Åååå. Idag har jeg virkelig fått reisegleden på plass. Var innom Killroy Travels i Oslo og bestillte flybillett. 15. september settes nesen mot Cape Town i Sør Afrika. Her skal jeg være så lenge jeg ønsker, bare jeg befinner meg i Windhoek før 24.sep. Jeg skal ta buss fra Cape Town til Windhoek - den tar 18,5time men koster til gjengjeld ikke mer enn 350,- en vei. Er man student med litt dårlig råd så får man jaggu ikke klage når det går buss! I Windhoek skal jeg jo være en stund, men når desember begynner å nærme seg blir det på tide å kjøpe billett tilbake til Cape Town. Den 19.desember kommer min kjære venninde Monica til Cape og vi skal kose oss med julaftendrinker på stranda, surfe, dykke, sandboarde og masse annet spennende heeelt frem til den 29.desember. Jeg har allerede begynnt å grue meg til jeg må dra hjem.
Vel, dette var dagens oppdatering på hva som skjer. I morgen er det heldagskurs med NAMAS (Namibiaforeningen) på skolen.
Ciao
22 mai 2007
14 mai 2007
Første informasjonsmøte
Idag hadde vi første informasjonsmøte med internasjonal koordinator, noen studenter som hadde vært i Namibia tidligere og alle vi som skal reise. Det ble ufattlig mye informasjon på en gang og nå har jeg enda fler spørsmål jeg faktisk må ta standpunkt til.
Det viktigste blir vel å finne ut hvor jeg ønsker å bo. Vi har to muligheter som begge er rimelige men vidt forskjellig. Namas-gjestehuset er et godt sted med vestlig standar, flotte fasiliteter, gratis internett og dobbeltrom. På Namas er det roligere og mulighet for leseplass. Den andre muligheten er et backpackersted som heter "Cardboard box". Det største plusset med dette stede er svømmebassenget. Men Cardboard har et skikkelig nasty kjøkken og 6 manns rom. Ikke spesielt holdbart for 3 mnd. Men alle de andre studentene som har vært i Namibia tidligere har endt opp med å bo på Cardboard - og det må jo være en grunn for det.
Jeg er ei jente som liker å ha det rolig rundt meg. Ikke orker jeg endeløs festing til langt på natt, ikke liker jeg folk som snorker og jeg takler ikke andres rot rundt meg. Så ut ifra sånn jeg er som person er garantert Namas rette stedet for meg. Med på en annen side skal alle de andre mest sannsynlig bo på cardboard. Hva gjør man?
Den andre tingene som gnager hull i hodet mitt er reisen. Hvor vi jeg stoppe over på vei ned og på vei hjem. Gidder jeg stresse for å komme tilbake til jul og hvor skal jeg være hvis jeg blir i Sør-Afrika i julen? Fikk et ganske bra forslag av min far om at jeg kunne feire jul i Sjømannskirka i Cape Town. Det hørtes egentlig veldig koselig ut, men hva hvis ingen andre vil? Skal jeg gjøre det alene?
Vel....spørsmålene hoper seg opp, men nå er jeg hvertfall skikkelig igang med planleggingen :)
Det viktigste blir vel å finne ut hvor jeg ønsker å bo. Vi har to muligheter som begge er rimelige men vidt forskjellig. Namas-gjestehuset er et godt sted med vestlig standar, flotte fasiliteter, gratis internett og dobbeltrom. På Namas er det roligere og mulighet for leseplass. Den andre muligheten er et backpackersted som heter "Cardboard box". Det største plusset med dette stede er svømmebassenget. Men Cardboard har et skikkelig nasty kjøkken og 6 manns rom. Ikke spesielt holdbart for 3 mnd. Men alle de andre studentene som har vært i Namibia tidligere har endt opp med å bo på Cardboard - og det må jo være en grunn for det.
