Enda en lørdag i Khomansdal

I dag var det grillfest på agendaen. Vi dro ut til Khomansdal litt utenfor Windhoek til Christa for å fø både små barn, litt større barn og mødre med grillpølser, saft, brus og sjokoladekake. Det ble bakt 3 store langpanner med sjokoladekake, flere kilo pølser var kjøpt inn og et lass med ferske rundstykker. Vi hadde til og med ”kjærlighet på pinne” som avslutning på dagen. Det var en herlig opplevelse å se alle barna leke og kose seg, matglede var det hvertfall hos både store og små. Da dagen best beskrives med bilder blir det ikke så mye tekst denne gangen.

Denne jenta var så utrolig kontaktsøkende. Litt annerledes enn hva vi kalde vikinger er vant med og sjenanse var ikke et tema hos denne lille skjønnheten. Nydelig er vel det eneste ordet som kan beskrive henne.

Ingenting er så spennende som noe helt nytt. Alle våre kameraer ble dagens største "hit".

Dette bilde er, tro det eller ei, tatt av en av ungene. Så fort man lærte disse hvordan et kamera skulle brukes gikk knipsingen fortere enn jeg var klar over. Nesten 15 bilder av bare tull og fire veldig fine bilder også. Det under er også tatt av ei av jentene. Hun er 6 år og dessverre HIV-positiv.

Søte små på grillfest. Det er så herlig at mødrene kler på ungene det desidert fineste de har når de vet at det er en form for tilstelning. Ser nesten ut som han er på sjekker'n den lille tassen :p Da har han hvertfall god smak!

Det var så godt å høre unger skrike av latter, hoie og rope etter mer! Tror ikke at "herjing" er en type lek de er vant med. Så det var utrolig moro. Men så er det like viktig å gi de minste masse masse kos :)



Når alle var gode og mette skulle vi bli med to av damene hjem til Katutura for å se hvordan de bodde. Aldri kunne jeg forberedt meg på det jeg kom til å få se. En ting er hvertfall sikkert - jeg skal ikke klage over stort mye så lenge jeg er ved mine fulle fem.

Dette er utsikten over en brøkdel av Katutura. Her bor det mennesker uten strøm, med flere kilometer til nærmeste vannreservoar og ingen sanitære forhold.

Dette er en av mødrene, sammen med sin sønn på ca 1. år og Christa til høyre. Hun viser stolt frem huset sitt hvor hun bor sammen med sin søster og sitt eget barn. Hun har ca 8kvm å leve på. De som har vært hjemme hos meg og Erik kan se for seg badet vårt, bare litt mindre. Der inne hadde hun en seng hvor begge de voksne sover sammen med guttungen. Kjøkkenet er noen småstein og litt vindskygge utenfor huset og toalettet er nærmeste busk. Helt totalt uverdig for ett menneske. Men det rare er at de smiler. De smiler, ler, har troen på livet og de har et fantastisk livsmot. Mange er dessverre kriminelle, men det er fordi de har omtrent ingen penger. Minstelønnen i Namibia er på 580NAD i mnd, noe som tilsvarer ca 500NOK. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan leve på 125,- i uka.

For å runde av ble kvelden benyttet på Maerua Mall hvor vi spiste en bedre middag på Cattle Baron og med ”Disturbia” på kino som en avslutning. Ingen ting er som en thriller en lørdag kveld. Fortsatt henger tankene igjen fra jeg satt å spiste den middagen. Jeg brukte mer penger på middag+kino enn mamma'n til den herlige gutten har å bruke på 1 hel uke. Livet stinker noen ganger....virkelig stinker!

Et døgn i himmelrik

Vi har lenge gledet oss til den natten som nå, uheldigvis, er over. Fra torsdag til fredag forje uke var vi på Immanuel Lodge litt utenfor byen for å nyte godt av sol, god mat, veiledning fra skolen og det som viste seg å være et fantastisk sted å sove. Vi dro klokken halv ni på torsdag uten helt å vite hvordan vi skulle komme frem. Etter at Kari, vår veileder fra HiO forklarte veien for taxi-mannen gikk det smurt allikevel. Vi kom frem til en liten grønn oase midt inni bushen ved politisperringen utenfor byen. Det er politisperrer på alle hovedferdselsårer ut av byen av en eller annen grunn. Det som møtte oss var palmer, tre herlige hester og et koselig hovedhus i en blanding av tysk og afrikansk stil.

Vi startet dagen med å helle innpå vann og ha en fellessamling med Kari hvor vi ble delt i to grupper. Jeg havnet i gruppe to og hadde da fri frem til 12.30, altså etter lunch. Da bar det ut, skifte til bikini og hoppe ut i bassenget. Allerede da storkoste jeg meg. Jeg lå ved bassenget sammen med resten av gruppa frem til lunchen begynte halv tolv. Til lunch fikk vi ”Butternut soup” og pasta med kjøttsaus. De som kjenner meg godt vet jo at jeg er ikke veldig glad i supper og Butternut har en ganske sær smak. Butternut ser ut som et litt feilvokst gresskar. Den er gul, har en sær fasong og smaker ikke godt. Men suppa var ikke så ille J Pastaen var derimot meget bedre. Dagen fortsatte med veiledning og refleksjon. Det var godt å bli stilt spørsmål igjen, bli tvunget til å sette i gang hodet på en litt annen måte. Etter 2 timers veiledning var det på tide å sjekke ut rommet.

