forferdelig rasitisk sted som hadde Amerikanske sørstatsflagg i taket med teksten "The South will rise again" og sterke tråder til slaveriet i USA. Veldig fint når man er i et av landene de faktisk hentet slaver. Maten var overpriset og ikke spesielt god, biffen var seig, sausen smakte vann og potetene var blaute. Nydelig! Men vi klager vel ikke på tur?

Dagen ble kort og senga var hard men det er vi blitt vant til. Jeg sovnet som en stein og gledet meg til fredagen. Fredag morgen kom og vi gikk ut for å spise frokost. Igjen havnet vi på et sted med dårlig kaffe, lite stekte egg og dårlig service - men vi klager jo ikke på tur! Vi ble hentet 10.45 av en meget hyggelig dame som tok oss med ut til Okakambe Trails Farm - og der ventet Cappuchino - en nydelig fullblods med svart man og nydelig sjokoladebrun pels.
Vi var på en nydelig 2timers ridetur gjennom Swakop riverbed hvor vi så sprinbok gresse og kose seg. Turen gikk inn i endeløs ørken og langs grensen til Namib Naukluft National Park. Det var en egen følelse å gallopere i ørknen med sanddyner på sanddyner.


Dagen ble avsluttet med middag på en særdeles god resurant som het "From Cape to Cairo" og spesialiteten var - som navnet sier - afrikanske spesialiteter. Siden jeg har slitt med magen en stund og ikke klarer å spise tungt fordøyelig mat ble det grillede kongereker på denne damen. Det smakte fortreffelig og for første gang på en uke tok det mer enn 3 timer før middagen var ute av systemet :) Vi avrundet det hele med en drink på en koselig bar over restuanten og pakket snuta godt i dyna når klokka var tolv :)

Lørdagen kom og endelig ventet adrenalinkick - vi skulle quadbike! Quiadbike's er, som bilde forteller en firhjuling :) og for et kick det var! Jeg kom litt på avveie i starten fordi mitt kjøretøy ikke lystret mine kommandoer og kjørte ned på feil side av en sanddyne. Sleit litt med å komme meg opp igjen for å si det sånn, men det gikk med litt slit. Når jeg endelig fikk taket på hva vi dreiv med rikk vi opp i rollercoastere som ga mer sug i magen en Thundercoaster på Tusenfryd. Vi kjørte opp på siden av sanddynene så langt opp vi kom og vrengte over for å kjøre rett ned sanddyna. MORO! Det var jaggu så moro at vi gjorde det en gang til :p bare på søndagen!
Vi måtte jo så klart ut å spise på lørdagen også og ventet i gode 1,5 time før vi fikk bord på "The Tug". Et gammelt båtvrak på stranden som hadde eksepsjonellt god fisk. Igjen ble det skalldyraften på meg med - hold dere fast - blåskjell med chilli og hvitvinssaus (hele 35kroner) til forrett og tigerreketallerken til hovedrett. God hvitvin og en liten is til dessert. Herligheten kom på 220penger :) helt klart verdt hver krone. Jeg har vært en del dårlig i det siste og lørdagen var en av de værre dagene så jeg ville bare hjem under dyna men jeg fikk jo ikke sove for jeg trodde jeg skulle fryse i hjel. Feberstiging i tillegg til at det var kaldt gjorde natten ganske hard helt inntil jeg sovnet.



Søndag var vi å quadbiket igjen - dessverre ikke så gøy den gangen fordi vi var nok for stor gruppe og vi kjørte alle inn i rumpa på hverandre. Det skal sies at det var moro for det! Vi dro til Walvis Bay å spise en heller dårlig lunch (dette har vært helgen for mye dårlig mat) og bussen dro hjemover kl. 15:00. Jeg sovnet som en stein og våknet idag litt bedre enn i går - men fortsatt er det ikke bra. Håper det blir bedre fremover, har fått noen rehydreringsbrusetabletter for å erstatte væsketap og salttap og det har hjulpet litt.

Helgen var hvertfall kjempefin selv om jeg droppet ut av fallskjemhoppingen. Men det er aldri for sent å ta igjen det - for luft og fly forsvinner ikke med det første.

PS: det kommer mer bilder etter hvert. Tenkte det var viktigst å få ut litt blogging's.

Ut på tur - igjen!