Jeg er ei jente som liker å ha det rolig rundt meg. Ikke orker jeg endeløs festing til langt på natt, ikke liker jeg folk som snorker og jeg takler ikke andres rot rundt meg. Så ut ifra sånn jeg er som person er garantert Namas rette stedet for meg. Med på en annen side skal alle de andre mest sannsynlig bo på cardboard. Hva gjør man?
Den andre tingene som gnager hull i hodet mitt er reisen. Hvor vi jeg stoppe over på vei ned og på vei hjem. Gidder jeg stresse for å komme tilbake til jul og hvor skal jeg være hvis jeg blir i Sør-Afrika i julen? Fikk et ganske bra forslag av min far om at jeg kunne feire jul i Sjømannskirka i Cape Town. Det hørtes egentlig veldig koselig ut, men hva hvis ingen andre vil? Skal jeg gjøre det alene?
Vel....spørsmålene hoper seg opp, men nå er jeg hvertfall skikkelig igang med planleggingen :)
12 mai 2007
Sugerør
Vel, igår hadde jeg en mindre hyggelig opplevelse av "sugerøreffekten". Vi hadde kjøpt oss ny og flott Weber gassgrill på Lefdal og gledes oss enormt til årets første grillmiddag. Innom Ultra bar det og vi fant ut at marinerte nakkekoteletter, sommerkoteletter, potetsalat og tomatsalat hørtes fristende ut til middag. Hjem bar det i hui og hast, bare for å finne ut at grillen var en smule vanskeligere å sette sammen enn vi hadde trodd :( Klokka ble både halv ni og halv ti før vi kom igang med maten. Fortreffelig smakte det!
Så begynnte moroa. De som kjenner meg godt vet at jeg har en del snodige allergier. Jeg aner ikke helt hva jeg reagerer på, men plutselig kan jeg se ut som en kjøttkake. Dette er jeg blitt ganske vant til gjennom årene og selvmedisinering er intet problem. Vel en halv-time etter jeg hadde spist begynnte jeg å klø invernalskt på halsen og i annsiktet. Gikk på badet å fant ut at hudfargen min hadde gått fra "beige" til "lysrosaprikkete". Smurte meg godt inn med kløstillende og allergidempende krem og satte meg i sofaen med en melkesjokoladerull og Sopranos. Vel en Sopranos episode etter hadde kløen på halsen spredd seg til å bli kløe i munn, nese, øre, øyne og svelg.
Hvis tingene hadde stoppet der, skulle jeg ikke klaget. For kløe det tåler jeg. Da var klokka blitt elleve. Jeg poppet innpå to sterke allergitabletter og regnet med at dette skulle gå over. Så begynte det å snøre seg igjen i halsen. Det ekskalerte i en sånn grad at tilogmed jeg ble bekymret. Jeg blir ikke særlig bekymret når det gjelder allergiske reaksjoner - men noe skjedde med meg når jeg plutselig måtte bruke magemusklene for å klare å puste ut. Desperat ringte jeg legevaktsentralen og forklarte situasjonen. Den hyggelig sykepleiermannen skrev meg inn på data'en å sa at jeg måtte komme meg ned på legevakten fordi jeg måtte få en sprøyte. Enten kortison eller adrenalin. JIPPI!
Tårevåt av panikkangst og tungpusthet dro jeg med min kjære så han fikk kjørt meg ned. Takk og lov så låner vi mamma's bil i helgen. Vel nede på legevakten beggynte jeg så smått å få bedre åpning i luftrøret og det virket som en liten bedring. Jeg var enormt positiv når vi trakk kølapp med bare ett nummer før meg, kom rask gjennom og fikk raskt hjelp av en enda hyggeligere sykepleierdame. Hun sa det var ca 10minutter å vente før legen kom med mindre det skjedde noe akutt.....hvilket det selvfølgelig gjorde.
