Hva tenker vi i Norge når vi snakker om Afrika? Er det eneste vi tenker på borgerkrig, fattigdom, flukt, sultkatastrofer og smittefare? For det er de svarene jeg har fått når jeg har spurt "Hva tenker du på når jeg sier Afrika". Hva har egentlig skjedd med kulturell mangfold, flotte mennesker, spennende religioner og tradisjoner? Hvor ble det egentlig av det positive bildet av Afrika? Av de landene i Afrika mange av oss tenker på når vi sier industrialisert utviklingsland er Sør-Afrika. Men det finnes et til. Et land som er rikt på diamanter, kultur, urbefolkning av ulike stammer og tysk arkitektur i hovedstaden. Det landet jeg tenker på er Namibia. Namibia grenser til fire andre afrikanske land: Angola, Zambia, Botswana og Sør-Afrika. Men hvor stor er forskjellen på Norge og Namibia?
Namibia er det landet i verden som har størst forskjell på fattig og rik. Er du hvit, har penger og et trygt sted å bo kan hverdagen i Namibia være fredylt, tilbragt ved svømmebassenget i hagen og med paraplydrinker. Er du på den andre siden svart, fattig og uten et trygt sted å bo er verden en helt annen. Gjennomsnittsårslønn til en fattig namiber er like mye som en månedslønn for en sykepleier ansatt i staten....i Norge! Namibia er også det landet hvor den ene delen av hovedstaden er preget av tysk-inspirerte bygg og kirker. Flotte parker, store grønne plener forann byggene og noen palmer her og der. Den andre delen er preget av "mudd-roads", blikk-hus, sykdom og lidelse.
I slutten av september 2007 skal jeg og ti andre fra sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo på et 3mnd langt opphold ved Katutura State Hospital, Windhoek: Namibia. Der skal vi bidra til å gjøre hverdagen til den fattige delen av Namibias befolkning litt bedre. Katutura er den delen av Windhoek hvor mennesker bor i "hus" bygget av blikk-plater, hvor størsteparten av de som bor der har HIV/Aids og de lever ikke til de er over 80 år slik som vi gjør. De kjemper for å beholde helsa og for at ungene deres skal få en god og trygg oppvekst - ting vi i "rike" Norge tar for gitt.Så fremover vil vel bloggen min dreie seg masse om mine tanker før denne turen. For jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg driver med. Har jeg sterk nok psyke til å se mennesker lide uten at jeg kan hjelpe? Klarer jeg meg tre mnd sammen med 8 jenter og 3 gutter i et fremmed land uten å bli gal? Hva med Erik? Hvor mye vil jeg savne han? Jeg er bare veldig glad for at sprøyteskrekken min er over - for det er en hel haug med vaksiner som må tas.
Jeg har tatt en dose Twinrix, som er en kombinasjonsvaksine av hepatitt A og B. Men jeg må i tilegg ha Gulfeber, thyfoidfeber, stivkrampe, difteri, MMR, Polio, to doser til med Twinrix, kolera og en til jeg ikke husker navnet på. Og alle kommer med en sprøytespiss hver seg.Men bra kommer det til å gå uansett. For dette er en tur jeg vil minnes for resten av livet, erfaringer som vil gjøre meg til en bedre sykepleier og jeg vil oppleve situasjoner jeg aldri kunne drømt om på et sykehus i et industrialisert og rikt land.
Så dette går bra - jeg må hvertfall overbevise meg selv om det :)