Denne gangen går turen til Atlanterhavskysten og den lille meget tyskinspirerte byen Swakopmund. Det skal bli ganske godt å komme seg vekk fra Windhoek's steikende sol og de varme varme dagene det blir nedi denne gryta. Windhoek ligger jo plassert omtrent likt som Lillestrøm (bare høyere) for det er fjell og åser på alle kanter. Så nede i Windhoek sentrum blir det kokene varmt. Så denne "boiling-pot"byen skal få en liten pause fra de nå, ganske gjenkjente, norske turistene.

Igår var det Ladie's night og i som den nye tradisjonen det er ble jeg og Linda tatt med på byen av våre alltid påpasselig brigadegutter. Jeg hadde aldri i verden turt å dra på Remix alene, ikke at stedet i seg selv er så farlig, men en hvit jente i Katutura trekker noen ganger mer oppmerksomhet en denne jenta liker. Da er det veldig godt å ha en du stoler på til å jage alle frierene vekk. Igår skjedde det også noe utrolig moro på Remix. Jeg og Linda stod ute for å få litt oksygen igjen og møtte da på Dj'n utenfor. Han spurte om hist og pist, hvor er dere fra, hva gjør dere her osv. Når han så spurte om vi likte musikken hans var vi ganske enstemte på at "house" musikk er litt vel 1999 og at vi var ferdige med housebølgen. Etter fem minutter inne i klubben igjen starter "Big girls don't cry" som absolutt ikke er house, etterfulgt av; "This is for the two very beautiful Norwegian girls in the house tonight". Litt moro! Eneste som ikke var moro var at siden jeg var eneste bleikrumpe på hele ReMix - så skjønte jo alle at jeg var en av de to fra Norge. Utrolig hvor usjarmerende guttene her er - er jaggu glad jeg kan si at jeg ikke er intressert fordi jeg allerede har en kar :) Så takk for den fantastiske gode grunnen til å slippe unna :-) Men det er moro å bli tatt med på steder du aldri ville få sett hvis man ikke blir kjent med noen lokale. Katutura er stedet hvis du virkelig vil se hvordan vår aldersgruppe lever for å si det sånn!

Denne uken har jeg slitt meg gjennom tre vakter på akuttmottaket "casualty" på Kættis. Det er et par av sykepleierene der som er utrolig vanskelige å ha noe å gjøre med. Som kjefter deg ned når du ikke forstår hva du sier, som skriker til deg uten at du har gjort noe galt og som totalt overser deg når du kommer og smiler av lykke når du går. Mens andre er kjempeherlige og hjelpsomme. Men jeg har ikke trivdes der, så jeg er glad for at jeg skal til "maternety" søndag kveld på nattevakt - da skal det tas imot babiser :)

Da må jeg pakke ferdig for jeg skal dra om 1,5time og jeg må rydde rommet for det skal vaskes imorgen så jeg har litt å gjøre faktisk :) Er bare glad for at jeg ikke bor på et rom som er kjemperotete.

Hadet hadet :)

Til verdens beste pappa på farsdagen!

Hvert eneste år så lenge jeg kan huske har jeg våknet, eller reis til de senere årene, til bløtkake til frokost denne helgen i november. Denne søndagen var det farsdag - og for første gang så lenge jeg kan huske kunne jeg ikke være hos pappa denne dagen. Selv om jeg befinner meg på andre siden av ekvator og er veldig langt hjemmefra må jeg dedikere en plass på bloggen til min kjære, kjære pappa.

Pappa er en av de sjeldne. Tolmodig som få, blir aldri skikkelig sinna på meg og vil alltid se på meg som ei lita jente med skeiv hestehale uansett hvor gammel og grå jeg blir. Det er kun en mann i mitt liv jeg stoler 1000% på og det er pappa. Dere vet jo godt at hadde det ikke vært for deg og mamma hadde jeg ikke sittet i en sofa ved NAMAS midt i Windhoek og hatt verdens beste praksisperiode. Jeg er evig takknemmelig for det.

Så tusen takk for at du er pappa'n min :) jeg er kjempeglad i deg og ville ikke byttet deg ut for alt i verden

En smak av himmelen!