EN TIME senere ba jeg Erik om å komme inn til meg i båsen min for å holde meg med selvskap...og en halvtime senere igjen ringte jeg i snora. Sykepleiedame forklarte at de hadde fått inn to akutte pasienter, blant annet en hjerteinnfarkt, så det kom til å bli litt ventetid. Så når klokken var blitt 02.00 kom legen :) 2 timer etter sykepleiesjekket som konstaterte at jeg har et smule høyt blodtrykk for min alder. Det som hadde skjedd i mellomtiden var at jeg var blitt nesten helt fin igjen. Jeg pep ikke lenger som en kolspasient, jeg hadde fått normal "beige" farge i ansiktet og følte meg bare trøtt. Dette ente med 4 små allergipiller, en regning på 230,- og en litt såret stolthet når legen sa "Jøss...du så da ganske pigg ut"
Vel. Legevakten - der må man regne med å vente...................................................................lenge!
Så begynnte moroa. De som kjenner meg godt vet at jeg har en del snodige allergier. Jeg aner ikke helt hva jeg reagerer på, men plutselig kan jeg se ut som en kjøttkake. Dette er jeg blitt ganske vant til gjennom årene og selvmedisinering er intet problem. Vel en halv-time etter jeg hadde spist begynnte jeg å klø invernalskt på halsen og i annsiktet. Gikk på badet å fant ut at hudfargen min hadde gått fra "beige" til "lysrosaprikkete". Smurte meg godt inn med kløstillende og allergidempende krem og satte meg i sofaen med en melkesjokoladerull og Sopranos. Vel en Sopranos episode etter hadde kløen på halsen spredd seg til å bli kløe i munn, nese, øre, øyne og svelg.
Hvis tingene hadde stoppet der, skulle jeg ikke klaget. For kløe det tåler jeg. Da var klokka blitt elleve. Jeg poppet innpå to sterke allergitabletter og regnet med at dette skulle gå over. Så begynte det å snøre seg igjen i halsen. Det ekskalerte i en sånn grad at tilogmed jeg ble bekymret. Jeg blir ikke særlig bekymret når det gjelder allergiske reaksjoner - men noe skjedde med meg når jeg plutselig måtte bruke magemusklene for å klare å puste ut. Desperat ringte jeg legevaktsentralen og forklarte situasjonen. Den hyggelig sykepleiermannen skrev meg inn på data'en å sa at jeg måtte komme meg ned på legevakten fordi jeg måtte få en sprøyte. Enten kortison eller adrenalin. JIPPI!
Tårevåt av panikkangst og tungpusthet dro jeg med min kjære så han fikk kjørt meg ned. Takk og lov så låner vi mamma's bil i helgen. Vel nede på legevakten beggynte jeg så smått å få bedre åpning i luftrøret og det virket som en liten bedring. Jeg var enormt positiv når vi trakk kølapp med bare ett nummer før meg, kom rask gjennom og fikk raskt hjelp av en enda hyggeligere sykepleierdame. Hun sa det var ca 10minutter å vente før legen kom med mindre det skjedde noe akutt.....hvilket det selvfølgelig gjorde.
EN TIME senere ba jeg Erik om å komme inn til meg i båsen min for å holde meg med selvskap...og en halvtime senere igjen ringte jeg i snora. Sykepleiedame forklarte at de hadde fått inn to akutte pasienter, blant annet en hjerteinnfarkt, så det kom til å bli litt ventetid. Så når klokken var blitt 02.00 kom legen :) 2 timer etter sykepleiesjekket som konstaterte at jeg har et smule høyt blodtrykk for min alder. Det som hadde skjedd i mellomtiden var at jeg var blitt nesten helt fin igjen. Jeg pep ikke lenger som en kolspasient, jeg hadde fått normal "beige" farge i ansiktet og følte meg bare trøtt. Dette ente med 4 små allergipiller, en regning på 230,- og en litt såret stolthet når legen sa "Jøss...du så da ganske pigg ut"
Vel. Legevakten - der må man regne med å vente...................................................................lenge!
