Praksis i Namibia - en oppsummering!

Etter 9 fantastiske uker i praksis er vi nå faktisk ferdige. Alle timene og mer til er jobbet og flere opplevelser enn jeg kunne drømt om har lært meg masse.
Jeg startet i praksis den 24.september. Idag er den 2mnd siden. Hvor de to mnd har blitt av må ingen spørre meg om. De er i historien, de er i minnet og de er på bloggen men hvor jeg har vært oppi alle dagen kan jeg faktisk ikke gjøre rede for - tiden har gått for fort. Denne praksisperioden har lært meg mye men på en annen side har den vært noe annet enn jeg hadde forventet meg. Jeg forventet meg enorm lidelse, ufine sykepleiere som ikke ville hjelpe og truende farer. Jeg har sett enorm lidelse, men også enorm glede. Enorm glede i en "informal building" ,eller en blikkskur som vi kaller det på norsk, gir en opplevelse av sorg hos den som møter disse personene. Uansett hvor glade de vi har vært hos har vist seg å være har jeg blitt sint, trist og forbanna rett og slett. Jeg har ikke kunnet gjort noe som helst - annet en å sette en smil på den lille jenta på 5 år som bodde der. Lekt med henne og fått en stor klem og "Please don't go" visket i øre. Ikke en gang verdens kaldeste menneske kunne unngått tårene som da presset på. Jeg blir aldri den samme igjen - aldri!

Jeg har sett små barn dø. Det var noe jeg visste ville skje men som jeg håpet å unngå. Jeg er svak for unger og unger som har det vondt skjærer i sjela mi. Men det har lært meg masse, jeg skulle bare ønske det skjedde nå og ikke på dag nummer 5. Det lærte meg at det finnes mødre som en genuint glad i sine barn, som viser sorg og bruker en helt "grønn" norsk student som sin støtte i den tyngste tiden - hun fant en villig sykepleierstundent som lot henne bli lei seg, som lot henne knekke sammen. Den opplevelsen gjorde også at jeg fikk tilbake troen på Namibias mødre. Dagen før tok jeg imot en 5 år gammel gutt som ikke kunne gå, snakke eller fokusere blikket. En gutt som var mishandlet på det groveste av sin egen mor. En mor som ikke brydde seg når vi sa at gutten hennes var døende og at livet ikke kunne reddes. En mor som ristet på hodet og fnøys av legens formaninger og spørsmål. Som selv sa "I' don't really care, he's not normal". Et barn med Cerebral parese er ett barn like mye - men for en Namibisk mor fra nord var han tydeligvis ikke "good enough". Men å da se en mor knekke sammen over tapet av sin sønn på 1,5år rettet opp mye av mitt intrykk - det er flere sider av Namibia, det tar bare tid å bli kjent med alle.

Jeg har vært på operasjonsstua og tilogmed assistert under et keisersnitt og en laparotomi (åpning av buken). Jeg har funnet ut at det er anestesisykepleier eller intensivsykepleier jeg vil bli. Jeg vil jobbe akutt og med kritisk syke. Jeg har jobbet på ambulansen og fått klapp på skulderen av sjåføren sammen med "You saved a life today, you should be proud of yourself. I am". Jeg har sett en kirurg klikke i vinkel å kaste utstyr i veggen, sett innlagte røykepauser for kirurgene og vært sekretær når mobilene har ringt på operasjonsstua. Med andre ord - dette er så langt fra Norge at man må være her for å forstå.

Jeg har vært på et likhus å sett obduksjoner og kan fortsatt ikke fatte det jeg så. Jeg har jobbet med kritisk syke pasienter på en akutt avdeling. Men verdens herligste sykepleiere som har lært meg mer enn jeg kunne håpe på. Jeg har lært å bli trygg på meg selv når jeg jobber alene og fått en trygghet i akuttsituasjoner jeg ikke hadde tidligere. Når man klarer å improvisere seg frem til et sugekateter å få fjernet spytt fra lungene til en intubert pasient som kveles - da synes jeg at man har lært en del. Katutura State Hospital har kanskje de det trenger av sprøytespisser og kateter, men når det gjelder hansker og sikkerhetsutstyr for personalet er det et under at de kommer seg gjennom dagen. Det ser hvertfall ikke så ille ut som jeg hadde forestilt meg - bilde under er tatt i en av oppgangene. Dette møter alle som kommer på sykehuset.


Det er så mange historier å fortelle, så mange situasjoner som man må både le av og gråte av. Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenket på barna hos Christa som lekte med oss en hel dag og gråt når vi gikk. Når jeg tenkter på lille Faith på post 8b. Lille herlige gutten, HIV-positiv, tuberkulose og uten noen familie i nærheten. Lille Faith som synes kulepenner var det morsomste på denne jord. Alle de nydelige ungene på 8A som løp rundt å spurte "How are you doctor?".Samtidig er det mye som har gjort meg sint. Sykepleieren som fnyser av deg når du kommer å forteller at en pasient har sterke smerter å trenger smertestillende. Sykepleiere som gråter når du kommer og ler når du går, sykepleiere som lar studenter stå alene når de skal sy for første gang og ikke gidder å hjelpe til. Det er tonnevis med eksempler.

Men la oss ikke glemme de gode og herlige som legger armen rundt deg å spør "How's my girl today?", "Helle my child, I've missed you", "So good to see you again, how are my norwegian girl doing". Eller gutta og de få jentene på brannstasjonen (der hvor ambulansene kjører ut fra) som kaller oss for "Weegees" og ler seg skakk når vi ikke klarer å sette en venekanyle i en kjørende bil i fullfart til sykehuset men som lar oss prøve igjen neste gang. Som har gitt oss de merkeligste utfordringer og de rareste kommentarer. Er det noen jeg kommer til å savne så er det gutta på Firebrigade som har chipskrig over biljradbordet idet alarmen går og som drar oss med på ambulanse med et smil - de vil faktisk ha oss der. Men jeg kommer også til savne damene på maternety (føden) og Acute Care unit (intensiv akutt avdeling). De stråler når vi kommer og blir lei seg når vi går.

En annen ting som har gjort praksisoppholdet uforglemmelig er mine medstudenter; Bjørn-Erik, Magnus, Tom-Arne, Thor-Martin og Jørgen skal ha skryt for å holde orden i høneflokken. Trude, Kristine, Alice, Anne, Linda, Synne og min roomi'e Hanne har alle bidratt med refleksjoner og historier fra praksis og vært der når vi har trengt å prate. Vi har gått bra sammen - i 2 hele mnd har vi stort sett alltid hatt et smil å gi hverandre og det synes jeg er bra jobba!

Så en stor dedikert takk til alle på Katutura State Hospital, til alle på Firebrigade og selvfølgelig mine medstudenter.

Jeg annonserer derfor praksisoppholdet i Namibia som FERDIG!