Som dere skjønner hadde jeg en ganske tung dag i går og gledet meg ikke veldig til å være på avdelingen for barn mellom 0 og 2 år. Dagen startet bra meddet som bare bygget opp under opplevelsen fra i går var det som skjedde idag. Jeg har lenge gruet meg til å se en person dø. Det er noe jeg visste kom til å skje her, men jeg håpet at det ikke skulle skje så fort. Det som bare gjør hele situasjonen enda værre var at det var en liten herlig gutt på 1,5år. Hele situasjonen var så uvirkelig. Jeg gikk for å lete etter Tom Arne og så at han var inne på et rom sammen med legen. Gikk inn og så at de ga en gutt oksygen, og da pustet han. Så plutselig stoppet hjertet og de begynnte med hjertekompressjoner og de bagget han. Så kastet den lille stakkaren opp hele mageinnholdet. Mye ble aspirert til lungene hans og da var det stopp. Han fikk kramper og så ble det helt stille. Jeg gikk ut til mora for å være sammen med henne når hun fikk beskjeden, men jeg ville jo ikke gi den til henne. Men mens jeg stod der og holdt rundt henne kom en av sykepleierene trillene ut med en liten sprinkelseng med et barn dekket av et hvitt klede. Mora knakk fullstendig sammen, noe som er så forståelig, var bare ille at hun gjorde det i mine armer. Tårene presset på for 100gang de siste 24 timene og det var bare å tørke de vekk igjen.
Det jeg nå reagerer på er at jeg var roligere psykisk i denne situasjonen enn det jeg var i går. Idag var jeg helt rolig og når jeg så den lille gutten så han så fredelig ut. Som at han hadde kommet hjem til ett sted hvor verden var mye bedre. En verden uten hjertefeil, uten HIV og uten tuberkulose. En verden der han ikke hadde diagnosen "undernærnert" og en verden han kunne vokse opp i som en lykkelig og frisk gutt. Så sliter litt med min egen psyke akkurat nå, men det går veldig bra. Må bare lære meg til å la sykehuset være sykehuset og prøve å ikke tenke så mye på det når jeg er hjemme - men det er ikke veldig lett.
Men fysj, nå blir det bare triste ting på bloggen så jeg må nesten skrive noe hyggelig og morsomt som skjedde i går.
På sykehuset møtte vi to fantastiske jenter Vanisha og Sophie. De var medisinstudenter fra England, men uheldigvis skulle de reise idag. Vi fikk en så god tone så vi ble invitert på avskjedsmiddagen dems på Joe's Beerhouse kl. 20:00 i går kveld. Vi, som i meg og Tom Arne, gjorde oss klare å gikk nedover mot byen for å få tak i en taxi. Vi synes det var så herlig å gå, så imot alle anbefalinger bestemte vi oss for at vi ikke gidder å føle oss som fengselsfanger og tok beina fatt. Vi gikk og gikk og fant jo ikke veien. Så vi spurte en mann med en nydelig liten jente på armen. Det er jo aldri farlig å snakke med noen som har unger med seg :) Han forklarte at vi var på rett vei og det var bare å fortsette til vi fant en butikk som het "Computer city". Etter å ha gått i nesten 20minutter uten å finne noen computer city spurte vi en til. Utenfor en bilbutikk var det en sikkerhetsvakt med hagle over skulderen som stod å pratet med en familie. Mannen i familien lo da vi spurte etter veien å sa at "Ja, da er dere litt på villspor". Klokka var da blitt ti på åtte og vi var en smule stresset. Da tilbød den snille mannen seg å kjøre oss til Joe's. Igjen, ingen farlige menn har med seg barn, så vi takket selvfølgelig ja. Inn i en bitteliten polo bar det og vips så suste vi av gårde i baksete på en bil med folk vi absolutt ikke kjente. Vi kom frem og vi. Kjempehyggelig var bilturen. Vi snakket om Norge og hva vi gjorde i Namibia. Hvor snille Namibere er i forhold til nordmenn osv.
Middagen på Joe's var en herlig avslutning på en ganske tøff dag. Livet går videre og jeg er en erfaring rikere, eller to egentlig. Nå er det endelig helt, så tiden blir nok brukt til en del refleksjon over de siste situasjonene.
Sånn en liten informasjon helt til slutt. Vi har en fasttelefon her nede som det er veldig fint å ringe til. Billig for meg og billigere å ringe til enn mobil i utlandet. Jeg ønsker meg veldig gjerne telefoner fra fjern og nær. Nummeret dit er så mye som
00264-61172082
og vent litt så får man svar.
Takk for nå :) og plz ring hvis det er mulighet til det :)
28 september 2007
27 september 2007
Den dagen himmel ble til helvete.
Nå er praksis i gang på sykehuset og i dag skulle jeg og min jobbekamerat Tom-Arne være på barneavdeling 2-12 år. Dagen startet kjempefint og vi fikk være med på
legevisitten. Turnuslegen som tok oss med var en hvit Namiber av ytterste kaliber. Han var kjempeflink og vi lærte masse. Fikk lekt litt med ungene underveis og strøket de som var for dårlige litt i håret. Det var ca 35 barn på posten og de fleste av de var skikkelig syke. Mange hadde tuberkuløs meningitt som er tuberkulose i hjernehinnen, mange hadde dobbeltdiagnoser i form av at de v HIV-positive med tuberkulose eller meningitt. Var utrolig tøft å se barn ligge å sveve mellom en bevisstløs tilstand og koma.
Mens vi gikk legevisitt kom det en ny gutt på avdelingen, så innen vi rakk å komme helt rundt var det en ekstra pasient vi skulle se på og det var denne gutten. Først var vi å tittet på en feilplassert liten 3mnd gammel gutt som var lagt inn på grunn av feilernæring. Mora var brydde seg ikke så særlig om den stakkars gutten og på spørsmål om hun hadde gitt han mat den dagen var svaret noe sånt som ”nææ, ikke sånn masse”. Hun fikk klar beskjed om at hun ikke var i stand til å ta seg av barnet og at de måtte til en sosialarbeider for vurdering. Godt var det. Så bar det videre til de andre barna på rommet. Ei på 3 med dobbeltsidig lungebetennelse, en gutt med dehydrering, en annen gutt med vannhode og ei jente med leddgikt. Så bar turen til en liten engel med gastosonde (dvs en slange til magen via nesa). Gutten var ifølge journalen 5 år, hadde Cerebral Parese, var fra en region nord i landet og uten språk.
Legen snakket først litt med moren til gutten og hun sa at han ikke ville spise. Da legen løftet opp dyna fikk hun sjokk – og hun var ikke den eneste. Det var det mest groteske synet jeg har sett i mitt liv. Denne nydelige lille engelen var blitt neglisjert av sin mor, var undernært og døden nær. Legen diagnostiserte med at han aldri har kunnet gå fordi leddene var stivnet og det var dannet seg benbrusk og annet bindevev i hoftene og knærne. Den venstre benet var noe bedre men det høyre var ikke til å røre på. Fra hofta og ned til tærne var den stakkars lille engelen helt stiv. Føttene hadde en feilstilling av dimensjoner og han hadde ingen bevegelse i nakken. Huden hans så ut som den var transplantert fra en 80 år gammel dame og håret var råttent. Legen ble helt rasende og sjelte ut denne mora etter noter. Spurte hva hun ga han til mat, hvor mange ganger hun hadde tatt i han og om hun i det hele tatt hadde holdt han en gang. Moren virket helt uberørt og gadd ikke svare på spørsmålene fra legen.
Synet av denne lille engelen ble for mye for meg. Jeg kjempet imot tårene med måtte gi tapt. Jeg gikk rolig ut av rommet og forlot avdelingen. Tårene tillet og jeg klarte ikke stoppe dem fra å renne heller. Fortsatt, 6t etter, er øynene såre og hovne etter alle tårene som måtte ut. Tom-Arne kom etter meg når visitten var over og vi ble enige om at dagen ikke var verdt å fortsette. Var ikke bare jeg som fikk meg en liten støkk av den lille engelen.
En ting er hvertfall sikkert – jeg kommer aldri til å glemme han så lenge jeg lever. Det bitte lille gutten på 5 med sammenvokste ledd og ben. Med puls i skyene og feilernæring. Med den skrukkete huden som virket to nummer for stor og de nydelige, men alt for, innsunkne øyne.
Så dagen i dag var den dagen Namibia gikk fra å være himmel til helvete.
legevisitten. Turnuslegen som tok oss med var en hvit Namiber av ytterste kaliber. Han var kjempeflink og vi lærte masse. Fikk lekt litt med ungene underveis og strøket de som var for dårlige litt i håret. Det var ca 35 barn på posten og de fleste av de var skikkelig syke. Mange hadde tuberkuløs meningitt som er tuberkulose i hjernehinnen, mange hadde dobbeltdiagnoser i form av at de v HIV-positive med tuberkulose eller meningitt. Var utrolig tøft å se barn ligge å sveve mellom en bevisstløs tilstand og koma.