Rommet var HERLIG! Sengen var guddommelig akkurat passe myk og svæææær. Den var 1m bred. Bikinien ble tatt på igjen og på ny ventet en herlig dukkert. Det ble ikke så mye bading på meg for når klokken var fem skulle jeg på ridetur J

Siden jeg har en del rideerfaring ble jeg selvfølgelig tildelt en klin kokos gal hest. Han var så skvetten, redd og full av mistillit at jeg var kjempestolt av at han ikke kastet meg av. Det startet veldig bra ved at jeg faktisk fikk lov til å kose litt på han, klappe og stryke mulen på han uten å bli bitt. Jeg skulle bare sjekke om de hadde hjelm som passet meg når hesten plutselig slo seg bananas vrang av at en av de andre studentene gikk litt for fort bort til han. Jeg har aldri i mitt liv sett en hest som holdt på sånn…helt crazy. Litt skeptisk til dette dyret ville jeg gjerne få tryggheten på plass for oss begge før jeg tok han ut av paddocken. Red et par runder, travet litt og fikk han på tøylen (dvs at han virkelig begynte å høre på mine kommandoer) og da var tiden klar for å ta han ut også så flott som det gikk. Jeg skulle ri sammen med Kristine og Hanne og siden Hanne ikke har veldig mye erfaring med å ri startet turen rolig. Jeg måtte jobbe veldig med hesten for at han ikke skulle stikke av med meg på, men vi kom til enighet sånn litt etter hvert. Tempoet økte til trav og jeg slapp meg litt bak for å galoppere i stedet….hater trav! Hesten hadde så herlig gange og spesielt galoppen var nydelig. Vi fant en oppoverbakke med mye ”mudd” og mykt underlag og slapp hestene fri og fy som det gikk. På toppen fant vi ut at vi ville fortsette oppover og rett før det var for sent så vi at ”Shit, der var det et gjerde”. Jeg klarte akkurat å få stoppet det vraket av en hest jeg red på og ble omtrent kastet av i samme slengen men jeg forble oppe på hesten. Dessverre kom Hanne rett bak og klarte akkurat ikke å holde seg på og skled ned fra hesten. Heldigvis ikke noe skummelt fall. Bare kjipt at hesten stakk av, men han kom tilbake. Jeg måtte gå av hesten for å prøve å hjelpe Hanne opp men måtte gi tapt. Så klikka hesten igjen. Men jeg hadde ikke glemt mine ”takle vanskelige hester” kunnskaper og han lærte fort hvem som var sjefen. Vi valgte å ta det rolig tilbake til lodgen fordi hesten Hanne red på var så svær så hun kom ikke opp igjen. Men runde nummer to gikk kjempefint. Masse rolig galopp, akkurat som denne feltrittjenta liker det J Jeg storkoste meg og var helt klar på at når jeg kommer hjem skal jeg skaffe meg hestepasser jobb så jeg kan få ri litt igjen!!

Middagen ventet når vi kom tilbake og ikke visste vi at det var 4 retter. Vi startet av med soppsuppe og den passet dessverre ikke helt mine smaksløker også var den helt grå. Salaten som kom etter var derimot mye bedre. Vi koste oss med vin og lykken ble bare større da hovedretten dukket opp. Grillede lammepølser, biff, svinefilè, hvitløksbaguetter og nydelig tilbehør som mais og småpoteter. Dette sammen med en nydelig rødvin gjorde meg trøttere enn jeg har vært på lenge. Lykken min toppet seg da desserten kom….den var Cream Brullet (aner ikke hvordan det skrives). Siden jeg ikke spiste forretten min slang jeg på en halv dessert til da det var en som ikke orket alt. Er det bare jeg som har ekstra dessert-mage? Godt for meg, det er lov å kose seg når ting er utenom det vanlige. Det blir lenge til neste festmåltid i Namibia.

Jeg tuslet først i seng når klokken var 23.30 og lå å nøt senga frem til jeg sovnet og når jeg våknet i dag tidlig ante jeg ikke hvor jeg var. Jeg våknet med vondt i rumpa, solbrent og dehydrert….fantastisk! Jeg hadde glemt hvor bra trening en ridetur på 1,5time er for jeg er så støl og jeg går som en frosk. I tillegg var jeg litt sløv med smøringen i går og det må jeg betale for nå. Jeg glemte bort leggene L

Etter frokost hadde vi veileding i forhold til fordypningsoppgaven som vi skal skrive når vi kommer hjem og endelig har jeg funnet et tema jeg ønsker å bryne meg på, kort fortalt skal jeg skrive om alternativ smertebehandling. Så nå er det bare å begynne å bryne seg.

Dagen sluttet av bra ved et ordentlig samlebånd kakebakeri til lørdagens store grillfest i Khomansdal.

En liten foto-session

Javel, OK, jeg gir etter! Bilder skal bli så slutt å mas nå da :p Her er bildene jeg har lovet så mange fra turen vår ut i Ørknen. Er jo ikke alle som har Facebook hvor det er litt lettere å legge ut bilder og hvor det tar litt kortere tid å få lastet de opp.






Dette var første sanddyne jeg satte mine føtter på. Litt mindre en Big Daddy som det kommer bilde av litt senere. Her så vi solnedgangen første kvelden ved Sesriem Campsite.


















Gale mennesker på tur skaper ofte morsomme bilder - akkurat som dette :) Det har blitt en greie å skulle ta "hoppebilder" når det er ting å hoppe fra. Så hva var vel bedre en mykt underlag, en passe høy stein og Trude som fotograg - og selvfølgelig et kamera som vet å ta bilder :)




Dette er da nedi Sesriem Canyon. En veldig fin tur.

















Dette bilde er tatt på veien til Sossusvlei og utsikten er over et fjellpass hvor det var sinnsykt bratt ned. Innmari skummelt å kjøre ned de veiene uten autovern og bare grusveier.

Det var en mektig syn å bare se ørken på ørken og fjell på fjell og vite at det finnes absolutt ingen byer eller små farmer eller noe som helst. Kanskje en liten lodge eller campingplass hvis man lette lenge.













