Tiden flyr når man har det moro!

Igår var det siste dagen på Acute care, men var innom idag etter jeg hadde vært på operasjonsstuene og sett et par operasjoner. Tiden har virkelig løpt de siste to ukene og først når har jeg hatt tid til å stoppe å tenke over hva jeg faktisk har lært siden jeg begynnte, og det er neimenn ikke lite!

Jeg har lært at norsk form for sykepleie er noe helt annet enn Namibisk. Man kan si at det finnes enkelte kalde sjeler på våre sykehus også, men ingen kan sammelignes med enkelte her nede. Jeg har også fått bekreftet at det vi lærer om "det gode håndlag" og "nærhet og distanse" virkelig er verdt å lære. Husker jeg lurte på hvorfor i all verden vi hadde om det på skolen. Tenkte at "det er jo helt naturlig" og det er kanskje det for oss, men ikke for alle. Jeg har blitt en kløpper på sårskift "the Namibian way". Som egentlig er: ta av det gamle, vask med Eucerin (en slags klorholdig greie), finn nye kompresser og dynk de med Pethadin, som er en brun seig guffe som er bakteriedrepende. Så dekker man til med ny bandasje! Vips voila ferdig! Her er det ikke snakk om å skulle velgen Intracite, Mesorb eller vaselinkompress. Her behandles alt likt. Jeg har vel en større tro på den Norske måten for sårene gror vesentlig fortere hjemme enn her. Men det jeg egentlig er mest stolt av er at jeg har tatt blodprøve og at jeg traff på første forsøk!

Her i Windhoek går livet også videre. Regntiden har begynnt å melde sin ankomst for nå regner det ca 1 gang pr dag. Når første regnskura kom stod jeg bare ute å ble kliss blaut men det var så deilig! Det som er konsekvensen av regntiden er at luftfuktigheten har gått noe opp. Den var sånn ca 10-15% når vi først kom og det er kjempetørt. Da sprakk lepper og nesebor, øynene var tørre og huden flasset. Nå er det blitt ca 50% luftfuktighet som fortsatt er ganske tørt, men det kjennes så "vått ut" fordi vi er blitt vant med det ekstremt tørre klimaet. Varmen er også på vei til å sette seg og nå har vi gode 30 grader i skyggen om dagen og 20 grader om nettene.

I kveld braker det løs med grillfest på Namas. Vi har invitert 15 personer fra sykehuset hvor vi jobber til å komme for å skape litt kontakter. På den måten får vi forhåpentligvis et enda bedre opphold ved at legene ikke er så skeptiske til å ha oss med på ting.

Nå er jeg så innmari trøtt så jeg velger å krype tilbake under dyna etter å ha sett en historektomi (fjerning av livmor) og en leggamputasjon. Føler denne "fridagen" ikke ble så fri allikevel. Stod frivillig opp for å se en operasjon på en lunge men så ble den kansellert - typisk afrika!

Natta :)