Mens vi gikk legevisitt kom det en ny gutt på avdelingen, så innen vi rakk å komme helt rundt var det en ekstra pasient vi skulle se på og det var denne gutten. Først var vi å tittet på en feilplassert liten 3mnd gammel gutt som var lagt inn på grunn av feilernæring. Mora var brydde seg ikke så særlig om den stakkars gutten og på spørsmål om hun hadde gitt han mat den dagen var svaret noe sånt som ”nææ, ikke sånn masse”. Hun fikk klar beskjed om at hun ikke var i stand til å ta seg av barnet og at de måtte til en sosialarbeider for vurdering. Godt var det. Så bar det videre til de andre barna på rommet. Ei på 3 med dobbeltsidig lungebetennelse, en gutt med dehydrering, en annen gutt med vannhode og ei jente med leddgikt. Så bar turen til en liten engel med gastosonde (dvs en slange til magen via nesa). Gutten var ifølge journalen 5 år, hadde Cerebral Parese, var fra en region nord i landet og uten språk.
Legen snakket først litt med moren til gutten og hun sa at han ikke ville spise. Da legen løftet opp dyna fikk hun sjokk – og hun var ikke den eneste. Det var det mest groteske synet jeg har sett i mitt liv. Denne nydelige lille engelen var blitt neglisjert av sin mor, var undernært og døden nær. Legen diagnostiserte med at han aldri har kunnet gå fordi leddene var stivnet og det var dannet seg benbrusk og annet bindevev i hoftene og knærne. Den venstre benet var noe bedre men det høyre var ikke til å røre på. Fra hofta og ned til tærne var den stakkars lille engelen helt stiv. Føttene hadde en feilstilling av dimensjoner og han hadde ingen bevegelse i nakken. Huden hans så ut som den var transplantert fra en 80 år gammel dame og håret var råttent. Legen ble helt rasende og sjelte ut denne mora etter noter. Spurte hva hun ga han til mat, hvor mange ganger hun hadde tatt i han og om hun i det hele tatt hadde holdt han en gang. Moren virket helt uberørt og gadd ikke svare på spørsmålene fra legen.
Synet av denne lille engelen ble for mye for meg. Jeg kjempet imot tårene med måtte gi tapt. Jeg gikk rolig ut av rommet og forlot avdelingen. Tårene tillet og jeg klarte ikke stoppe dem fra å renne heller. Fortsatt, 6t etter, er øynene såre og hovne etter alle tårene som måtte ut. Tom-Arne kom etter meg når visitten var over og vi ble enige om at dagen ikke var verdt å fortsette. Var ikke bare jeg som fikk meg en liten støkk av den lille engelen.
En ting er hvertfall sikkert – jeg kommer aldri til å glemme han så lenge jeg lever. Det bitte lille gutten på 5 med sammenvokste ledd og ben. Med puls i skyene og feilernæring. Med den skrukkete huden som virket to nummer for stor og de nydelige, men alt for, innsunkne øyne.
Så dagen i dag var den dagen Namibia gikk fra å være himmel til helvete.
25 september 2007
Første møte med Namibias virkelighet
Ja...idag kom dagen vi har ventet så innmari lenge på. Det var første dag i praksis.
Vi startet tidlig på'n når vekkerklokka ringte 05.30. Karret meg ut av senga ti minutter senere og tvang meg selv til å lage frokost. Var ikke sulte, hadde ikke lyst på mat og ble kvalm bare av tanken. Men etter litt om og med fikk jeg ned en bolle med müsli og yoghurt. Siden dagen skulle være kort tok vi ikke med oss annet enn en vannflaske. Vi ble alle ferdige til halv syv og den store ferden begynnte. I våre fantastiske hvite uniformer så vi bare enda hvitere ut enn vi allerede er og gjett om folk stirret. 12 hvitkledde hvitnisser gikk fra Pasteurstrasse og ned til hovedveien.
Heldig for oss fikk vi tre taxier på rappen og var ved Katutura State Hospital allerede 06:45. Vår veileder skulle møte oss ved gate'n inn på området når klokken var syv.
Ti over syv kom Ms.Pretorius som er vår veileder. Vi ble vist inn på "The Matrons office" som er kontoret til oversykepleieren. Vi ble tatt godt i mot og alle virket som om de hadde ventet oss. Så ble vi fordelt i par som skulle gå sammen. Jeg hadde allered avtalt med Tom-Arne at vi skulle gå sammen og vi endte opp på kirurgisk/ortopedisk avdeling. Også på kirugen var Alice og Anne. Linda, Synne, Hanne og Thor-Martin endte opp på pediatric som er barneavdelingene og Trude, Kristine, Bjørn-Erik og Magnus var på medisinske avdelinger.
Sykehuset er egentlig ganske stort og var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Det er 8etg og ca 600sengeplasser totalt. Det var på størrelse med Langerud sykehjem bortsett fra at istedet for 2 på rommene var det 6 og 8. På ortopeden hvor jeg var hadde vi pasienter fra 13 - 86 år. Noen få snakket engelsk for de fleste er Afrikaans-snakkende. Det som er så moro er at man trenger ikke språk for å få en god kontakt. Tom-Arne og jeg ble vist rundt av en supersnill sykepleierstudent fra UNAM som het Annie. Hun forklarte oss alt vi egentlig trengte å vite og mere til. Så bestemte vi oss for at vi ville hilse på pasientene så vi startet i det ene hjørnet og brukte 1,5time på hele runden. Den mottagelsen vi fikk av pasientene kommer jeg aldri til å glemme. De ble så glad, de var villige til å virkelig åpne seg og så enormt kontaktsøkende. Vi traff en dame med verdens herligste lille gutt og hun skulle opereres den dagen. Vi tok muligheten og spurte om vi ikke kunn få følge henne gjennom operasjonsforløpet. Vi var med på premedisineringen og overlevering på operasjonsstua. Det som skjedde da var at vi måtte jo skifte til grønt :)
Etter å ha fått på meg en alt for stor bukse og alt for stor kjortel, skotrekk og hårnett vaset jeg ut på av delingen og møtte Tom-Arne. Vi lo ganske godt av hvor tåpelige vi følte oss. Siden ingen visste hvorfor vi var der viste det seg at vår pasient allerede var under kniven så vi kom ikke inn i operasjonssalen. Men så kom det en annen dame og ba oss komme inn på ortopedisk kirugsal og vi dasset etter. Der kom det inn en mann, ca 40 utsatt for en type ulykke. Vi fikk aldri klarhet i hva slags men vi tror han hadde blitt påkjørt ut ifra skadene han hadde. Skaden var som følger:
* vanskelig brudd i høyre femur (lårbeinet) med splinter av beinet ødelagt
* vanskelig brudd i venstre tibula (leggben) og fibula (leggben) hvor deler av tibula var knust.
* indre blødninger i høyre lår etter at beinsplinter hadde kuttet av en del blodårer.
Kirurgene satte igang, to stykk på hvert ben, og operasjonssykepleierene var i full fres. Det som sjokkerte meg var at han som ble operert ikke fikk narkose. Det viste seg å være en komplisert operasjon og de knakk av bein og brente blodårer og det var fullt baluba. Men moro - DET var det.
Jeg fikk hvertfall bekreftet en ting og det er at jeg hører hjemme i grønne klær, munnbind og hårnett. Jeg hører hjemme ved et scop eller et instrumentbrett. Jeg hører virkelig hjemme på en operasjonssal. Selv når pasientens tilstand var ustabil og det var fare for at han blødde i hjel holdt jeg hodet kaldt, ble ikke stresset og gjorde akkurat det jeg fikk beskjed om. For jepp, vi måtte hjelpe til!
Jeg holdt på å dø av sult når vi dro hjem fra sykehuset idag. Vanlig arbeidstid for oss er 07.00 til 13.00 eller 07.00 til 19.00. Idag var planen at vi skulle dra hjem etter et par tre timer på sykehuset sånn for å få en myk overgang. Men vi dro den helt ut og var ikke hjemme før klokka var to. Da var det rett i dusjen og rett på lunchen. Et stykk toast med ost og skinke og en fruktsalat av appelsin og papaya med yoghurt. Namnam!
Nå tror jeg at jeg sovner litt frem til klokka er fire for gudene skal vite at jeg er utslitt.
Vi startet tidlig på'n når vekkerklokka ringte 05.30. Karret meg ut av senga ti minutter senere og tvang meg selv til å lage frokost. Var ikke sulte, hadde ikke lyst på mat og ble kvalm bare av tanken. Men etter litt om og med fikk jeg ned en bolle med müsli og yoghurt. Siden dagen skulle være kort tok vi ikke med oss annet enn en vannflaske. Vi ble alle ferdige til halv syv og den store ferden begynnte. I våre fantastiske hvite uniformer så vi bare enda hvitere ut enn vi allerede er og gjett om folk stirret. 12 hvitkledde hvitnisser gikk fra Pasteurstrasse og ned til hovedveien.
Heldig for oss fikk vi tre taxier på rappen og var ved Katutura State Hospital allerede 06:45. Vår veileder skulle møte oss ved gate'n inn på området når klokken var syv.
Ti over syv kom Ms.Pretorius som er vår veileder. Vi ble vist inn på "The Matrons office" som er kontoret til oversykepleieren. Vi ble tatt godt i mot og alle virket som om de hadde ventet oss. Så ble vi fordelt i par som skulle gå sammen. Jeg hadde allered avtalt med Tom-Arne at vi skulle gå sammen og vi endte opp på kirurgisk/ortopedisk avdeling. Også på kirugen var Alice og Anne. Linda, Synne, Hanne og Thor-Martin endte opp på pediatric som er barneavdelingene og Trude, Kristine, Bjørn-Erik og Magnus var på medisinske avdelinger.