Her er det frokost-tid etter vi var på toppen ved Dune 45 å så soloppgangen :) Veldig koselig å spise frokost midt i ørknen, eneste var at det ble litt sand i maten fordi det blåste ganske masse.







Etter at vi hadde kjørt fra Dune 45 nådde vi parkeringsplassen før Sossusvlei. Veien innover....eller, føler det er feil å si vei for som dere ser er det ingen vei, men man trengte hvertfall store bilder med 4x4 for å komme inn der :) Det var hvertfall innmari fint. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan vokse noe midt inni all den sanda også uten vann.....et av Gud sine sprø ideer kanskje?











Dette er faktisk VERDENS største sanddyne :) Litt tøft å ha sett den. Fortsatt helt imponert over hvordan de smidig slynger seg og det eneste som bestemmer formen er vinden. Totalt urørt og villt. Litt moro å se struts løpe forbi på vei mot "noe" og en Impala stå å gresse...midt ute i bare sandeste ørknen.







Når vi hadde kommet helt inn gikk vi
først til et eldgammelt vannhull som het Deadvlei. Der er det nå bare døde trær, sand og hvit sand i bunnen. Er så fantastisk å se den røde sanden mot den utrolige blå himmelen. Folk tror sikkert jeg er gal som har på både bukse og jakke, men det var ganske tidlig på morgnen når vi var der så det var "bare" 25 varmegrader. Litt kaldt når man er vant til 40 :)

Tiden flyr når man har det moro!

Igår var det siste dagen på Acute care, men var innom idag etter jeg hadde vært på operasjonsstuene og sett et par operasjoner. Tiden har virkelig løpt de siste to ukene og først når har jeg hatt tid til å stoppe å tenke over hva jeg faktisk har lært siden jeg begynnte, og det er neimenn ikke lite!

Jeg har lært at norsk form for sykepleie er noe helt annet enn Namibisk. Man kan si at det finnes enkelte kalde sjeler på våre sykehus også, men ingen kan sammelignes med enkelte her nede. Jeg har også fått bekreftet at det vi lærer om "det gode håndlag" og "nærhet og distanse" virkelig er verdt å lære. Husker jeg lurte på hvorfor i all verden vi hadde om det på skolen. Tenkte at "det er jo helt naturlig" og det er kanskje det for oss, men ikke for alle. Jeg har blitt en kløpper på sårskift "the Namibian way". Som egentlig er: ta av det gamle, vask med Eucerin (en slags klorholdig greie), finn nye kompresser og dynk de med Pethadin, som er en brun seig guffe som er bakteriedrepende. Så dekker man til med ny bandasje! Vips voila ferdig! Her er det ikke snakk om å skulle velgen Intracite, Mesorb eller vaselinkompress. Her behandles alt likt. Jeg har vel en større tro på den Norske måten for sårene gror vesentlig fortere hjemme enn her. Men det jeg egentlig er mest stolt av er at jeg har tatt blodprøve og at jeg traff på første forsøk!

Her i Windhoek går livet også videre. Regntiden har begynnt å melde sin ankomst for nå regner det ca 1 gang pr dag. Når første regnskura kom stod jeg bare ute å ble kliss blaut men det var så deilig! Det som er konsekvensen av regntiden er at luftfuktigheten har gått noe opp. Den var sånn ca 10-15% når vi først kom og det er kjempetørt. Da sprakk lepper og nesebor, øynene var tørre og huden flasset. Nå er det blitt ca 50% luftfuktighet som fortsatt er ganske tørt, men det kjennes så "vått ut" fordi vi er blitt vant med det ekstremt tørre klimaet. Varmen er også på vei til å sette seg og nå har vi gode 30 grader i skyggen om dagen og 20 grader om nettene.

I kveld braker det løs med grillfest på Namas. Vi har invitert 15 personer fra sykehuset hvor vi jobber til å komme for å skape litt kontakter. På den måten får vi forhåpentligvis et enda bedre opphold ved at legene ikke er så skeptiske til å ha oss med på ting.

Nå er jeg så innmari trøtt så jeg velger å krype tilbake under dyna etter å ha sett en historektomi (fjerning av livmor) og en leggamputasjon. Føler denne "fridagen" ikke ble så fri allikevel. Stod frivillig opp for å se en operasjon på en lunge men så ble den kansellert - typisk afrika!

Natta :)

Nå skjønner jeg hvorfor Moses brukte 40 år gjennom ørkenen!

I helgen dro alle tolv sykepleiestudentene på tur til Sossusvlei - stedet som rommer verdens største sanddyner. Vi hadde booket to guider for turen og det viste seg at Jeffory og Sidney var både gode kokker, campingverter og turguider. Turen startet fredag morgen klokken 09:00 hvor vi stuet 14 mennesesker, alt fot mye bagasje og mat inn i en litt for liten minibuss. Trangt ble det, men siden jeg blir så bilsyk skal jeg ikke klage for jeg satt foran og der var det ikke like trangt som for de stakkarn'e som satt bakerst. Men der det er hjerterom er det husrom :)