Må bare dele min entusiasme etter turen på butikken i går. Jeg har så lenge savner litt norske matvarer og noe som smaker litt som "hjemme". Siden det ikke er mer enn 3 uker til jeg reiser fra Windhoek (ja tenk...det er faktisk ikke lenger til) så rakk ikke den supersnille mamma'n min å sende meg en "anti-hjemlengsel"pakke fra Norge med salt sild, makrell i tomat og leverpostei. For utrolig nok så er det makrell i tomat jeg savner mest på matfronten. Jeg fant ut at siden Jørgen, en av guttene våre, hadde bursdag i går så kunne jeg jo lage han en kake. Og hva bedre for å kurere litt hjemlengsel er vel brownies :) så i kveld blir det film, kake og bursdagssang.

Men tilbake til denne butikkturen. Jeg kjøpe noe på butikken som nå er på god vei ned i magen som frokost og jeg koser meg ut av en annen verden - LEVERPOSTEI! Så nå er det Finncrisp med leverpostei og fersk agurk! Nydelig....absolutt fantastisk! Faktisk så godt at jeg må spise litt til :p Man blir enormt lei av kokt skinke og pastrami på tørt brød etter en stund så dette var så godt.

De siste tre dagene har vi bare vært fire stykker i hovedhuset på Namas - det er 8 mindre enn vanlig. 4 av jentene har vært i nord-namibia for å jobbe på et sykehus i nærheten av Oshakati, to av guttene har kjærestebesøk og er på tur med de, og de to andre guttene er på en liten "road-trip" rundt om i dette snodige landet. Det har vært en herlig avveksling å kunne sitte i stua å se på film uten at noen vandrer frem og tilbake, roper til hverandre og spør masse spørsmål når man helst vil sitte helt stille. Så denne uken har jeg trukket ut av rommet og ut i stua! Deilig :) jentene kommer hjem idag så noe av stillheten blir borte, men det er fortsatt bare jenter i hovedhuset og da er stemningen heeeelt annerledes. Vi er glad i guttene våre, men det er godt å savne bråket dems litt :)

Da skal jeg fortsette på lunch som det har blitt nå (sov litt for lenge) og kose meg med en film, det er jo tross alt fredag og jeg skal på jobb i helga. Da får man passe på når man kan :)

En helt vanlig onsdag i Windhoek!

Igår fikk jeg prøvd ut en liten del av hva Windhoek faktisk har å by på. Jeg ante ikke at det gikk an å skvise så masse inn i 25 timer som det jeg klarte i går. Stod opp til vanlig til for å ha første dagvakt på "Casualty" som er akuttmottaket på Kættis (altså Katutura Hospital) og det skulle vise seg å bli en kamp for å vinne en ellers så ufin og bitchy sykepleier. Vi kom dultene inn tre jenter fem på syv og ble fordelt litt forskjellig rom og jeg skulle være på "Dressing room". Det er der hvor alle kommer for å få sprøyter, sy sting og få stelt sår. Der møtte jeg først en veldig hyggelig sykepleier som viste meg litt rundt, men så kom hun som skulle være der for den dagen. Jeg ble satt til å desinfisere hele rommet og trallene med utstyr som skulle ut på resten av casualty. Så skulle jeg fylle opp trallene så det var nok utstyr.

Det tok jo sin tid å fylle opp alt som var av blodprøveglass, venekanyler i alle mulig strl, sprøyter, sprøytespisser i alle mulig strl og bomullsdotter, ofte brukte medikamentampuller og vaksinasjoner som ikke trengte å stå kaldt. Altså - jeg lærte hvertfall hvor alt var på lagret og i medisinskapet. Når jeg da var ferdig med å fylle opp alle 5 trallene pluss mitt eget rom var sykepleieren borte så jeg spurte en annen om jeg kunne hjelpe med noe. Da fikk jeg lov til å koble 50 infusjonssett til infusjonsposer å henge de opp på hele avdelingen sånn at det var klart til bruk. Ja, da fikk jeg øvd meg på det også og ble ganske flink i løpet av den timen jeg stod der. Når min sykepleier kom tilbake fikk jeg lov til å pakke ut av 4o ekser med utstyr som stod på lagret. Følte meg innmari heldig akkurat da. Men etter en liten stund begynnte hun å endre litt holdning og kom å hentet meg fra lagret og sa at "You have to clean a wound and do a couple of stiches". Lykkelige meg hoppet av glede etter denne "ikke fullt så bitcy" sykepleieren inn på dressing å stelte mitt første akutte sår som var et hundebitt. Etter litt om og med ble det bestemt av legen at han ikke trengte sting (noe jeg var glad for, var ikke klar for å begynne med det så fort) men at jeg skulle stripse det i stedet. Så ga sykepleieren bare beskjed om at det var tre sår til som måtte stelles og det kunne jo jeg gjøre for da gikk hun på "tea-break".
Så jeg stelte og stelte, hadde det innmari moro. Stelte også såret til en som hadde fått kappet av seg fingeren, men her sa også legen at det ikke skulle sy's. Merkelig egentlig.