Sykehuset er egentlig ganske stort og var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Det er 8etg og ca 600sengeplasser totalt. Det var på størrelse med Langerud sykehjem bortsett fra at istedet for 2 på rommene var det 6 og 8. På ortopeden hvor jeg var hadde vi pasienter fra 13 - 86 år. Noen få snakket engelsk for de fleste er Afrikaans-snakkende. Det som er så moro er at man trenger ikke språk for å få en god kontakt. Tom-Arne og jeg ble vist rundt av en supersnill sykepleierstudent fra UNAM som het Annie. Hun forklarte oss alt vi egentlig trengte å vite og mere til. Så bestemte vi oss for at vi ville hilse på pasientene så vi startet i det ene hjørnet og brukte 1,5time på hele runden. Den mottagelsen vi fikk av pasientene kommer jeg aldri til å glemme. De ble så glad, de var villige til å virkelig åpne seg og så enormt kontaktsøkende. Vi traff en dame med verdens herligste lille gutt og hun skulle opereres den dagen. Vi tok muligheten og spurte om vi ikke kunn få følge henne gjennom operasjonsforløpet. Vi var med på premedisineringen og overlevering på operasjonsstua. Det som skjedde da var at vi måtte jo skifte til grønt :)
Etter å ha fått på meg en alt for stor bukse og alt for stor kjortel, skotrekk og hårnett vaset jeg ut på av delingen og møtte Tom-Arne. Vi lo ganske godt av hvor tåpelige vi følte oss. Siden ingen visste hvorfor vi var der viste det seg at vår pasient allerede var under kniven så vi kom ikke inn i operasjonssalen. Men så kom det en annen dame og ba oss komme inn på ortopedisk kirugsal og vi dasset etter. Der kom det inn en mann, ca 40 utsatt for en type ulykke. Vi fikk aldri klarhet i hva slags men vi tror han hadde blitt påkjørt ut ifra skadene han hadde. Skaden var som følger:
* vanskelig brudd i høyre femur (lårbeinet) med splinter av beinet ødelagt
* vanskelig brudd i venstre tibula (leggben) og fibula (leggben) hvor deler av tibula var knust.
* indre blødninger i høyre lår etter at beinsplinter hadde kuttet av en del blodårer.
Kirurgene satte igang, to stykk på hvert ben, og operasjonssykepleierene var i full fres. Det som sjokkerte meg var at han som ble operert ikke fikk narkose. Det viste seg å være en komplisert operasjon og de knakk av bein og brente blodårer og det var fullt baluba. Men moro - DET var det.
Jeg fikk hvertfall bekreftet en ting og det er at jeg hører hjemme i grønne klær, munnbind og hårnett. Jeg hører hjemme ved et scop eller et instrumentbrett. Jeg hører virkelig hjemme på en operasjonssal. Selv når pasientens tilstand var ustabil og det var fare for at han blødde i hjel holdt jeg hodet kaldt, ble ikke stresset og gjorde akkurat det jeg fikk beskjed om. For jepp, vi måtte hjelpe til!
Jeg holdt på å dø av sult når vi dro hjem fra sykehuset idag. Vanlig arbeidstid for oss er 07.00 til 13.00 eller 07.00 til 19.00. Idag var planen at vi skulle dra hjem etter et par tre timer på sykehuset sånn for å få en myk overgang. Men vi dro den helt ut og var ikke hjemme før klokka var to. Da var det rett i dusjen og rett på lunchen. Et stykk toast med ost og skinke og en fruktsalat av appelsin og papaya med yoghurt. Namnam!
Nå tror jeg at jeg sovner litt frem til klokka er fire for gudene skal vite at jeg er utslitt.
24 september 2007
Det beste ved Norge!
Nå har jeg vært i Namibia i hele to døgn og allerede nå kjenner jeg at det er ting som jeg virkelig savner. Så i beundring av fedrelandet skal jeg her lage min første liste over hva som er fantastisk med Norge - så lang!
* 3lags dopapir - her er det kun ett lag og det er skammelig irriterende.
* billig grønnsaker og frukt - når paprikaen koster over 20,- og et pose sukkererter passerer 25,- da blir jeg irritert kjenner jeg. Det skulle jo være billig her.
* fotgjerngerfelt - man går bare ut i veien når det ikke komme noen biler og de få stedene det er lys er det bare grønn mann i 5 sekunder.
* køkultur - passer du ikke på får du aldri betalt noe sted. De sniker og sniker.
* Trygge taxier - vi har hatt en episode hvor vi ble litt skremt i forhold til taxi. Ganske ufint egentlig så det blir ikke mange sene kvelder utenfor eget strømgjerde.
* Solkrem - har lett helt siden jeg kom og har enda ikke funnet solkrem. Norge florerer jo av solkrem og vår sarte hud tåler ikke denne Afrikasolen så veldig godt.
* Overlegne mannfolk - jeg savner å gå på gata uten å få en "Hello ladies, how are you to day" eller "hello beautiful".
* Kollektivtrafikk - her er det kun taxi og når taxien ikke klassifiseres som trygg er det da litt problematisk.
Sånn i første omgang er det ikke noe mer jeg har rukket å savne, men det kommer nok mer etterhvert og jeg synes jeg allerede har fått en veldig lang liste.
Idag var jeg på butikken og skal lage meg vegetarmat i kveld. Jeg er så drittlei av kjøtt at jeg omtrent kastet opp når jeg spiste grillet biff igår. Så middagen min i går var 2,5grillet mais, to bagte poteter og salat. Tok to eller tre biter av biffen så måtte jeg gi meg. Så ikveld blir det grønnsaksnudelsuppe med kål,gulrøtter,sukkererter og paprika. Snakk om sunn middag. Menyen om dagen er jeg ganske så fornøyd med egentlig. Daglig frokost er müsli, frisk frukt og yoghurt. Lunchen er varierende men stort sett kommer jeg nok til å ha med meg en liten boks med salat på sykehuset, middagen er jo også varierende men det er mye grønnsaker og kylling og kveldsmaten er toast med ost og skinke pluss en kopp te. Jeg har dessuten blitt hektet på papaya. Nam nam!
Nå er det snart tid for å skulle lage seg litt middag. Problemet er bare at matlysten forsvinner når det er så varmt. Foreløpig plages jeg ganske mye av varmen. Det er deilig ute frem til klokka er 12 og så er det pain helt til klokka 18-19. Men nå gidder jeg ikke skrive så mye mer.
Klems
* 3lags dopapir - her er det kun ett lag og det er skammelig irriterende.
* billig grønnsaker og frukt - når paprikaen koster over 20,- og et pose sukkererter passerer 25,- da blir jeg irritert kjenner jeg. Det skulle jo være billig her.
* fotgjerngerfelt - man går bare ut i veien når det ikke komme noen biler og de få stedene det er lys er det bare grønn mann i 5 sekunder.
* køkultur - passer du ikke på får du aldri betalt noe sted. De sniker og sniker.
* Trygge taxier - vi har hatt en episode hvor vi ble litt skremt i forhold til taxi. Ganske ufint egentlig så det blir ikke mange sene kvelder utenfor eget strømgjerde.
* Solkrem - har lett helt siden jeg kom og har enda ikke funnet solkrem. Norge florerer jo av solkrem og vår sarte hud tåler ikke denne Afrikasolen så veldig godt.
* Overlegne mannfolk - jeg savner å gå på gata uten å få en "Hello ladies, how are you to day" eller "hello beautiful".
* Kollektivtrafikk - her er det kun taxi og når taxien ikke klassifiseres som trygg er det da litt problematisk.
Sånn i første omgang er det ikke noe mer jeg har rukket å savne, men det kommer nok mer etterhvert og jeg synes jeg allerede har fått en veldig lang liste.
Idag var jeg på butikken og skal lage meg vegetarmat i kveld. Jeg er så drittlei av kjøtt at jeg omtrent kastet opp når jeg spiste grillet biff igår. Så middagen min i går var 2,5grillet mais, to bagte poteter og salat. Tok to eller tre biter av biffen så måtte jeg gi meg. Så ikveld blir det grønnsaksnudelsuppe med kål,gulrøtter,sukkererter og paprika. Snakk om sunn middag. Menyen om dagen er jeg ganske så fornøyd med egentlig. Daglig frokost er müsli, frisk frukt og yoghurt. Lunchen er varierende men stort sett kommer jeg nok til å ha med meg en liten boks med salat på sykehuset, middagen er jo også varierende men det er mye grønnsaker og kylling og kveldsmaten er toast med ost og skinke pluss en kopp te. Jeg har dessuten blitt hektet på papaya. Nam nam!
Nå er det snart tid for å skulle lage seg litt middag. Problemet er bare at matlysten forsvinner når det er så varmt. Foreløpig plages jeg ganske mye av varmen. Det er deilig ute frem til klokka er 12 og så er det pain helt til klokka 18-19. Men nå gidder jeg ikke skrive så mye mer.