05 mai 2007
Innspurt - eksamen nærmer seg!
En av de få tingene som ikke er så kult med å være student er at man har eksamen. Mange vil nok si at jeg ikke er berettiget til å klage siden jeg kun har en hjemmeeksamen iløpet av et helt år, men jeg tar meg friheten. På sykepleien har vi en såkalt mappeevauering. Vi skiver oppgaver hele året igjennom og de oppgavene må leveres og godkjennes for at mappen skal være bestått. Hvis den har noen mangler får vi ikke ta eksamen. Min mappe mangler nå bare en oppgave og to medstudentresponser og så er jeg heldigvis ferdig. Men eksamen blir nok ikke bare lett.
Ikke vel jeg hvordan eksamen blir. Blir det en ren drøftningsoppgave, får vi en case, må vi lage caset selv? Så på en måte ville jeg foretrukket skoleeksamen hvor jeg visste hvordan oppgavene ville bli bygget opp. Et annet poeng er at de krever så forbasket mye av oss på disse eksamnene fordi all litteratur er tilgjengelig. Men hvordan er det mulig å bedømme 500 besvarelser når man ikke har så mye som et fastsatt regelverk å forholde seg til og alle sensorene har personlige meninger om hva som er en A og hva som er en C. Det er ikke rart jeg er bekymret. Ifjor skrev jeg en skitanes god oppgave og fikk en C. Jeg velger å si den var skitanes god fordi den var det. Men sensor mente jeg ikke svarte på eksamensteksten så i bunn og grunn var jeg heldig som stod. Ehm...forstå det den som vil!
Men men. Jeg har deltatt på noe som heter Fagdager på skolen. Hvor vi prøver å lage et felles grunnreglement for hvilket innhold en oppgave må inneholde for å få en viss karakter. Nå vet jeg i det minste hvordan 60% av sensorene tenker - og det er jo en liten fordel! Detaljkunnskap er nøkkelen. Vis at man viiiiirkelig har forstått oppgaven og temaet man snakker om - og ikke glem den røde tråden. Og glemmer du problemstillingen din i innledningen (dvs du skriver den kun der men nevner den ikke i resten av oppgaven) så kan du i bunn og grunn skrive en oppgave som tilsvarer en A, men stryke! Jippi!
Det var dagens lille frustrasjon.
Ikke vel jeg hvordan eksamen blir. Blir det en ren drøftningsoppgave, får vi en case, må vi lage caset selv? Så på en måte ville jeg foretrukket skoleeksamen hvor jeg visste hvordan oppgavene ville bli bygget opp. Et annet poeng er at de krever så forbasket mye av oss på disse eksamnene fordi all litteratur er tilgjengelig. Men hvordan er det mulig å bedømme 500 besvarelser når man ikke har så mye som et fastsatt regelverk å forholde seg til og alle sensorene har personlige meninger om hva som er en A og hva som er en C. Det er ikke rart jeg er bekymret. Ifjor skrev jeg en skitanes god oppgave og fikk en C. Jeg velger å si den var skitanes god fordi den var det. Men sensor mente jeg ikke svarte på eksamensteksten så i bunn og grunn var jeg heldig som stod. Ehm...forstå det den som vil!
Men men. Jeg har deltatt på noe som heter Fagdager på skolen. Hvor vi prøver å lage et felles grunnreglement for hvilket innhold en oppgave må inneholde for å få en viss karakter. Nå vet jeg i det minste hvordan 60% av sensorene tenker - og det er jo en liten fordel! Detaljkunnskap er nøkkelen. Vis at man viiiiirkelig har forstått oppgaven og temaet man snakker om - og ikke glem den røde tråden. Og glemmer du problemstillingen din i innledningen (dvs du skriver den kun der men nevner den ikke i resten av oppgaven) så kan du i bunn og grunn skrive en oppgave som tilsvarer en A, men stryke! Jippi!
Det var dagens lille frustrasjon.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
