Nå skjønner jeg hvorfor Moses brukte 40 år gjennom ørkenen!

I helgen dro alle tolv sykepleiestudentene på tur til Sossusvlei - stedet som rommer verdens største sanddyner. Vi hadde booket to guider for turen og det viste seg at Jeffory og Sidney var både gode kokker, campingverter og turguider. Turen startet fredag morgen klokken 09:00 hvor vi stuet 14 mennesesker, alt fot mye bagasje og mat inn i en litt for liten minibuss. Trangt ble det, men siden jeg blir så bilsyk skal jeg ikke klage for jeg satt foran og der var det ikke like trangt som for de stakkarn'e som satt bakerst. Men der det er hjerterom er det husrom :)

Veien tok oss ut av Windhoek og mot Rehoboth. Der fylte vi bensin etter å ha vært innom 3 bensinstasjoner som var tomme for diesel. Vidre gikk veien fra å være rett og asfaltert til å bli humpete, litt svingete, svaiende og på grus. Det mest sinnsvake var at guiden tok helt av å kjørte i 100km/t. Vi var litt skeptiske men det viste seg at begge to visste godt hva de gjorde og dette kunne de. Vi stoppet ved en utsiktsplass like ved et fjellpass som det viste seg at vi skulle ned og det gikk virkelig ned - ca 15% per meter, eller hva det nå er man benevner dette i. Det stod hvertall et skilt med en trekant med 15% inni og vei nedover! Bratt var det også og noe auto-vern var ikke å se. Hadde en liten klump i halsen på vei ned, men utsikten var så flott at det var lett å tenke på noe annet. . Første stopp var på en bensinstasjon/desert-lodge-campingplass som het Solitaire hvor de hadde tidenes beste eplekake til dyre 11NAD, ca 8NOK. Etter en liten stopp tok vi fatt på siste biten inn til Sesriem camping. Vi kom frem til en herlig liten camp-site med god plass til alle 6 teltene våre. Jeg, Kristine og Trude fikk opp telte vårt og rigget oss til før vi spise litt lunch. Vi hadde håpet å få slappet av litt med guidene hadde virkelig ett tett program for oss for vi ble stappet inn i bilen igjen og kjørt til Sesriem Canyon. En ganske liten men veldig fin kløft, som ikke hadde noe vann nå, men som har ca 5m med vann når det er regnsesong. Fra denne canyon'en kunne man faktisk følge regnvannets vei helt ned til Sossusvlei. Men så langt gikk vi ikke. Etter å ha valset rundt, klatret litt og tatt masse bilder ble vi kjørt tilbake til leiren, hentet en jakke og kjørt ut til Elim dunes hvor vi skulle se solnedgangen.

Vi begynte på veien oppover sanddyna og nå vet jeg hvorfor Moses brukte 40 år i ørknenen - fordi det er så sabla tungt å gå! Det er så tungt at man ikke kan forestille seg det en gang. Oppover en bratt dyne, på spissen så klart (de skulle jo ta den vanskelige veien uten å si ifra at det fantes en lettere vei å gå). Når du tar et skritt så synker man to tilbake. Det vil jo si at man må ha en ganske god fart for å komme seg opp. Vi trasket oppover og en etter en forsvant de speke. Jeg gadd overhodet ikke å skynte meg for det var så nydelig utsikt. Når jeg kom opp på den første høye toppen fant jeg ut at jeg ikke gadd å gå lenger og det samme gjorde Linda. Så i stedet for å stresse ned og så opp på neste dyne satte vi oss godt til rette, skravlet og nøt den varme sanden. Det vittigste var at jeg satt å så på bakgrunnsbilde på PC'n min...surrealistisk å se det i virkeligheten. Det så ut som om noen hadde plassert et gigantisk bilde foran oss. Helt helt nydelig.

Sola gikk ned den og vi trasket ned igjen barbent i den varme sanden. Nede ventet Sidney på oss og resten av gjengen var ikke langt bak. Vel tilbake i leiren ventet deilig middag på oss. Kylling og potetgryte med ris, salat og god saus. Maten smaker så mye bedre etter litt anstrengelser. Trøtte og veldig slitne krøp vi inn i soveposene og det gikk ikke lang tid før vi fikk besøk av små søte sjakaler i camp-siten som spiste opp alle matrestene vi hadde mistet på bakken i mørket. Jeg er jo ikke veldig vant med å sove i telt så jeg sovnet heller ikke så lett. Lå lenge å hørte på litt musikk før jeg fant ut at naturen utenfor var musikk nok. Hyener som skrek i bakgrunnen, sjakaler som snuste utenfor teltduken (jeg titta rett på en som snusa i skoene mine). Natten ble kaldere og kaldere så det var bare å trekke på seg soveposen mer og mer. Hadde silkelaken inni så det var ikke kaldt i det hele tatt. Sovnet av sånn i tre tiden engang og ble vekket fem på fem. Nå var det på tide med soloppgang.