Klems
23 september 2007
Ankomst Namibia
Ja, den 21.september kjørte bussen fra Cape Town. Dagen startet med å pakke ferdig alt utstyr og en utfordring i å klare å få sekken til å bli enda litt tyngre og mindre håndterlig – noe jeg klarte med glans. Cape Town var en veldig fin by å shoppe i og når en allerede stappfull sekk også skal romme en ny Levis 002, to Ecco Red t-sjorter, to Paul Frank t-sjorter og noe annet småpakk, ja da blir det fult gitt! Skulle jeg kjøpt alt jeg handlet hjemme i norge regnet vi ut at det ville ha kostet ca 2500,-. Levisbuksa har jeg prøvd før og i Oslo kostet den 1299,- mens her kostet den 699R. Godt å handle når ting er så billig.
Jeg hadde jo bursdag den 21.september også så gratulerer med dagen til meg selv. Den skriver seg inn i historien som det mest langvarige bursdagsselskapet jeg noen gang har hatt. De andre som jeg reiste med overasket med sjokoladekake som de hadde kjøpt – må innrømme at jeg ble litt rørt da ja! Kaka var god også.
Men den bussen vi tok trenger egentlig en helt egen introduksjon. Det var en Sleepliner fra selskapet Intercape. Man hadde dobbelt så god benplass som på fly, benstøtte, myke og deilige seter og litt servering om bord for de som gadd å betale for det. Bussen stoppet hver 2.time fra klokka 12 tilklokka 18. Så ble det litt lenger mellom hvert stopp. Så vi var alle enige om at hvis man skal ta buss, så var det absolutt bussen å ta. Bussreisen var estimert til å være på 21timer og den ble på 22. Men jeg koste meg og timene gikk uhorvelig fort. Gjennom grensestasjonene var det kø på kø og jeg har hatt en liten eureka opplevelse. Afikanere er treige! Ut av Sør Afrika gikk alt som på skinner. Fikk et stempel hvor det stod ”Departure 21.09.2007”. Så nå har jeg enda ett stempel å være stolt av. Det morsomte var at vi måtte inn i bussen, kjøre i to minutter og så ut igjen for å bli stemplet inn i Namibia. Han duden som jobbet i passkontrollen måtte hate å jobbe nattevakter. Vi var vel på grensa sånn mellom 23 og midnatt. Må nesten legge til at det var over 20grader da vi gikk ut av bussen. Når det da endelig ble min tur spurte han om hva jeg skulle i Namibia i 3mnd og jeg forklarte så godt jeg kunne. Han så lenge på meg før han kaldt spurte om ”And do the lady have a permit to do so?” Sint dro jeg opp visumet og sa at ”Jada, the lady has her papers in order”. Etter masse skriblerier i passet fikk jeg arbeidsvisum til Namibia og enda ett stempel, faktisk to, å være stolt av. Nå er hele tre sider i passet mitt oppbrukt.
Vi rullet ned Independence avenue i syv tiden den 22.september. Vi lurte lenge på hvordan vi skulle komme oss derfra og til Namas, men når vi rullet inn på parkeringsplassen stod Panduleni (hun som har ansvaret for studenthuset) med en lapp i hånda og ventet på oss. Vi ble kjørt opp til namas-huset og det tilfredsstilte alle forventningene pluss litt til. Huset er egentlig ganske lite. Rundt er det en 1,5m høy mur som er baset for et 70cm høyt elektrisk piggtrådgjerde som går rundt hele eiendommen. En port for gående og en port for biler. Det er 7 soverom her hvorav 2 er en del av en leilighet. Jeg deler rom med en annen student som heter Hanne. Hanne og jeg bor på Zebra, Kristine og Trude bor på Løven, Linda og Synne bor på Kudu, Tom-Arne og Thor Martin bor på et dyr jeg ikke husker (tror det er Elephant) og Anne og Alice bor på Giraffen tror jeg. Ankomskveldsen ble avholdt på Joe’s beerhouse. Der spiste jeg en aldeles nydelig struts-indrefillet med smørdampede grønne asparges og råstekte poteter. Til var det en hvitvin (ikke akkurat det rette valget men planen var å spise kylling) men hvitvinene var veldig god. Joe’s var egentlig alt det jeg hittil ikke liker helt med Namibia. De hvite virker så overlegne økonomisk og alle som spiste på Joe’s var hvite, men noen få unntak men de tror jeg faktisk var turister. Følte meg faktisk ille til mote når alle som jobbet der enten var black’s eller coloured. Mange fortsatte turen ut på byen men som den party-pooperen jeg er så dro jeg hjem sammen med fire andre. Det ble veldig trangt med 6stykker inne i en bitte liten bil.
Dagen i dag, den 23.september, har vært stille og rolig. Stod opp sånn i elleve tiden og dro opp på et hostell som heter Cardboard Box. De som har lest hele bloggen husker da sikkert at det var alternativ nr 2 når vi skulle velge sted å bo. Det som er så deilig der er at det er svømmebasseng. Men vi fikk lov å bruke det vi, mot et lite bidrag på hele 20N$. Så i hele dag har jeg ligget ved det lille iskalde bassenget og fått den herlige brunfargen jeg ikke fikk i sommer – og selv med faktor 30 har jeg blitt litt solbrent. Så sola i afrika er vesentlig sterkere enn i Hellas hvor jeg alltid er på sommeren. Fikk endelig rørt litt på kroppen også, svømte gode 1000m i det kalde vannet . På tapeten i kveld står det grillfest i hagen. Har kjøpt inn en biff av noe slag, men problemet er at jeg er litt lei biff. Har vel ikke spist annet enn kjøtt siden jeg kom. Så nå må alternative løsninger på menyen så i morgen blir det pasta eller pizza.
Jeg må skrive en liten hilsen til Erik og Lars Erik nå for å gjøre de litt misunnelige. De som kjenner de godt vet at de elsker Cola og spesielt på glassflaske Så gutta, hvis dere vil nyte 500ml, 1000ml eller 1500ml glassflasker med Cola så får dere ta dere en tur. Sitter nå å nyter en iskald cola på glassflaske og det er helt nydelig . Dette får da være nok for denne gang, har egentlig ikke så innmari mye mer å skrive om, men det bør vel nevnes en ting til som jeg kom på nå. I morgen blir nemlig en spennende dag!
I morgen kommer Louise Pretorius til oss her på Namas. Hun er sykepleier og kommer til å være vår kontaktveileder her i Namibia og via Universitetet her nede. Jeg er litt bekymret for å møte denne dama for hun er visstnok veldig streng og har store krav til oss allerede fra første stund. Det løser seg nok som det alltid gjør, men tidligere studenter har sagt at hun er ei dame som man viser enorm respekt.
Nå skal jeg koble igjen ørene, stenger resten av verden ute og se en film. Det er så deilig med å bo her, det er tomannsrom og sjangsen er stor for at man får være alene en stund. Strømmen driver å går av og på her nå – it’s driving me crazy!
Send meg mail da dere som vil. Jeg elsker å skrive mailer.
Klems
Jeg hadde jo bursdag den 21.september også så gratulerer med dagen til meg selv. Den skriver seg inn i historien som det mest langvarige bursdagsselskapet jeg noen gang har hatt. De andre som jeg reiste med overasket med sjokoladekake som de hadde kjøpt – må innrømme at jeg ble litt rørt da ja! Kaka var god også.
Men den bussen vi tok trenger egentlig en helt egen introduksjon. Det var en Sleepliner fra selskapet Intercape. Man hadde dobbelt så god benplass som på fly, benstøtte, myke og deilige seter og litt servering om bord for de som gadd å betale for det. Bussen stoppet hver 2.time fra klokka 12 tilklokka 18. Så ble det litt lenger mellom hvert stopp. Så vi var alle enige om at hvis man skal ta buss, så var det absolutt bussen å ta. Bussreisen var estimert til å være på 21timer og den ble på 22. Men jeg koste meg og timene gikk uhorvelig fort. Gjennom grensestasjonene var det kø på kø og jeg har hatt en liten eureka opplevelse. Afikanere er treige! Ut av Sør Afrika gikk alt som på skinner. Fikk et stempel hvor det stod ”Departure 21.09.2007”. Så nå har jeg enda ett stempel å være stolt av. Det morsomte var at vi måtte inn i bussen, kjøre i to minutter og så ut igjen for å bli stemplet inn i Namibia. Han duden som jobbet i passkontrollen måtte hate å jobbe nattevakter. Vi var vel på grensa sånn mellom 23 og midnatt. Må nesten legge til at det var over 20grader da vi gikk ut av bussen. Når det da endelig ble min tur spurte han om hva jeg skulle i Namibia i 3mnd og jeg forklarte så godt jeg kunne. Han så lenge på meg før han kaldt spurte om ”And do the lady have a permit to do so?” Sint dro jeg opp visumet og sa at ”Jada, the lady has her papers in order”. Etter masse skriblerier i passet fikk jeg arbeidsvisum til Namibia og enda ett stempel, faktisk to, å være stolt av. Nå er hele tre sider i passet mitt oppbrukt.