Veien tok oss ut av Windhoek og mot Rehoboth. Der fylte vi bensin etter å ha vært innom 3 bensinstasjoner som var tomme for diesel. Vidre gikk veien fra å være rett og asfaltert til å bli humpete, litt svingete, svaiende og på grus. Det mest sinnsvake var at guiden tok helt av å kjørte i 100km/t. Vi var litt skeptiske men det viste seg at begge to visste godt hva de gjorde og dette kunne de. Vi stoppet ved en utsiktsplass like ved et fjellpass som det viste seg at vi skulle ned og det gikk virkelig ned - ca 15% per meter, eller hva det nå er man benevner dette i. Det stod hvertall et skilt med en trekant med 15% inni og vei nedover! Bratt var det også og noe auto-vern var ikke å se. Hadde en liten klump i halsen på vei ned, men utsikten var så flott at det var lett å tenke på noe annet. . Første stopp var på en bensinstasjon/desert-lodge-campingplass som het Solitaire hvor de hadde tidenes beste eplekake til dyre 11NAD, ca 8NOK. Etter en liten stopp tok vi fatt på siste biten inn til Sesriem camping. Vi kom frem til en herlig liten camp-site med god plass til alle 6 teltene våre. Jeg, Kristine og Trude fikk opp telte vårt og rigget oss til før vi spise litt lunch. Vi hadde håpet å få slappet av litt med guidene hadde virkelig ett tett program for oss for vi ble stappet inn i bilen igjen og kjørt til Sesriem Canyon. En ganske liten men veldig fin kløft, som ikke hadde noe vann nå, men som har ca 5m med vann når det er regnsesong. Fra denne canyon'en kunne man faktisk følge regnvannets vei helt ned til Sossusvlei. Men så langt gikk vi ikke. Etter å ha valset rundt, klatret litt og tatt masse bilder ble vi kjørt tilbake til leiren, hentet en jakke og kjørt ut til Elim dunes hvor vi skulle se solnedgangen.

Vi begynte på veien oppover sanddyna og nå vet jeg hvorfor Moses brukte 40 år i ørknenen - fordi det er så sabla tungt å gå! Det er så tungt at man ikke kan forestille seg det en gang. Oppover en bratt dyne, på spissen så klart (de skulle jo ta den vanskelige veien uten å si ifra at det fantes en lettere vei å gå). Når du tar et skritt så synker man to tilbake. Det vil jo si at man må ha en ganske god fart for å komme seg opp. Vi trasket oppover og en etter en forsvant de speke. Jeg gadd overhodet ikke å skynte meg for det var så nydelig utsikt. Når jeg kom opp på den første høye toppen fant jeg ut at jeg ikke gadd å gå lenger og det samme gjorde Linda. Så i stedet for å stresse ned og så opp på neste dyne satte vi oss godt til rette, skravlet og nøt den varme sanden. Det vittigste var at jeg satt å så på bakgrunnsbilde på PC'n min...surrealistisk å se det i virkeligheten. Det så ut som om noen hadde plassert et gigantisk bilde foran oss. Helt helt nydelig.

Sola gikk ned den og vi trasket ned igjen barbent i den varme sanden. Nede ventet Sidney på oss og resten av gjengen var ikke langt bak. Vel tilbake i leiren ventet deilig middag på oss. Kylling og potetgryte med ris, salat og god saus. Maten smaker så mye bedre etter litt anstrengelser. Trøtte og veldig slitne krøp vi inn i soveposene og det gikk ikke lang tid før vi fikk besøk av små søte sjakaler i camp-siten som spiste opp alle matrestene vi hadde mistet på bakken i mørket. Jeg er jo ikke veldig vant med å sove i telt så jeg sovnet heller ikke så lett. Lå lenge å hørte på litt musikk før jeg fant ut at naturen utenfor var musikk nok. Hyener som skrek i bakgrunnen, sjakaler som snuste utenfor teltduken (jeg titta rett på en som snusa i skoene mine). Natten ble kaldere og kaldere så det var bare å trekke på seg soveposen mer og mer. Hadde silkelaken inni så det var ikke kaldt i det hele tatt. Sovnet av sånn i tre tiden engang og ble vekket fem på fem. Nå var det på tide med soloppgang.

Vi stablet oss ut og inn i bilen og kjørte 30min ut til Dune 45. Den heter det fordi det ligger akkurat 45km fra Sesriem og er den 45te dyna man kjører forbi. Sliten etter forje kveldt sanddyne så Dune 45 umulig ut å rekke på snaue 30minutter. Jeg stabbet meg oppover og så at en etter en spreking nådde toppen. Jeg og Linda dannet baktroppen og tok det rolig. Linda måtte gi tapt for vonde legger som absolutt ikke ville mer, men jeg ville litt lenger opp. Akkurat i det solen tittet over fjellet i horisonten dumpet jeg ned i sanda - på toppen sammen med de andre. Kry og stolt. Soloppgangen var nydelig og absolutt verdt den strabasiøse ferden oppover. På vei ned sanddyna møtte vi på både den ene og den andre rare billa og i bunnen ventet frokost - deilig nykokte egg, yoghurt, brød og te. Etter frokost dro vi inn mot høydepunktet for turen - Sossusvlei.

Turen innover var dritflott. Alle sanddynene så ut som fjell i morgensola. Vi nådde parkeringsplassen sånn rundt åtte og fikk raskt skyss av shuttle-traktoren. Det er nemlig ikke lov med vanlige biler inne på ommrådet fordi det finnes ikke veier der - kun sand! På veien så vi både struts, et eller annet bukkdyr, en bavian og masse sand. Vi slapp at Sidney sammen med de spreke 10 som hadde bestemt seg for at de skulle klatre den høyeste sanddyna i verden - "big daddy" - som er ca 320m høy. Jeg fikk nok etter Dune 45 med sine 150m og jeg ville bruke mer tid på å se Sossusvlei når jeg først var der. Har aldri vært ute etter å skulle bevise noe som helst så lat som jeg er gadd jeg jo ikke bli med på en strabasiøs tur i sanden med ødelagt vanntank (den var lekk og seff ble iPod'en min ødelagt - så litt grinete pga det) med gode 35varmegrader. Vi, som i meg, Linda og Jefforey, tok shuttlebussen inn til "Dead vlei" og igjen fikk jeg se det jeg kun har sett på bilder - i virkeligheten.

