Zimbabwe

Beklager en litt sen oppdatering men grunnet internettsituasjonen i Namibia - som er at det ikke er netttilgang annet enn paa internettcafeer - tar ting litt tid. Men ingen grunn til panikk, tekst kommer naa og bilder laster jeg opp senere.

I helgen som var dro Linda og jeg til Zimbabwe for aa se Victroia Falls. Vi fikk selskap av Hanne for hun skulle se paa at Linda hoppet i strikk. Det er jo ikke vanskelig aa fortsaa at naar man skal hoppe fra 111 meter over bakken saa trenger man en heiagjeng. Det jeg ikke var klar over var at dagen min skulle ende litt annerledes enn jeg foerst trodde.

Vi tok taxi fra Livingstone og ut til grenseposten og kom oss gjennom med glans. Det kan noen ganger vaere problematisk aa skulle ut og inn av et land opptil flere ganger paa en uke men det loeste seg fantastisk flott. Vi trasket rolig ned mot et av verdens ingenioerkunster, nemlig Victroia Falls Bridge som er grensen mellom Zambia og Zimbabwe. Brua gaar over The Great Zambezi river som vi raftet paa mandagen. Jeg har jo som kjent en hoeydeskrekk som er paa grensen til barnslig og det kilte ganske godt i magen naar vi beveget oss ut over paa vei mot Bungijump stasjonen. Foerste hoppet jeg saa ga meg en meget urolig mage og jeg bestemte meg for at aa hoppe i strikk det skulle jeg ikke. Det som var litt moro var aa se den andre gale gjengen av mennesker som hoppet i noe som het GorgeSwing. Det er egentlig det samme bare at man blir festet med strikken i livet og naar man hopper faller man lenger ned, man faar et toeffere hopp og det fungere som en gigantisk huske. Det saa bar saa moro ut at jeg bestemte meg for at det maatte proeves.

Saa bar det opp til registreringskontoret, betalte og fikk hopp-nummer. Jeg angret som en hund paa det valget jeg hadde tatt for naar alt kom til alt saa er det jo bare villmenn som burde hoppe ut fra en bru paa 111meter. Vi fikk paa oss alt utstyret og jeg kan ikke engang forklare med ord hvordan jeg foelte meg for jeg holdt paa aa "shit my pants" naar vi stod aa ventet. Det som gjorde alt veldig moro var at alle var cheerleadere aa heiet oss frem og naar det da ble vaar tur var jeg ganske klar for aa skulle hoppe. Jeg er bare evig takknemmlig over at Linda og jeg hoppet tandem. Saa en stor klem gaar til deg Linda for at du klarte aa overtale meg.

"Linda and Kine, get your crazy asses over here. It's time to jump"

Shit.....angret litt da. Vi fikk en safety brifing og forklaring paa hva vi skulle gjoere og hva vi ikke skulle gjoere. Vi fikk paa oss strikken og ble geleidet bort til kanten, hvorav jeg gjorde den enorme tabben av aa se ned. Det er veldig hoeyt.....111 meter er skamlangt. Saa startet vaar jumpguide nedtellingen hvorav mine tanker var som foelgende:

Five - dette er jo bare ren galskap
Four - nei, jeg tror ikke jeg hopper
Three - Gud hva har jeg gjort naa
Two - Aa herre....dette gaar ikke bra
One - Shit shit shit shit shit...helvete heller!
SWING - SSSSIIIIINNNNNNSSSSYYYKKKKKKTTTTTTTT!

Det skal foerst sies at det er det sykeste jeg har gjort i mitt liv. Det var ogsaa det kuleste, mest fantastiske, mest spennende og ville jeg har gjort. Det var saa fantastisk aa ha 5 sekunder med fritt fall. 70meter rett ned med bare en strikk festet i livet. Tro meg, dette skal jeg gjoere igjen. Det anbefales paa det sterkeste, det er ikke skummelt det er bare helt fantastisk moro. jeg har derimot aldri vaert saa redd for en ting i hele mitt liv, saa jeg synes jeg var grisetoeff som faktisk HOPPET ut fra en trygg bru. Noen synes sikkert det er idioti, men de faar bare ett svar fra meg: Ikke uttal deg foer du har proevd.

Etter at vi hadde hoppet og adrenalinen pushet gjennom aarene gikk vi videre inn i Zimbabwe. Hanne forlot oss og dro tilbake til Livingstone etter av vi hoppet. Vel inne i Zimbabwe, som ogsaa gikk veldig bra, kom vi oss inn i Victoria Falls nasjonalparken. Det var et fantastisk syn som moette oss og en regnskur jeg ikke har moett maken til. Man kan ikke gaa toerr forbi et av verdens naturunderverker og jeg saa ut som jeg hadde staatt i dusjen.

Vi vandret rundt, tok masse bilder og jeg er fortsatt imponert over at kameraet mitt ikke ble oedelagt av alt det vannet. Det er absolutt verdt et besoek til Zambia og Zimbabwe for aa se Victroia Falls, oppleve et skikkelig Afrika og hoppe i strikk. Jeg skal tilbake, helt garantert, saa hvis noen vil vaere med saa heng paa.

Naa gaar dagene i Windhoek mot slutten og senere idag drar Linda og jeg paa tur til Daan Viljoen Game reserve aa skal campe der i helgen sammen med alle vaar Namibiske flotte venner. De ville lage en avskjedsfest for oss aa det tror jeg det blir. Grilling, wildlife og godt selskap er stort sett en god kombinasjon under Afrikas himmel. Jeg vil ogsaa vaere evig takknemmelig for alle de gode vennene vi har faatt her som jeg vil savne masse.

Jeg maa innroemme helt paa tampen at det begynner saa smaatt aa gaa opp for meg at neste onsdag, den 19.desember, saa kjoerer Mario meg til flyplassen. Jeg skal til Cape Town aa moete Monica. Det blir kjempetrist aa si hadet til min aller beste venn i Namibia men jeg skal jo tilbake om ikke saa alt for lenge. Jeg gleder meg til aa moete Monica igjen, til aa se mamma og pappa, brutters og Elise og selvfoelgelig Erik. Savner dere alle. Det blir som alltid her i livet, man forlater noe for aa faa noe annet. Det er bare et spoersmaal om hva som er hjemme, og for meg er det Oslo.

Vi sees :)