Vi rullet ned Independence avenue i syv tiden den 22.september. Vi lurte lenge på hvordan vi skulle komme oss derfra og til Namas, men når vi rullet inn på parkeringsplassen stod Panduleni (hun som har ansvaret for studenthuset) med en lapp i hånda og ventet på oss. Vi ble kjørt opp til namas-huset og det tilfredsstilte alle forventningene pluss litt til. Huset er egentlig ganske lite. Rundt er det en 1,5m høy mur som er baset for et 70cm høyt elektrisk piggtrådgjerde som går rundt hele eiendommen. En port for gående og en port for biler. Det er 7 soverom her hvorav 2 er en del av en leilighet. Jeg deler rom med en annen student som heter Hanne. Hanne og jeg bor på Zebra, Kristine og Trude bor på Løven, Linda og Synne bor på Kudu, Tom-Arne og Thor Martin bor på et dyr jeg ikke husker (tror det er Elephant) og Anne og Alice bor på Giraffen tror jeg. Ankomskveldsen ble avholdt på Joe’s beerhouse. Der spiste jeg en aldeles nydelig struts-indrefillet med smørdampede grønne asparges og råstekte poteter. Til var det en hvitvin (ikke akkurat det rette valget men planen var å spise kylling) men hvitvinene var veldig god. Joe’s var egentlig alt det jeg hittil ikke liker helt med Namibia. De hvite virker så overlegne økonomisk og alle som spiste på Joe’s var hvite, men noen få unntak men de tror jeg faktisk var turister. Følte meg faktisk ille til mote når alle som jobbet der enten var black’s eller coloured. Mange fortsatte turen ut på byen men som den party-pooperen jeg er så dro jeg hjem sammen med fire andre. Det ble veldig trangt med 6stykker inne i en bitte liten bil.
Dagen i dag, den 23.september, har vært stille og rolig. Stod opp sånn i elleve tiden og dro opp på et hostell som heter Cardboard Box. De som har lest hele bloggen husker da sikkert at det var alternativ nr 2 når vi skulle velge sted å bo. Det som er så deilig der er at det er svømmebasseng. Men vi fikk lov å bruke det vi, mot et lite bidrag på hele 20N$. Så i hele dag har jeg ligget ved det lille iskalde bassenget og fått den herlige brunfargen jeg ikke fikk i sommer – og selv med faktor 30 har jeg blitt litt solbrent. Så sola i afrika er vesentlig sterkere enn i Hellas hvor jeg alltid er på sommeren. Fikk endelig rørt litt på kroppen også, svømte gode 1000m i det kalde vannet . På tapeten i kveld står det grillfest i hagen. Har kjøpt inn en biff av noe slag, men problemet er at jeg er litt lei biff. Har vel ikke spist annet enn kjøtt siden jeg kom. Så nå må alternative løsninger på menyen så i morgen blir det pasta eller pizza.
Jeg må skrive en liten hilsen til Erik og Lars Erik nå for å gjøre de litt misunnelige. De som kjenner de godt vet at de elsker Cola og spesielt på glassflaske Så gutta, hvis dere vil nyte 500ml, 1000ml eller 1500ml glassflasker med Cola så får dere ta dere en tur. Sitter nå å nyter en iskald cola på glassflaske og det er helt nydelig . Dette får da være nok for denne gang, har egentlig ikke så innmari mye mer å skrive om, men det bør vel nevnes en ting til som jeg kom på nå. I morgen blir nemlig en spennende dag!
I morgen kommer Louise Pretorius til oss her på Namas. Hun er sykepleier og kommer til å være vår kontaktveileder her i Namibia og via Universitetet her nede. Jeg er litt bekymret for å møte denne dama for hun er visstnok veldig streng og har store krav til oss allerede fra første stund. Det løser seg nok som det alltid gjør, men tidligere studenter har sagt at hun er ei dame som man viser enorm respekt.
Nå skal jeg koble igjen ørene, stenger resten av verden ute og se en film. Det er så deilig med å bo her, det er tomannsrom og sjangsen er stor for at man får være alene en stund. Strømmen driver å går av og på her nå – it’s driving me crazy!
Send meg mail da dere som vil. Jeg elsker å skrive mailer.
Klems
20 september 2007
Cape Town - den ultimate oppdatering
Cape Town – første stopp!
Vel, mens jeg skriver begynnelsen på dette blogginnlegget venter jeg desperat på at nettverkstilkoblingen min faktisk skal fungere her. Sitter på Long Street Cafe, fått passord og greier. Det eneste som er så kjedelig er at dette ikke vil fungere. Har også sendt en enda mer desperat melding til Erik om hjelp, men han er å trener så det var ikke så lett å få tak i han heller. Det var et desperat kvinnfolk som forlot Oslo lufthavn Gardermoen på lørdag. Tårene trillet da jeg fant ut at jeg faktisk ikke skulle se kjæresten min på over 3mnd. Det gjorde virkelig vondt, men det har gått over nå. Første dagen i Cape Town var et rent helvete…trøtt, sliten, hjemlengsel og heartbroken! Kan det egnetlig bli verre?
Første dagene i Cape Town har vært en blanding av en enorm hjemlengsel, ekstatisk glede og et fyrverkeri av opplevelser. Flyturen ned var et rent helvete for å si det mildt. I hele 12 timer hadde jeg verdens største kyniske sør-afrikanse kirurg ved min side. Han tok hele plassen – også min! Han lente seg på meg hele natta inntil jeg fikk nok å sa pent at ”Sorry, but could you please stay in you’re own seat? This plane is narrow anough as it is”. SørAfrikaneren lo litt og sa at jada, han skulle passe plassen sin. Da han fortsatt tok hele min plass fortsatt jeg med at ”Sorry, but you are taking all of my space to move. If you want to pay for my ticket you can have it, otherwise I would like my space back”. Så var legen på sin egen plass I ca 5 minutter før han igjen brukte meg som støttepute. Da fikk jeg nok og gjorde akkurat det samme med han og da var det han som satt vondt
Vel fremme i Cape Town ble vi møtt av en hyggelig kar på flyplassen som hadde skrevet navnet mitt så stygt at jeg ikke klarte å lese det. Linda pekte å ropte om hvor vi skulle og inn i ei kjærre bar det. En gammal haug av en bil som omtrent datt sammen i hver sving men det er jo sjarm! Som jeg allerede har skrevet var den første dagen, søndagen, et sant helvete for meg. Når jeg var sammen med andre gikk ting helt greit. Var litt mutt og stille, men greit. Problemet var når jeg plutselig befant meg helt alene på hostellrommet på Carnival Court Backpackers. Tårene trillet og alt føltes bare helt forferdelig. Jeg visste jeg måtte sove, jeg var utslitt. Jeg fikk heldigvis sove og sov vel et par gode timer og når jeg våknet igjen var jeg omtrent en helt annen person. Jeg visste hvor jeg var og hvorfor jeg var der og hvor lenge jeg skulle være der. Når vi gikk ut for å spise den kvelden jeg, Linda og Synne føltes alt mye bedre. Jeg begynnte også å lese en bok denne kvelden av Kahled Husseini kalt ”Drageløperen” og denne nyter jeg til det fulle. Så etter en god middag med tilhørende rødvin pakket jeg meg inn i soveposen og leste bok. Nydelig og helt riktig. Er så rart hvordan ting føles helt riktig noen ganger.
Dagen etter, på mandag, våknet jeg ikke av meg selv, men at Synne står å banker på døra og forsiktig ”Kine, det er Synne, er du våken??”. Alle andre som skulle til Cape hadde da kommet og samlet seg på balkongen til hostellet. Deretter bar det ut å spise frokost og deretter på shopping. Jeg har lenge lett etter en jeans som er litt baggy i beina, men som sitter ordentlig i livet og over stumpet – nå fant jeg! Levis 002 til hele 699Rand. Så da er det bare å trekke ifra 20% og allerede før valutaforskjellen var kjøpet ett kupp.
I dag, onsdag, var vi på Table Mountain. Fantastisk var det. Vi prøvde å gå opp, noen klarte å fullføre mens andre dvs Linda og meg hadde begge dundrende hodepine og syntes det var uforsvarlig å fortsette turen. Vi fikk i stedet en nydelig tur ned steinrøysa og langs den asfalterte veien. Det var en utsikt man bare kan drømme om. Er ikke mange fjell som lar deg se 3,6millioner mennesker fra toppen. Tenkte litt på et sitat fra filen Blood Diamond ”And this is what 1 million people lookes like”. Så når vi hadde tatt kabelvognen til toppen og begynnte å gå var det mitt eget lille sitat ”So this is what 3,6 million people lookes like”. Turen vi gikk på toppen av fjellet tok ca 1t. Det var verken oppover eller nedover. Det er jo på grunn av sin helt flate topp at fjellet har fått sitt navn. Vi møtte de andre på kafeen på toppen hvor vi nøt appelsinjuice og nistemat.
Kvelden i går, etter Table Mountain, ble brukt på internettkafe men jeg fikk ikke min egen lappis opp å funke. Det har derimot fikset seg nå etter et godt samarbeid mellom meg selv og Tom Arne, en av de andre studentene. Sammen fant vi ut av hva som er galt. Det er det beste med å bli sykepleier, de aller fleste vet å legge hjernene sammen å jobbe i team.