Vi tasset rundt en times tid før vi gikk vidre til Sossusvlei. Det var gode 40varmegrader inne i den sandhula, jeg kaller det hule for det var høye dyner på alle kanter og bare sola som et lokk, så svetten rant og vannflaska fikk gjennomgå. Vi fant en ny shuttle som fikk oss helt inn til Sossusvlei. Jeg synes at Dead vlei var mye kulere og mer sinnsykt enn Sossusvlei så jeg glemte faktisk å ta bilder derfra (litt sløvt). Vi fant oss et stort tre med en krakk under og der var det så svalt og herlig at vi ble der i 45 minutter. Vi så at gruppa nådde toppen av "Big Daddy" og at de var på vei ned og da tok vi en mindre shuttle bil ut til parkeringsplassen igjen. Den turen var mye mer morsomt for han som kjørte var litt røff så vi humpet av gårde og sang "Humpetitten" hele turen ut. Folk må ha trodd vi var gale. Normenn på tur er ikke som alle andre.

Turen gikk så tilbake til Sesriem for å pakke ned campen og kjøre tilbake til Solitaire hvor vi stoppet å spiste den nydelige eplekaken. Vel fremme igjen satt vi opp ny leir og la oss ved et nydelig svømmebasseng. En kald og deilig dukkert var en perfekt avslutning på en glohet dag i ørknen. Denne kvelden ventet det nydelig stjernehimmel *(har aldri sett så mye stjerner i hele mitt liv), fantastisk grillmiddag med lammebok, lammekoteletter og lammepølser, pasta, salat og coleslaw. Fantastisk nok en gang. Trøtt og sliten krøp jeg for andre natt på rad inn i soveposen og sovnet med en eneste gang og da var klokka 22:00. Så våknet jeg, helt fra meg av smerte når klokka var 07:00 neste morgen. Jeg hadde sovnet i en stilling og blitt i den hele natta - gud å vondt jeg hadde det da. Men det gikk over :)

Turen endte fantastisk og var en helt sinnsykt kul opplevelse. Campe i den villeste villmarken man kan tenke seg, sovne til stjernehimmelen og hyenene som skriker i bakgrunnen.

PS: Bilder kommer litt senere, det er denne afrika-linja vet dere!

PMTCT - Prevention of mother to child transmission

Dette utrykket har vi hørt noen ganger mens vi har vært. Kort fortalt er greia den at mange barn blir født uten å være smittet med HIV, dette selv om de har HIV-positive mødre. Det er faktisk de færreste som blir smittet under selve fødselen. Et viktig arbeid er da å forhindre at smitte overføres mellom mor og barn etter fødselen. Hvis barn får HIV i tidlig alder blir de dessverre ikke så gamle. Som for eksempel den lille gutten jeg skrev om som bare ble litt over 1. år. Det som gjør at mødre ikke smitter under fødselen og svangerskapet er at de får sterkere medisiner og da spesielt rett før fødselen som setter virus litt ut av spill. Dette fungere bemerkelsesverdig godt, men nytten er liten når mødrene fører smitten videre. Dette gjøres spesielt via amming og morsmelk. En liten forklaring trengs sikker, det er jo de færreste av bloggleserene mine som er sykepleiere.

Når et barn blir født finnes det ingen sår eller rifter i munn, spiserør, mage eller tarmer. Alt er "feilfritt". Det vil igjen si at det ikke finnes en smitteport, det vil si en rift eller et sår som gir HIV-viruset en inngang i kroppen. Viruset er ikke farlig så lenge det ikke kommer inn i blodbanen via en rift eller lignende. Derfor kan man jo fint kysse så mye man vil med en som er positiv uten å bli smittet. Dette er også grunnen til at HIV smitter lettere blant homofile, på grunn av at slimhinnene er svakere "bakerst" :)

De namibiske myndighetenes anbefaling til nye mødre med HIV er at "amme barnet ditt EKSLUSIVT i 4 - 6 mnd og slutt deretter MOMENTANT". Forklaring: Så fort man tilføyer annen mat vil det skape rifter og dermed smitteporter. Den andre, og absolutt riktige anbefalingen er "Bruk morsmelkerstatning", men hvem har råd til å kjøpe alternativ mat til barne sitt når det er gratis å amme? Det er nettopp her Christa kommer inn i bildet.

Christaline, eller Christa som hun kalles, er en enrolled nurse (hjelpepleier) som jobber ved Katutura State Hospital. Hun har startet ett prosjekt som hun har kalt "The mount sinai clinic" og denne klinikken driver hun på fritiden sin med hjelp fra frivillige og enkelte donasjoner. For donasjonene kjøper Christa morsmelkerstatning, tåteflasker og mat til de litt større barna.

En gang i mnd for små barn og 1 gang i mnd for de litt større barna åpner Christa dørene til sitt egen hjem. Her har hun egne journaler for hvert tilknyttet barn, hun deler hun passende mat (matposer til de store og bokser med morsmelk til de små - for en hel mnd), bistår mødrene ved å lære de opp, gir mødrene mat når de kommer og hun følger virkelig opp disse små englene. Det sier seg jo selv at å fø 300 barn koster penger og det er noe Christa og Mount Sinai Clinic ikke har. Det som var så inspirerende var at Christa nekter å gi opp. Hun har fått tildelt en tomt i Katutura hvor hun kan bygge et senter og et eget sted å drive klinikken sin, hun har tilogmed fått tegnet opp hvordan hun vil ha det. Av alle ting har hun også tegnet inn 15 små leiligheter som hun vil tilby Norske sykepleierstudenter å bo i for en rimelig penge når de er her. Christa sitt arbeid er både inspirerende og sørgelig. Det er så trist å se at Namibiske myndigheter nekter å gi henne penger fordi "hun bryter grunnloven". I Namibisk grunnlov står det at morsmelk er det beste for ditt barn og derfor skal du amme. Dette gjemmer de seg bak for å slippe å bruke penger selv om de anbefaler å kjøpe morsmelk hvis man er positiv. Namibia - bakvendtland!