Siden en av jentene hadde skikkelig vondt i magen ble dagen litt kortere enn forventet. Så når klokken var tolv var vi hjemme igjen. Men da bestemte jeg og Linda oss for at vi ville jobbe litt ekstra idag, så Linda hoppet ut av senga og i dusjen og vips - når klokka var ett var vi på ambulansen. To utrykkninger senere og 6timer med masse moro var det også blitt klart at vi skulle være med et par av brannguttene ut på by'n i Khomansdal. Linda kjenner han ene godt og det viste seg at byturen ble en suksess.

Men når vi da kom hjem fra "Brigaden" klokken 19.00 måtte jeg først prøve å fikse laptopen min som har fått et lite ekkelt virus som gjør at virusprogrammet mitt går av skaftet. Mye om og men senere ble det klart at dagens forsøk på å fjerne det var en ikke suksessfull operasjon og nytt skal prøves i kveld. Men så langt er status at virusprogrammet bare må slåes av for at det ikke skal lage helvete på jord.

Når klokken var ni kom Abe's å hentet oss i en alt for overstylet bil. Det er et ganske uvanlig syn her i Windhoek for folk tjener ikke så mye penger. Turen gikk til "ReMix" og jeg skjønnte fort hvorfor stedet het akkurat det - de spilte kun re-mixer, litt slitsomt etter 4 timer. Etter 4 dansefyllte og enormt morsomme timer gikk turen hjem til Namas og rett i seng.

Så man kan faktisk få gjort enormt masse på et døgn bare man står opp tidlig - men en liten advarsel må til på slutten. Man blir veldig, veldig, veldig sliten :) Gøy var det hverfall! Glad jeg har fri i kveld.

Safari i Etosha :)

Fra 02.11 - 05.11 var vi på safaritur til Etosha National Park her i Namibia. Vi ble hentet fredag morgen sånn rundt halv åtte og bilen tok oss først til Otjiwarongo hvor vi hentet allt vi trenge av utstyr hos safari-mammaen til safariguiden vår Chris. Vi hadde selvfølgelig enorme forventinger om at vi nå skulle få oppleve Afrika på sitt villeste og etter å ha nesten kollidert med en springbok og et par kudu'er på vei opp skjønte vi at det var godt mulig at den forventningen skulle oppfylles.

Etosha ligger litt nord i landet så vi måtte begynne å ta malariatablettene våre en dag før vi skulle inn. Jeg reagerer jo som alltid ufint på tablettene så det endte med at jeg ga fullstendig f*** for jeg ville ikke ødelegge turen min med å være kvalm og ha dårlig mage. Snakket også med Chris (guiden) og han lurte på hvorfor jeg i det hele tatt hadde begynnt for det trengte man ikke i Etosha. Dette er jo en tur som best beskrives med bilder så jeg skal gjøre mitt ytterste for å få opp så mange som mulig, men for de fleste av de 1000bildene som ble tatt på denne turen må vises når jeg kommer hjem. Jeg har hvertfall fått valuta for pengene når det gjelder speilreflekskamera mitt - for jeg fikk DET bilde jeg ønsket meg og det skal definitift opp på veggen hjemme på Haugenstua.



Dette er da altså en sebra. Et fantastisk herlig bilde som jeg er gaaanske så stolt av å ha tatt helt selv :) Sebra var det flokkevis med i Etosha og enkelte av de nektet å flytte seg ut av veien osv. Det ga hvertfall mulighetene for å ta fantastiske bilder.


Her er alle jentene samlet ved vannhullet. Alle vet kanskje ikke at dette var en jentetur med guiden vår som eneste hane i høneflokken og vi har hatt det så utrolig gøy. Har ikke hatt det så gøy siden jeg kom tror jeg. Så en stor takk til Alice, Anne, Kristine, Hanne, Linda, Synne og Trude :) "Girls just wanna have fun" med allsang i bilen går bare på jenteturer!