Nå som jeg fortsetter på innlegget et par dager senere har det jo skjedd enda litt til Onsdag den 19.09 kom med skrekk og gru for oss alle for vi skulle på Shark-cage diving! Det ble en ganske blandet opplevelse. Opp klokken 05:00 og vi ble hentet utenfor hostellet vårt 05.30. Turen ut til Kleinsbaai to ca 2t. Vel fremme fikk vi en lettere frokost med ferskt brød og litt pålegg pluss en brifing om dagens aktivitet. Alle som ønsket fikk uttdelt en sjøsyketablett og gjett om jeg kastet meg over denne. Turen ut til spotten for dagen tok bare 10minutter i skipperens katamaran. Frisk luft og enorm sjø, det var enkelte bølger som hadde en bølgehøyde på over 5m. Når båten så stoppet opp begynnte ting å snurre rundt for stakkars lille meg og tre av de andre jentene. Vi stutret oss fremst på dekk og fikk masse frisk luft men kvalmen ble bare verre og verre. Jeg meldte meg først til å hoppe ned i buret i vannet og sleit på meg en våtdrakt som ikke helt hadde tørket etter siste tur. Ut i en forferdelig iskaldt hav og omtrent full panikk – jeg trodde jeg skulle stryke med. Den trange drakta sammen med kvalme og kaldt vann gjorde alt bare verre. Haien kom den – en svær en også. Den var egentlig litt tam og gjorde ikke så mye ut av seg. Det som var kult var en litt yngre hai som absolutt ville angripe buret. Så lenge haiene var i nærheten var det bare fryd å være ute i vannet, men når de forsvant så kom kvalmen min tilbake. Jeg ropte på sjefet på dekket og gikk opp etter ca 10minutter, de andre var nedi i 30min til. Kavet meg frem til front dekket og ut over rekka bar det. Etter ca 3minutter var hele frokosten min servert til haiene. Jeg hadde godt selskap i at både Kristine, Synne og Alice lå ved siden av meg, alle med snuta over bord og kastet opp. Eneste var at for min del ble det bare verre. Jeg klarte rett og slett ikke stoppe å kaste opp. En etter en kom de, gutter som jenter og la igjen en ekstra visitt til havet i form av frokost. Tror over halvparten av passasjerene den dagen kastet opp og skipperen bare lo . Men dagen endte bra, for den endte på Mama Africa. Jeg spiste Springbok, krokodille, kudu og struts – nam! Matlysten forsvinner ikke selv om man har vært kvalm.
Siste dagen vår i Cape Town, altså i dag den 20.sept leide vi en taximann og en 7mannstaxi for en hel dag. Mannen ville ha 1000R (ca 800,-) for å kjøre oss rundt hvor en vi måtte ønske i hele dag. Turen startet med frokost i Simons Town. Der var det et lite marked også. Vidre dro vi til en strand som er hekkeområdet for en pingvinkoloni. Det var så masse pingviner og det lutet så utrolig møkk langs gangveien inne på hekkeområdet. Men ute ved sjøen var det bare lyden av pingviner som skrek, bølgene som bruset og fast land under føttene. Stranda var nydelig og hadde den hviteste sanden jeg har sett i hele mitt liv. Det tøffeste på denne turen, som hadde Kapp det gode håp som mål, var at vi omtrent kjørte på en skokk med bavianer i veikanten. Der satt det en baviankar på toppen av et informasjonsskilt og langs veien var det horder av disse bavianene. Noen store og andre bitte små bavianbaby’er. Cape Point er det sydligste punktet på Afrika-kontinentet. Det er en del av nationalparken Kapp det gode håp, eller Cape of good hope som de kaller det. Her gikk vi en flott tur opp til fyrhuset som markerer sluttet på et kontinent og veien mot sydpolen. Ganske rart å ha vært der. Veien tilbake brakte oss til Apartheidmuseet som stengte akkurat i det vi kom. Men heldigvis så skal jeg tilbake til Cape Town i desember. Det er så mye jeg vil se og som jeg ikke rakk og jeg gleder meg allerede. I morgen går turen videre med Intercape Coach (dvs buss) til Namibia. Vi reiser kl.10:00 lokal tid (samme som norsk i øyeblikket) og ankommer Namibia 22timer etterpå. Mat er kjøpt inn og masse drikke. Sekken er pakket for andre gang så langt på reisen og neste stopp blir hjemmet mitt i de neste tre mnd.
Foreløpig er det ikke mye hjemlengsel å snakke om. Uken har gått så fort, men samtidig kjennes det ut som om jeg har vært her en evighet. Vet ikke helt hvorfor, men tiden har gått sakte men fort. Gleder meg masse til å lære Namibia å kjenne. Sør-Afrika har vært en blanding av både positive og negative opplevelser. Det er en omstilling til kulturen som er her og noen svarte har en ufattelig rasistisk holdning til oss hvite. Rart å si det, men det kjennes godt å føle på kroppen hvordan det er å ikke få hjelp i en butikk, bli nektet servering på en kafe og kastet ut av en butikk bare fordi man er hvit.
Mange klemmer fra Kine – i Cape Town.
PS: Jeg skulle hatt masse bilder her, men linja er så fryktelig dårlig så det tar omtrent 100år å laste opp et bilde. Prøver igjen senere jeg!
18 september 2007
Cape Town - første stopp!
Nå sitter jeg på lånt PC i Cape Town og får endelig kontakt med omverdnen. Min egen pc har det med det å nekte å finne seg i alt som skjer og av den grunn nekter den seg å koble til et helt offentlig internett. Jeg har visst ingen gateway. Tror ikke problemet ligger hos meg, men hos disse krøklete følka som kun klarer visse mengder folk på nettet sitt.
Så langt så går alt ganske bra. hjemlengselen har gitt seg og livet nå er rett og slett herlig. Er litt uvant å være her, spesielt i forhold til åpenheten til de menneskene som bor her. De har en helt annen kultur og jeg har egentlig aldri blitt sjekket opp like mange ganger i Oslo som jeg har her i løpet av 3 dager. Noe uvant kan man si at det er. Det er ganske ekkelt også hvor innpåslitne mannfolka er. Alle trekkes mot oss fordi vi er hvitere enn de hvite sør-afrikanerene, vi har andre type klær og holdninger. Av en eller annen grunn vil alle prate med oss og folk setter seg ned, inviterer oss med både hit og dit.
Siden min egen PC ikke vil opp på nett, så blir det ikke noen bilder fra disse dagene enda. Men de kommer og det kommer mange. For de av dere som har Facebook så ser dere enda fler der etterhvert som tiden går. Jeg regner med at Linda vil ha tilbake sin MacBook snart så jeg får ikke skrevet så innmari mye mer akkurat nå. Jeg trenger bare en 113-samtale fra nettverksansvarlig Erik for å fikset det. Det er hvertfall i den troen jeg lever akkurat nå.
Kort fortalt om disse dagene så var vi å spiste en bedre middag og drakk en enda litt bedre vin på søndag da vi kom. Midt i det dyreste tursitområde på Victoria and Alfred Waterfront og mer spesifikt Victroia Wharft. Jeg spiste en nydelig mørbradbiff med tomat og sjampignong saus, selvfølgelig plukket jeg ut soppen, men bakt potet og bare nam. Denne herligheten, men en vinflakse på 3, pluss hvitløksbrød til forrett kom på HELE 170Rand noe som tilsvarer gode 140NOK. Dagen i går ble brukt til litt shopping og noen kroner minus på bankkonoen, men ikke mer enn 1000R, eller 800NOK. Kjøpte meg ny olabukse (Levis 002, baggy og god), to Ecco Red t-sjorter og middag! Idag var vi på Table mountain. Jeg har så mange flott bilder som jeg lengter etter å skulle legge ut - gled dere! Gruppa hadde bestemt seg for at vi skulle gå opp. Vi snakket med de i skranken på hostellet og de sa at det var en god tur og ikke spesielt bratt. Vel,,,,,jeg kom ca 300m opp i en SINNSYKT bratt bakke, det var 40varme i steinrøysa og jeg trodde hodet mitt skulle eksplodere. Jeg bestemte meg i første drikkepausen at for min del var det uansvarlig og begynnte å trokke ned bakken. Fikk selskap av Linda og vi gikk tilbake til kabelvognstasjonen og tok denne opp i stedet. Det var et fantastisk sted og jeg gleder meg til å dra tilbake.
Nå er det nok for denne gang. Det kommer en LANG bloggpost med bilder bare jeg får internett opp å funke. Kanskje allerede i kveld.
Shallabais :)
Så langt så går alt ganske bra. hjemlengselen har gitt seg og livet nå er rett og slett herlig. Er litt uvant å være her, spesielt i forhold til åpenheten til de menneskene som bor her. De har en helt annen kultur og jeg har egentlig aldri blitt sjekket opp like mange ganger i Oslo som jeg har her i løpet av 3 dager. Noe uvant kan man si at det er. Det er ganske ekkelt også hvor innpåslitne mannfolka er. Alle trekkes mot oss fordi vi er hvitere enn de hvite sør-afrikanerene, vi har andre type klær og holdninger. Av en eller annen grunn vil alle prate med oss og folk setter seg ned, inviterer oss med både hit og dit.
Siden min egen PC ikke vil opp på nett, så blir det ikke noen bilder fra disse dagene enda. Men de kommer og det kommer mange. For de av dere som har Facebook så ser dere enda fler der etterhvert som tiden går. Jeg regner med at Linda vil ha tilbake sin MacBook snart så jeg får ikke skrevet så innmari mye mer akkurat nå. Jeg trenger bare en 113-samtale fra nettverksansvarlig Erik for å fikset det. Det er hvertfall i den troen jeg lever akkurat nå.