Jeg skulle så ønske at det var mer jeg kunne hjelpe Christa med. Tvinge 1million ut av lommene på en eller annen norsk riking som ikke trenger alle pengene sine. For hvis Christa hadde fått opp senteret og startet firma ville hun kunne hjelpe 3000barn i stedet for 300. Det er forhåpentligvis 2000 færre HIV-smittede barn. Jeg skriver 2000 for mange av de hun allerede hjelper er dessverre smittet. Jeg husker pappa sa før jeg dro at "Prøv å distanser deg litt, dessverre kan du ikke hjelpe hele Namibia", men fy pokker å vanskelig det er. Jeg blir så sint og så frustrert over at ingen vil hjelpe Christa fordi hun gjør en fantastisk jobb. Norske myndigheter har gitt noe penger, men for pokker - det er ikke de som burde gi henne penger, det er jo Namibia som burde gi pengene. Men for all del - ikke dropp å gi penger fra Norge heller. Det hjelper litt når lærerene på HiO samlet inn over 9000,- til henne i fjor.

Så hvis noen som leser bloggen vet om noen snille sjeler som vil gi penger til en SINNSYKT godt formål så skrik ut, eller noen strikkeflittige som kan strikke barnesokker. Hun trenger ting som hun kan selge for å tjene penger. Jeg vet hvertfall at jeg skal fortsette å hjelpe Christa med det lille jeg kan, som at jeg skal kjøpe en ny vekt til henne så hun kan veie sine engler å se at de legger på seg. Den hun har fungerer rett og slett ikke på de minste og den viser flere kilo feil :( Så vi som var der forje helg skal spleise på en skikkelig fin en - sånn som de har på sykehuset. Det er også her jeg kommer til å legge igjen uniformene mine så de frivillige slipper å jobbe i privatklær med barn som gulper :)

Usj, kjenner jeg blir litt for engasjert av denne dama! Men det er jo bra at det finnes ildsjeler som henne. Jeg skal hvertfall hjelpe til, det er helt sikkert. Slenger på noen flere bilder fra lørdagen min hos Christa i Khomansdal, gleder meg til denne lørdagen, da er det matposer til de litt større!

En lørdag i Khomansdal

Ny helg i Windhoek!

Tiden flyr og om 2mnd og 3 uker er jeg faktisk hjemme igjen. Sprøtt!
Siden torsdag har vi faktisk hatt langfri og jeg ville være en skikkelig løgner hvis jeg sa at det ikke var godt. Jeg har nytt hvert eneste sekund og spesielt tiden jeg har kjedet meg litt. Var ordentlig godt å kjede seg skikkelig igjen, men til tross for at jeg har kjedet meg har jeg så langt gjort utrolig mye. Jeg har

- lest bok. Er ferdig med Drageløperen av Kahled Hosseini som er en nydelig bok. Anbefaler alle å lese denne. Ikke bare er den godt skrevet, men den er også lærerik.

- sett film. Var på kino fredag kveld å så "Hairspray". En slags musikalfilm med blant annet John Travolta i en av hovedrollene. Vi satt alle å smådanset i kinosetene.

- sett på Beverly Hills 90210. Min yndlingsserie fra jeg var litt yngre har jo kommet på DVD og siden jeg ikke fant The O.C her så ble det sesong 2 av B.H i stedenfor.

- vært frivillig på et matutdelingsprosjekt, dette prosjektet skal jeg snakke mer om i en egen post fordi det krever litt forklaring og er et så fantastisk prosjekt at det fortjener masse oppmerksomhet.

- ligget i sola å blitt enda brunere enn jeg allerede var. Sola her nede er kjempesterk allerede så tidlig på våren så jeg startet på faktor 30, men nå er jeg på 15 og der tror jeg at jeg blir til jeg skal til Cape Town å legge siste hånd på verket i jula. Stakkars Monica. Hun klager alltid over at jeg blir så fort brun og at hun ikke blir det når vi er i syden. Så Monica, jeg kan dessverre ikke noe for at jeg er meget brunere enn deg når du kommer til Sør Afrika i desember....men jeg lover å ikke gå på lavere faktor enn 15 før da :)

- og...sist men ikke minst - jeg har ENDELIG fått prate med samboeren min igjen. Etter 3 laaaange uker uten å få prate med han var vi endelig på skype. Så jeg gleder meg til i kveld så vi kan fortsette der vi slapp. Jeg har jo så mye å fortelle om absolutt hele tiden. Skrev et par mailer i går om at jeg ikke helt skjønner hvorfor tiden går så fort, for jeg glemmer jo hele tiden hva som har skjedd.

Sist men ikke minst må jeg sende noen tanker til Norge idag. Frank og Liv, min samboers mormor og morfar og som har adoptert meg som sitt eget barnebarn :), har gullbryllup idag. Så gratulerer masse. Det er flott at det finnes så god inspirasjon til oss unge i en verden som ellers er preget av masse skilsmisser og samlivsbrudd. Det gir en litt ekstra større glød til å virkelig jobbe ekstra for at alt skal fungere godt og bra når man ser noen som er så lykkelig sammen som dere er. Ha en fantastisk dag og kos dere med middag på, hvis jeg husker rett, Abildsø Gård. Send gjerne litt kransekake til Namibia :) Håper dere likte blomstene fra meg!