Denne lille fantastiske skapningen satt å ventet på oss i toppen av et tre. Et stykk nydelig fugl det er det ingen tvil om, har aldri sett en "hauk, ørn eller hva det nå er" på så nært hold noen gang. Utolig var det :)

Jeg har alltid hatt lyst til å se en elefant close up og det fikk jeg. Vi kjørte inne i bushen og lette etter løver og plutselig holdt vi på å kjøre rett inn i rumpa på en gedigen gammel elefant. Chris sa at denne var hvertfall 40år og en godt voksen kar. Veldig fasinerende at elefanten bare stod der å spiste uten å bry seg om 8 jenter med hvert sitt kamera. Og så til mitt yndlingsdyr i Afrika:

Giraffen :) Tror dette er det søteste, rareste og mest snodige dyret jeg vet om med for et mektig syn på savannene å se giraffer løpe. Dette er tatt inne i "Farytail forest" som er et ganske frodig område i Etosha. Flott for sultne giraffer.

Dette bilde gir meg skikkelig "Lion King" følelse når stakkars Simba får hyenene til å sende alle gnuene ned i juvet så Mofasa dør. Trist. Utrolig snodig dyr, hva tenkte Gud når han lagde disse?

Nesehorn er tøffe - de er virkelig tøffe også så stor som denne var. Gikk foran bilen og den var høyere enn vinduene våre og vi hadde minibuss - sykt!

Dette nydelige dyret kalles for en Oryx eller Gemsbook - to sider av samme sak som betyr akkurat det samme. Jeg fikk så dårlig samvittighet over at jeg hadde spist Gemsbook-kjøtt fordi det er jo et utrolig spesielt og nydelig dyr.

Dette er en impala - en slags antilope og finnes bare i Etosha, hvertfall i Namibia. Ser pen ut men er ikke det mest spennende dyret i parken, noe annet kan derimot sies om det neste objektet som traff kameraet mitt. Etter mye leting og på vei hjem etter å ha gitt opp så fant vi de - løvene. Vi fant ikke bare én, men hele fem løver. Fire hanner og en løvinne og under er "paps'en" i flokken.



Dette er sjefen i flokken og han heter Bobby. Han syntes det var ganske snedig med alle kameraene og hadde jeg ikke visst bedre så skulle jeg sverget på at løven faktisk poserte for oss mens vi tok bilder.

Et utrolig tøft bilde. Ingen kan påstå at løver ikke er majestetiske. Er ganske klart hvem som er sjefen av disse to også.

DENNE fant vi rett ved siden av teltet vårt, men det skumleste var ikke denne for i følge Chris, vår guide, så er denne bare "ganske giftig". Vi fant derimot en til som jeg ikke fikk tatt bilde av, men den fant vi under teltunderlaget for et av teltene våre og da fikk vi beskjed om å "Get the hell away from that. Stay really away cuz' that is one hell of a scorpio". Vi fikk heldigvis ingen stikk av noen av skorpionene, men vår stakkars guide ble bitt av en edderkopp på fredag. Han visste ikke hva slags edderkopp det var men skulle absolutt være tøffas å sa at alt gikk veeeldig fint men om vi kunne se på det så hadde det også vært bra. Beinet til gutten av så hovent varmt og rødt - en ganske tydelig infeksjon. Hanne, en av studentene, tok å klemte ut en del puss og la på antibakteriell salve og pulver. På med kompress og voila - et stelt sår i bushen! Lørdag gikk og han sa det hadde blitt bedre, men da søndag kom var tonen en litt annen. Søndag morgen spurte jeg han om benet var bedre og svaret jeg fikk var at "yes yes, to day it's much better i think". Vi dro på safari og kjørte fra Okakuejo Lodge til Namutoni Resort som er 4timers kjøring gjennom Etosha. Vi satte camp og spiste lunch men alle la merke til at vår særdeles hyggelige guide ikke var seg selv. Benet var værre og legen ble ringt......og guiden beordret til sykehus. Så da tok vi ned campen igjen og kjørte fra Namutoni til Otjiwarongo - en ny 4t kjøretur. Vi fikk campe i hagen til foreldrene til guiden vår og alt står nå bra til med guiden etter antibiotikabehandling. Vi fikk bare en litt annen avslutning på turen ved at vi dro en dag tidligere og fikk sett enda ett sted på veien. Ingen ting å klage over - det viktigste er helsa til et annet menneske. En elefant til og fra spiller ingen rolle så lenge alle har det bra!