Kort fortalt om disse dagene så var vi å spiste en bedre middag og drakk en enda litt bedre vin på søndag da vi kom. Midt i det dyreste tursitområde på Victoria and Alfred Waterfront og mer spesifikt Victroia Wharft. Jeg spiste en nydelig mørbradbiff med tomat og sjampignong saus, selvfølgelig plukket jeg ut soppen, men bakt potet og bare nam. Denne herligheten, men en vinflakse på 3, pluss hvitløksbrød til forrett kom på HELE 170Rand noe som tilsvarer gode 140NOK. Dagen i går ble brukt til litt shopping og noen kroner minus på bankkonoen, men ikke mer enn 1000R, eller 800NOK. Kjøpte meg ny olabukse (Levis 002, baggy og god), to Ecco Red t-sjorter og middag! Idag var vi på Table mountain. Jeg har så mange flott bilder som jeg lengter etter å skulle legge ut - gled dere! Gruppa hadde bestemt seg for at vi skulle gå opp. Vi snakket med de i skranken på hostellet og de sa at det var en god tur og ikke spesielt bratt. Vel,,,,,jeg kom ca 300m opp i en SINNSYKT bratt bakke, det var 40varme i steinrøysa og jeg trodde hodet mitt skulle eksplodere. Jeg bestemte meg i første drikkepausen at for min del var det uansvarlig og begynnte å trokke ned bakken. Fikk selskap av Linda og vi gikk tilbake til kabelvognstasjonen og tok denne opp i stedet. Det var et fantastisk sted og jeg gleder meg til å dra tilbake.
Nå er det nok for denne gang. Det kommer en LANG bloggpost med bilder bare jeg får internett opp å funke. Kanskje allerede i kveld.
Shallabais :)
14 september 2007
Siste oppdatering fra Norsk jord!
Nå braker det løs. Sekken er pakken, både stor og liten. Alle har sagt hadet og festen er slutt. Men reiselivet mitt - det begynner nå! Imorgen drar jeg. Det er helt surrealistisk å tenke på. Fullt av følelser, angst og begymringer. Glede og spenning er godt blandet med litt tristhet opp i alt det andre. Bildet over er tatt på "adios-festen" jeg hadde forje lørdag. Det var helt fantastisk så takk til alle dere som kom. Dessverre kom det ikke så mange, så det er mange jeg føler jeg ikke har sagt hadet til også - men det er vel sånn det er.Neste oppdatering jeg skriver er fra Heathrow i London. Skal tross alt vente der i noen timer og gratis internett passer fint for ei som reiser med egen laptop. Takk til alle som har vært der for meg den siste tiden. Hadde det ganske tøft en periode hvor jeg absolutt ikke ville dra, og uten spesielt Monica, Linn og Erik ville det blitt enda vanskeligere å dra. Gleder meg nå til å reise, har fantastisk godt reiseselskap fra London og Cape Town så dette blir FANTASTISK!
Følg med - det er nå det virkelig starter!
06 september 2007
All moro bør deles med verden
Vel, nå er klokka 01.35 og grunnen til at jeg fortsatt er våken er min kjære samboer. Helt fra jeg ble sammen med han har alle i familien til Erik fortalt meg mang en historie om hans rariteter i søvne. Jeg fikk tidlig erfare noen av dem, og for å innlede til kveldens morsomste hittil bør noen gjentas.
Historie nr.1: Jeg skulle overnatte hos Erik mens han bodde i kjelleren hos sine foreldre. Som mange ganger før måtte jeg på do sånn i tre tiden en gang. Erik hadde bare en enkeltseng så til tider ble det litt trangt. Når jeg så skulle legge meg igjen etter denne do-turen fant jeg ut at gubben tok jo "hele" plassen. Jeg presset forsiktig på han og plutselig kom hans venstre arm i en forrykende fart mot meg. Jeg skvatt unna i samme øyeblikk som Erik stutret noe sånt som "Har du noen gang prøvd det?". Fortumlet svarer jeg "prøvd hva da?" hvorav svaret var "å slenge armen ut av vinduet i 180km i timen". Latterkvalt var bare "nei" det eneste jeg fikk ut. Så tok det en liten stund før moroa fortsatte. "Neei, det har jammen ikke jeg heller. Faen heller a....hold kjeft". Alt i et sammensurie fra en mann som faktisk SOV.
Historie nr.2: Erik jobber i en HiFi-butikk i Oslo og hadde vært på messe med denne butikken. Den natten prøvde Erik ivrig å selge meg en plasmaskjerm. Ut ifra "samtalen" vår den natten fant jeg ut at Samsung ikke var verdt å kjøpe, at jeg ikke kunne kjøpe mindre enn 32" og under 15.000 var bare møkk. Når jeg morsomt spilte med å sa at jeg gjerne ville kjøpe en 26" samsung til under 10.000 var svaret fra "selger Østreng" så flott som "Kjærring".
Historie nr.3: Vi hadde ommøblert på soverommet mens vi bodde på Abildsø. Vi snudde senga og satt skrivebordet der hvor hodeenden engang hadde vært. Erik har alltid hatt for vane å gå på do klokken 01.00 og 03.30 om nettene og denne var intet unntak. Ca kvart på fire en sen vinternatt våkner jeg av et brak og ser Erik bykste rundt på gulvet, iblandet enn abeidsstol og masse papirer. Han hadde ikke fått med seg at sengen var snudd.
Historie nr.4: Dette utspilte seg i august i år etter en ganske hard fest for Erik sin del. Litt full fortsatt sånn i halv fire tiden måtte han selvsagt på do. Før han våknet dultet han bort i meg å spurte om jeg hadde sett "jkdfesgjo". "neei, svarte jeg. Han har jeg ikke sett. "Skjønner du ikke hva jeg sier eller. kdsnf er da fortsatt jenteeeeeeeeee" stummet det tilbake fra mannebeinet i senga. Små sint satte han seg opp og begynnte å bable om at "vannet måtte dit for at fadderene skulle finne hverandre". Som alle andre normale og VÅKNE mennesker begynnte jeg å le...og klarte ikke å stoppe. Så gikk da den sure mannen på do. Når han kom tilbake fra doturen (etter å ha satt på dusjen) sa at at "Jeg tenkte kanskje at HiO-fadderene hadde snakket med andre faddere for HiO-faddere er ikke som alle andre faddere". Vel, jeg lo.
Historie nr.5: Vår vekkerklokke er ganske irriterende. Den høres ut som en ryggende lastebil. En morgen fant ikke erik knappen som skrur av denne vekkerklokka, men han fant nesa mi. Jeg våknet av at Erik trykket gang på gang på nesa mi med hele håndflata og godt med vekt. Det var egentlig ganske vondt :)
Vel...alle disse historiene legger grunnlaget for dagens. Erik la seg halv tolv og jeg fulgte etter en halvtime senere. I god tro snorket Erik så hele Groruddalen kunne høre det. For hvert snorkedrag Erik dro inn fikk han ett spark i leggen og ikke ville det gi seg. Jeg får jo ikke sove når jeg har en tåkelur ved siden av meg heller. I god gammel tro skulle Erik på do klokka ett. I stedet gikk han ut i gangen, inn på badet og ut igjen. Deretter bare det ut av badet for å låse opp ytterdøra. Ut i oppgangen bar det i t-sjorte og bokser for å trykke på heisknappen. Deretter tasset gutten fornøyd og glad tilbake til soverommet for så, til min store ergelse, å romstere for å finne en bukse. Jeg drister meg til å spørre "Hva skal du med en bukse nå?". Svaret tror jeg aldri at jeg vil glemme. "Neeeei, trenger egentlig ikke bukse. Men fikk en lur ide som det viste seg at ikke var så lur om at jeg skulle stå opp akkurat nå og ta heisen".
God natt folkens :) min er ikke god - men morsomt!
PS: hvis noen kjenner noen som jobber med neseoperasjoner- kan ikke dere sende meg en mail? jeg blir GAL av den snorkingen!
Historie nr.1: Jeg skulle overnatte hos Erik mens han bodde i kjelleren hos sine foreldre. Som mange ganger før måtte jeg på do sånn i tre tiden en gang. Erik hadde bare en enkeltseng så til tider ble det litt trangt. Når jeg så skulle legge meg igjen etter denne do-turen fant jeg ut at gubben tok jo "hele" plassen. Jeg presset forsiktig på han og plutselig kom hans venstre arm i en forrykende fart mot meg. Jeg skvatt unna i samme øyeblikk som Erik stutret noe sånt som "Har du noen gang prøvd det?". Fortumlet svarer jeg "prøvd hva da?" hvorav svaret var "å slenge armen ut av vinduet i 180km i timen". Latterkvalt var bare "nei" det eneste jeg fikk ut. Så tok det en liten stund før moroa fortsatte. "Neei, det har jammen ikke jeg heller. Faen heller a....hold kjeft". Alt i et sammensurie fra en mann som faktisk SOV.
Historie nr.2: Erik jobber i en HiFi-butikk i Oslo og hadde vært på messe med denne butikken. Den natten prøvde Erik ivrig å selge meg en plasmaskjerm. Ut ifra "samtalen" vår den natten fant jeg ut at Samsung ikke var verdt å kjøpe, at jeg ikke kunne kjøpe mindre enn 32" og under 15.000 var bare møkk. Når jeg morsomt spilte med å sa at jeg gjerne ville kjøpe en 26" samsung til under 10.000 var svaret fra "selger Østreng" så flott som "Kjærring".