Første dag på Acute care Unit "ACU"

Idag (var egentlig onsdag, men fikk ikke publisert innlegget før nå) var forventningene skyhøye når taxiene rullet foran porten paa Katutura State Hospital. Helt siden foerste dagen har jeg gledet meg til jeg skulle paa Acute care. ACU er en post med 8 senger og 5 sykepleiere paa vakt. Det vil si at det er flere sykepleiere aa spoerre og et tryggere laeringsmiljoe. Vi kom opp paa post og for en varm mottagelse vi fikk. "You are most welcome, come in and so nice to meet you". Dette er det sjeldent at man hoerer her paa Katutura for sykepleierene er ganske bryske av seg. Dagen startet med en liten omvisning paa avdelingen og en introduksjon av pasientene. Dagen startet jo bra med at min foerste observasjon var at jeg lurte paa om ei dame faktisk pustet. Jeg snudde meg mot Alice og spurte litt forsiktig "Hun dama der puster ikke, gjoer hun vel?". Hvorpaa sykepleieren bare konstaterte at "Oh, she's passing away now. Hypertention you know....brain damage". Javel ja! Mitt 3. moete med doede mennesker sine jeg kom. Rart!

Jeg ble tilegnet en egen sykepleier og kun en pasient. Posten var langt fra full saa vi hadde bare en pasient. Jeg ble satt til aa maale vitale tegn som blodtrykk, puls, hemoglobin, blodsukker og respirasjon. Men foerst maatte vi suge. Forklaring kommer naa: Pasienten jeg var tildelt var en 18aar gammel jente som hadde blitt paakjoert av en bil. Hun hadde paadratt seg multi-kraniebrudd, tror vi talte 8 tilsammen. Hun hadde faatt store bloedninger i hjernen og frontallappene (den delen av hjernen som ligger mot panna) var saa skadet at de ikke kunne bli normale igjen. Det vil si at pasienten, hvis hun vaakner, vil ha hukommelsestap, ha mistet sin personlighet og store deler av det hun kjenner som "seg selv". Det hele kan egentlig sammelignes med en lobotomi. Pasienten var intubert (dvs en slange ned i lungene) og maa derfor bli sugd for slim ect. Jeg har noe erfaring med det fra foer paa grunn av arbeid med tracheostomipasienter (pasienter meg hull i halsen, kort fortalt). Følte meg litt utrygg i starten også, noe som er helt normalt :)

Jeg synes selv at dagen gikk veldig greit, selv når vår "sister" for dagen pent sa at "nå kan dere bli med meg å preppe liket". Jeg ble litt satt ut når det gikk opp for meg at jeg skulle stelle min første døde person. Jeg tok litt feil når jeg trodde vi skulle stelle - det var overvurdert. Det vi faktisk skulle var å fjerne alt av ledninger, infusjonsslanger, intuberingsutstyr og kateter. Vi skulle bare fjerne det ekleste av kroppsveskene som hadde kommet ut. Stakkars dame. Jeg tok et lite ansvar og fikk vasket hender, annsikt og litt ellers på kroppen og så sa "sister" at hun bare skulle gå å hente plastikk. Da så jeg for meg sort likpose slik de bruker på CSI og det var fader ikke langt unna sannheten. Eneste forskjellen var fargen, denne var beige! Dagen må sies å ha vært veldig lærerik og jeg gleder meg til å være der i to uker til, kanskje tre hvis jeg trives veldig godt.

Får snart legge ut noen flere bilder tror jeg, må bare finne noen fine først.
Ha en flott helg :) Det skal jeg hvertfall!

Noen bilder fra livet i Afrika

Har faatt noen litt subtile hint om at bloggen min har faerre bilder enn en ex.phil bok og det maa saa absolutt gjoeres noe med. Beklager at vaare kjaere norske bokstaver ikke er tilstedet, men sitter paa en stasjoner Afrika-PC uten sans for Norsk spraak. Saa her kommer noen bilder, foerst fra Windhoek og saa noen fra Cape Town mot slutten :) Kos dykk!

Her er hagen vaar paa Namas. Kjempekoselig sted aa kunne ligge aa lese eller ha grillfest :)

Saann ser kjoekkenet vaart ut og her lager 12 mennesker frokost og middag hver dag. Det kan bli litt trangt til tider :p

Vi har to bad fordelt paa 12 mennesker og den stakkars vaskemaskinen paa dette badet skal vaske klaer for hele 18 stykker.

I denne gangen ligger rommet som jeg deler med Hanne. bor inn doer nummer 2 :) Ganske koselig rom, men har ikke noe bildet av det enda.

Filmstund i stua. Tror vi saa Dirty Dancing :p


Her er vi paa Cardboard Box. Et av stedene vi vurderte aa bo. Ganske moekkete basseng egentlig, men naar man er varm saa er det ikke saa innmari viktig :)

Her er jeg og Alce utenfor Katutura State Hospital.

Vi staar opp hver morgen klokken 05:45. Det er tidligere enn jeg noen sinne har pleid aa staa opp, men tro det eller ei, det gaar bra. Saa her er vi i vaar eminente faste morgentaxibuss paa vei til sykehuset :)

Som de felste skjoenner blir van veldig troett av aa staa opp saa tidlig. Saa dette synet er ganske vanlig i vaar bitte lille stue paa NAMAS.

Her er vi i Olympia, dessverre med to slitne russere som absolutt skulle prate med oss. Olympia ligger ca 15minutter utenfor sentrum og er et kjempeherlig sted aa vaere naar det er varmt.

Dette trenger kanskje ikke noen videre introduksjon. Hai saa jeg og spydde gjorde jeg :) For en fantastisk tur!

Det absolutt toeffeste her nede er at maanen er feil vei :)

Her spiser vi frokost i Cape Town foer vi skal paa tur til Table Mountain. Vi skulle proeve aa gaa opp.

Dette bildet er fra jeg snudde paa vei opp Table Mountain. Jeg gikk hit - men ikke lenger!