Og så til bildet jeg kjøpte kamera for å få - en løve som gjesper, brøler eller i det minste viste tenner. Jeg fikk oppfylt ønske mitt og en stor takk rettes til mitt Olympus E410 speilrefleks og min Olympus 40-150mm telelinse for at disse to bildene ble til.


Også kan jeg ikke glemme helt til sist det rareste dyret av dem alle. Midt ute i ødemarken på Etosha Pan (en gammel innsjø, nå er det bare sanda igjen og det er helt hvitt) møtte vi på denne rare skapningen med en apekatt på brystet.


Måtte bare bevise for omverdnen at jeg har vært der jeg og, selv om det ikke finnes noen andre bilder av meg fra turen - enda! For de er det andre som har!

Den tøffeste jobben på jord - ambulansearbeider!

Forje uke jobbet jeg på ambulansen ved Firebrigade her i Windhoek. Det var mange kjedelige timer hvor det ikke skjedde stort, men når alarmen gikk var det full fres. Har ikke tenkt å skrive så innmari mye om "brigaden" som vi kaller de her på Namas, men må bare fortelle om natt til fredag.

Jeg har allerede skrevet litt om konseptet "pay day". Fra og med den 20. i mnd får alle lønn og spesielt de tre siste dagene i mnd. Vi trodde det skulle bli vesentlig mer å gjøre men vi kjedet oss. Vi hadde en transport fra en klinikk til Katutura hospital, en innleggelse av ei jente på 28 med enorme hodesmerter som hadde fått seg et slag i hodet av mannen sin og så, når jeg hadde bestemt meg for å dra hjem, gikk alarmen. Jeg og Alice tok med oss veskene våre for gutta skulle kjøre oss hjem når vi var ferdige. Oppdragslappen sa at vi skulle til en "MVA" som står for Motor vehicle accident. Vi kom frem til stedet men ingen ulykke å se. Over samband fikk vi kontrabeskjed om at det var ingen mva med et overfall vi skulle til.

Vi snudde rundt og kom kort tid etter til et utested hvor en kar satt med t-sjorta si rundt hodet i en pøl av blod. Jeg har seriøst ikke sett så mye blod rundt et menneske i mitt liv. Gutten var så full at han klarte omtrent ikke stå på beina, men vi fikk da stablet han inn i ambulansen. Speedy og Mario (som er de som jobber der som vi var med den kvelden) stod å så på mens jeg og Alice var i full sving. Speedy kom så med en kommentar om at "Just scream if you need any help, but you guys can do this". Jeg fant frem bandasjebagen for t-sjorta måtte av og vi måtte få et visst innblikk i hva i helsike som hadde skjedd. Når jeg tok av den t-sjorta så stod blodspruten 1m ut fra hodet til gutten. Kjapt på med kompress og trykkbandasje og inn i bilen med han - det måtte sy's. Alice tok jobben med å skape trykk på sårene men omtrent til ingen nytte. Det var så mye blod og det ville ikke stoppe å blø. Speedy satte to venefloner (sånn greie i hånda) mens jeg fikset væskeinfusjon. Når dette var oppe var det bare å kjøre på så han ikke skulle gå i sjokk. Mario kjørte som ett svin til sykehuset og mens han kjørte jobbet Alice og jeg på spreng for å klare å holde mest mulig blod vekk fra gulvet og stoppe blødningen. Eneste ulempen var at vi har jo hvite uniformer og de var ikke så veldig hvite når vi var ferdig. Baksiden på buksa mi var rød, Alice hadde blodsprut fra topp til tå og buksebena mine så ut som en polkagris. Men vi fikk nå denne gutten på casualty hvor Magnus og Bjørn Erik ventet. Vips, på en to tre, så hadde sykepleieren satt tre sting og blødningen var stoppet. Fantastisk! Et enormt adrenalinkick!
På en måte var jeg litt stressa fordi jeg ikke visste hvor ting var, men jeg har aldri vært så rolig i hele mitt liv. DETTE var enestående moro, spennende og utrolig lærerikt!

Jeg stod sammen med Speedy mens han fylte ut noen papirer også ser han litt rart på meg, "You look like you have been in the war or something". Legg merke til uniformenes litt prikkete farge på min høyre legg :p syntes mye bedre i lys men glemte å ta bilde når jeg kom hjem 05:10 og skulle opp igjen 07:00.


Det som virkelig satte prikken over i'en den dagen var det siste Speedy sa til meg når vi gikk ut fra sykehuset:

"You two saved a life today - you should be proud. Well done"