Historie nr.3: Vi hadde ommøblert på soverommet mens vi bodde på Abildsø. Vi snudde senga og satt skrivebordet der hvor hodeenden engang hadde vært. Erik har alltid hatt for vane å gå på do klokken 01.00 og 03.30 om nettene og denne var intet unntak. Ca kvart på fire en sen vinternatt våkner jeg av et brak og ser Erik bykste rundt på gulvet, iblandet enn abeidsstol og masse papirer. Han hadde ikke fått med seg at sengen var snudd.
Historie nr.4: Dette utspilte seg i august i år etter en ganske hard fest for Erik sin del. Litt full fortsatt sånn i halv fire tiden måtte han selvsagt på do. Før han våknet dultet han bort i meg å spurte om jeg hadde sett "jkdfesgjo". "neei, svarte jeg. Han har jeg ikke sett. "Skjønner du ikke hva jeg sier eller. kdsnf er da fortsatt jenteeeeeeeeee" stummet det tilbake fra mannebeinet i senga. Små sint satte han seg opp og begynnte å bable om at "vannet måtte dit for at fadderene skulle finne hverandre". Som alle andre normale og VÅKNE mennesker begynnte jeg å le...og klarte ikke å stoppe. Så gikk da den sure mannen på do. Når han kom tilbake fra doturen (etter å ha satt på dusjen) sa at at "Jeg tenkte kanskje at HiO-fadderene hadde snakket med andre faddere for HiO-faddere er ikke som alle andre faddere". Vel, jeg lo.
Historie nr.5: Vår vekkerklokke er ganske irriterende. Den høres ut som en ryggende lastebil. En morgen fant ikke erik knappen som skrur av denne vekkerklokka, men han fant nesa mi. Jeg våknet av at Erik trykket gang på gang på nesa mi med hele håndflata og godt med vekt. Det var egentlig ganske vondt :)
Vel...alle disse historiene legger grunnlaget for dagens. Erik la seg halv tolv og jeg fulgte etter en halvtime senere. I god tro snorket Erik så hele Groruddalen kunne høre det. For hvert snorkedrag Erik dro inn fikk han ett spark i leggen og ikke ville det gi seg. Jeg får jo ikke sove når jeg har en tåkelur ved siden av meg heller. I god gammel tro skulle Erik på do klokka ett. I stedet gikk han ut i gangen, inn på badet og ut igjen. Deretter bare det ut av badet for å låse opp ytterdøra. Ut i oppgangen bar det i t-sjorte og bokser for å trykke på heisknappen. Deretter tasset gutten fornøyd og glad tilbake til soverommet for så, til min store ergelse, å romstere for å finne en bukse. Jeg drister meg til å spørre "Hva skal du med en bukse nå?". Svaret tror jeg aldri at jeg vil glemme. "Neeeei, trenger egentlig ikke bukse. Men fikk en lur ide som det viste seg at ikke var så lur om at jeg skulle stå opp akkurat nå og ta heisen".
God natt folkens :) min er ikke god - men morsomt!
PS: hvis noen kjenner noen som jobber med neseoperasjoner- kan ikke dere sende meg en mail? jeg blir GAL av den snorkingen!
04 september 2007
10 dager igjen hjemme...
Tror overskriften sier det meste om hvordan jeg føler meg akkurat nå. Men i korte trekk er jeg vettskremt, redd, bekymret, overlykkelig, spent, fantaserende, gråtkvalt og full av glede. Veldig rar kombinasjon av følelser men de vil av en grunn ikke forsvinne noen av de. Alle som en blir sterkere og sterkere for hver dag jeg oppdaterer nedtellingskalkulatoren min - og idag satt jeg den ned til 11 dager til avreise, noe som betyr 10 fulle dager igjen i Norge. Det er ikke lenge.
På lørdag skal jeg ha avskjedsfest. Håper det kommer en del for jeg vil si hadet til alle jeg bryr meg om. Søndag skal jeg tilbringe sammen med mamma og pappa pluss en tur innom min mormor. Uken etter skal alle i familien hjem til meg å feire min bursdag. Dette går fort - veldig fort! Jeg gleder meg til jeg har dratt. For det jeg gruer meg mest til er å skulle si hadet. Måtte gi mamma klem for 3,5mnd...den blir lang. Pappa får det samme. Også lille Elise-englen min som ikke får se tante i jula. Det blir hvertfall en lang klem. Hvordan jeg skal klare å si hadet til Erik vet jeg ikke. Tror ikke jeg gjør det. Jeg sier "Snakkes" eller "Ser deg snart". 3,5mnd er jo ikke lenge...er det vel? Det å skrive på bloggen her hjelper meg veldig med å få ut alle de rare tankene jeg surrer rundt med i hodet. Har begynnt å tenke så masse de siste ukene. På alt mulig egentlig.
Men det går bra! Det er jeg overbevist over. Jeg håper jeg kommer hjem med gode minner og har vokst meg inn i både sykepleieyrket og de voksne rekker.
Yes....jeg drar snart! Fatter det bare ikke jeg ass........
På lørdag skal jeg ha avskjedsfest. Håper det kommer en del for jeg vil si hadet til alle jeg bryr meg om. Søndag skal jeg tilbringe sammen med mamma og pappa pluss en tur innom min mormor. Uken etter skal alle i familien hjem til meg å feire min bursdag. Dette går fort - veldig fort! Jeg gleder meg til jeg har dratt. For det jeg gruer meg mest til er å skulle si hadet. Måtte gi mamma klem for 3,5mnd...den blir lang. Pappa får det samme. Også lille Elise-englen min som ikke får se tante i jula. Det blir hvertfall en lang klem. Hvordan jeg skal klare å si hadet til Erik vet jeg ikke. Tror ikke jeg gjør det. Jeg sier "Snakkes" eller "Ser deg snart". 3,5mnd er jo ikke lenge...er det vel? Det å skrive på bloggen her hjelper meg veldig med å få ut alle de rare tankene jeg surrer rundt med i hodet. Har begynnt å tenke så masse de siste ukene. På alt mulig egentlig.
Men det går bra! Det er jeg overbevist over. Jeg håper jeg kommer hjem med gode minner og har vokst meg inn i både sykepleieyrket og de voksne rekker.
Yes....jeg drar snart! Fatter det bare ikke jeg ass........
01 september 2007
To uker så er jeg på Heathrow.
Om nøyaktig to uker idag på nøyaktig dette klokkeslett slitter jeg nok helt alene, oppgiret og bekymret på London Heathrow Airport. Nå har alt gått opp for meg og reisegleden er mer i boks enn noen sinne. Er selvfølgelig skit-nervøs for alt som kan gå galt men det vet jeg at jeg kan takle når eller hvis situasjoner skulle oppstå. Jeg er da en voksen pike med øyne og ører, samt et godt hode på rett plass. Hva kan da gå galt?
For å nevne noen av mine bekymringer disse dagene
- bagasjen kan bli borte. Enten både sekk og bag, eller bare en av delene.
- Jeg kan bli nektet adgang til Namibia. Er usikker på om visumet vi har motatt fra ambassaden er gyldig, det står en annens navn på det og bare mitt på baksiden i en sammensuriet liste. Men de insisterer på at akkurat slik skal det være. Vel, jeg har mine tvil.
- Jeg kan bli ranet. Windhoek er ikke akkurat byen hvor kriminaliteten har flyktet fra.
- Jeg kan få varige psykiske mén.....
Hehe...men det bryr vi da oss ikke noe om i det hele tatt. Jeg blåser i alt som kan gå galt nå, for nå bare gleder jeg meg noe enormt.
Snart skal jeg ferie bursdagen min. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ønske meg men noen ting jeg virkelig vet at jeg trenger er:
- reiselommebok til å ha på innsiden av buksa
- myggnett
- toalettmappe som ikke er alt for stor
- mer hansker (type Softex strl. medium)
- mer desinfeksjonssprit /type Antibac strl. 750ml)
- mer penger :)
- bussbilettpenger fra Windhoek til Cape Town i desember
- en bok jeg kan lese på. Har latt Harry ligge i fred så jeg kan lese på flyet :)
- usj..nå kommer jeg ikke på mer!
Skriver mer siden jeg :)
For å nevne noen av mine bekymringer disse dagene
- bagasjen kan bli borte. Enten både sekk og bag, eller bare en av delene.
- Jeg kan bli nektet adgang til Namibia. Er usikker på om visumet vi har motatt fra ambassaden er gyldig, det står en annens navn på det og bare mitt på baksiden i en sammensuriet liste. Men de insisterer på at akkurat slik skal det være. Vel, jeg har mine tvil.
- Jeg kan bli ranet. Windhoek er ikke akkurat byen hvor kriminaliteten har flyktet fra.
- Jeg kan få varige psykiske mén.....
Hehe...men det bryr vi da oss ikke noe om i det hele tatt. Jeg blåser i alt som kan gå galt nå, for nå bare gleder jeg meg noe enormt.
Snart skal jeg ferie bursdagen min. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ønske meg men noen ting jeg virkelig vet at jeg trenger er:
- reiselommebok til å ha på innsiden av buksa
- myggnett
- toalettmappe som ikke er alt for stor
- mer hansker (type Softex strl. medium)
- mer desinfeksjonssprit /type Antibac strl. 750ml)
- mer penger :)
- bussbilettpenger fra Windhoek til Cape Town i desember
- en bok jeg kan lese på. Har latt Harry ligge i fred så jeg kan lese på flyet :)
- usj..nå kommer jeg ikke på mer!
Skriver mer siden jeg :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