Vel, dette tror jeg at er det jeg gidder aa legge ut saann i foerste omgang. Kommer mer etterhvert. Har brukt noen timer for aa faa opp disse bildene fordi at denne dumme stasjonaere Afrika-PC'n klikker hele tiden.

Forkjøla

Ja, da var praksis godt i gang på 2. Uka. Jeg har selvfølgelig blitt skikkelig forkjølet så dagen i dag ble ganske kort. Vet ikke om noe verre enn å gå på jobb å vite at jeg har tuberkulosepasienter rundt meg hele tiden og at jeg selv har svakt immunforsvar på grunn av forkjølelsen. Så dagen startet som vanlig klokka seks og var på sykehuset til syv og hjemme under dyna til ti. Føler meg ikke særlig mye bedre, men i morgen må jeg bare karre meg på sykehuset for jeg skal på Acute care unit og det har jeg gledet meg til siden jeg kom hit. Så da er det bare å være syk for dit skal jeg. Torsdag er første veiledning med Louise Pretorius som vår veileder heter og av alle ting skulle hun absolutt begynne 07:00 her på Namas. Vel vel, godt det er kort vei til senga igjen for hvis jeg ikke er frisk til da drar jeg ikke på noe sykehus hvertfall.

Fikk et akutt anfall av hjemlengsel i stad når jeg lå under dyna og syntes så innmari synd på meg selv. Lå å så på Charmed og slappet av, plutselig var det eneste jeg ønsket meg en skikkelig klem fra Erik. Bare ligge på armen og bli strøket i håret, sluppet å måtte åle meg sliten ut av senga fordi jeg holdt på å dø av tørst og bare blitt dullet med. Snakket også med Monica og Lars Erik på Skype i går, som etter mye slit fungerte tilnærmet perfekt, pluss at jeg snakket med mamma og pappa på søndag. Det gir bare enda mer hjemlengsel når man prater med de man savner. Så jeg både gleder og gruer meg til å ENDELIG få snakke med Erik igjen. Har aldri i løpet av 4,5 år gått så lenge uten å prate med han. ”Så lenge” er i dette tilfellet definert som 17 dager. Så det kommer til å bli så herlig, men også veldig trist. Han er jo tross alt veldig langt unna og ser meg ikke igjen før i desember. Meeen det er jo BARE 2mnd og 28 dager til  Er bare så glad for at jeg ikke har så sinnsykt hjemlengsel. Det er egentlig bare deilig å være på eventyr!

Nå tror jeg for helvete at jeg kommer til å slite med allergi her nede også. Munnen har begynt å klø litt og øynene renner. Det er jo tross alt vår her så hvem vet. Jeg er glad på min mamma’s vegne over at hun ikke skal komme på besøk. Hun hadde dødd. På ferier på Kreta kommer det masse brunt støv inn som gjør min mamma innmari dårlig. Her lever vi i dette brune støvet til enhver tid og midt inne i Kalahariørknen er det vanskelig å vaske det bort også. Så det kan være alt støvet som også gjør nesa mi så sinna.

Nå har jeg altså fått fikset meg skype, brukernavnet er kinesve, så nå er det ingen grunn i hele verden til ikke å plinge på meg! Akkurat nå orker jeg ikke skrive så mye mer, har allerede brukt godt over 30min på å skrive det lille jeg har. Får legge meg ned på senga å se litt film, det pleier å hjelpe for ”syke puser” som min kjære ville sagt.

Helg i Windhoek

Siste dagen i september ble brukt i Olympia her i Windhoek. Der er det et stoooort og fantastisk kaldt svømmebasseng men vi har hvertfall badet to ganger. Brunfargen begynner virkelig å komme og jeg har ikke vært så brun hittil i år som det jeg er nå. Faktor 30 første uka og i dag var det faktor 15. Sleit så innmari for å finne solkrem her så har måttet snylte på Trude sin, men jeg har da blitt brun for det!

På lørdag skjedde det også noe festlig. Thor Martin, en av gutta her, har mailet med en namibisk sykepleierstudent. Så vi skulle møte henne på lørdag. Hun kunne ikke møte oss på dagen med inviterte oss til noen venner fordi de skulle ha bursdagsselskap for henne. Så dagen ble brukt til å gå ned til byen å vandre litt rundt i Windhoek Zoo Park, spise en fantastisk god lunch på Namibia Craft senter (beste brødet jeg har spist i mitt liv) hvor jeg bestillte dette helsebrødet med tomat og mozarella. Nydelig! Og den skiva sammen med hjemmelaget lemonade kostet hele 34Nad, ca 30 norske kroner. Så vandret vi hjem å ble hentet av denne sykepleierstudenten. Hun var innmari hyggelig og hadde med seg en venninne som het Maggie. Tjeripo, som sykepleierstudenten heter, tok oss med til Klein Windhoek som er Holmennkollåsen her i byen. Vi kom til et fantastisk hus med svømmebasseng og virkelig luksus. Der bodde det et tysk ektepar hvorav fruen var en medstudent til Tjeripo. Der fikk vi kake og fantastisk grillmat. Etter noen timer i Klein Windhoek, bar turen tilbake til Namas for full fest. Veldig koselig var det hvertfall og så god som Sør-Afrikansk rødvin er så er det å drikke rødvin en fryd uten like.

Helgen har vært en veldig god tid å få forje ukes hendelser litt ut av hodet og fått bearbeidet alle inntrykk. Det har vært tøft, veldig tøft for å være helt ærlig, men jeg har godt av dette. Jeg vokser for hver dag og føler meg mer og mer tilpasset dette miljøet også. Varmen blir mer og mer holdbar selv om det blir varmere og varmere. Huden begynner også å tilpasse seg 

I morgen er det tilbake til praksis igjen. Usj, kunne trengt enda en dag fri.