Vi stablet oss ut og inn i bilen og kjørte 30min ut til Dune 45. Den heter det fordi det ligger akkurat 45km fra Sesriem og er den 45te dyna man kjører forbi. Sliten etter forje kveldt sanddyne så Dune 45 umulig ut å rekke på snaue 30minutter. Jeg stabbet meg oppover og så at en etter en spreking nådde toppen. Jeg og Linda dannet baktroppen og tok det rolig. Linda måtte gi tapt for vonde legger som absolutt ikke ville mer, men jeg ville litt lenger opp. Akkurat i det solen tittet over fjellet i horisonten dumpet jeg ned i sanda - på toppen sammen med de andre. Kry og stolt. Soloppgangen var nydelig og absolutt verdt den strabasiøse ferden oppover. På vei ned sanddyna møtte vi på både den ene og den andre rare billa og i bunnen ventet frokost - deilig nykokte egg, yoghurt, brød og te. Etter frokost dro vi inn mot høydepunktet for turen - Sossusvlei.

Turen innover var dritflott. Alle sanddynene så ut som fjell i morgensola. Vi nådde parkeringsplassen sånn rundt åtte og fikk raskt skyss av shuttle-traktoren. Det er nemlig ikke lov med vanlige biler inne på ommrådet fordi det finnes ikke veier der - kun sand! På veien så vi både struts, et eller annet bukkdyr, en bavian og masse sand. Vi slapp at Sidney sammen med de spreke 10 som hadde bestemt seg for at de skulle klatre den høyeste sanddyna i verden - "big daddy" - som er ca 320m høy. Jeg fikk nok etter Dune 45 med sine 150m og jeg ville bruke mer tid på å se Sossusvlei når jeg først var der. Har aldri vært ute etter å skulle bevise noe som helst så lat som jeg er gadd jeg jo ikke bli med på en strabasiøs tur i sanden med ødelagt vanntank (den var lekk og seff ble iPod'en min ødelagt - så litt grinete pga det) med gode 35varmegrader. Vi, som i meg, Linda og Jefforey, tok shuttlebussen inn til "Dead vlei" og igjen fikk jeg se det jeg kun har sett på bilder - i virkeligheten.

Vi tasset rundt en times tid før vi gikk vidre til Sossusvlei. Det var gode 40varmegrader inne i den sandhula, jeg kaller det hule for det var høye dyner på alle kanter og bare sola som et lokk, så svetten rant og vannflaska fikk gjennomgå. Vi fant en ny shuttle som fikk oss helt inn til Sossusvlei. Jeg synes at Dead vlei var mye kulere og mer sinnsykt enn Sossusvlei så jeg glemte faktisk å ta bilder derfra (litt sløvt). Vi fant oss et stort tre med en krakk under og der var det så svalt og herlig at vi ble der i 45 minutter. Vi så at gruppa nådde toppen av "Big Daddy" og at de var på vei ned og da tok vi en mindre shuttle bil ut til parkeringsplassen igjen. Den turen var mye mer morsomt for han som kjørte var litt røff så vi humpet av gårde og sang "Humpetitten" hele turen ut. Folk må ha trodd vi var gale. Normenn på tur er ikke som alle andre.

Turen gikk så tilbake til Sesriem for å pakke ned campen og kjøre tilbake til Solitaire hvor vi stoppet å spiste den nydelige eplekaken. Vel fremme igjen satt vi opp ny leir og la oss ved et nydelig svømmebasseng. En kald og deilig dukkert var en perfekt avslutning på en glohet dag i ørknen. Denne kvelden ventet det nydelig stjernehimmel *(har aldri sett så mye stjerner i hele mitt liv), fantastisk grillmiddag med lammebok, lammekoteletter og lammepølser, pasta, salat og coleslaw. Fantastisk nok en gang. Trøtt og sliten krøp jeg for andre natt på rad inn i soveposen og sovnet med en eneste gang og da var klokka 22:00. Så våknet jeg, helt fra meg av smerte når klokka var 07:00 neste morgen. Jeg hadde sovnet i en stilling og blitt i den hele natta - gud å vondt jeg hadde det da. Men det gikk over :)

Turen endte fantastisk og var en helt sinnsykt kul opplevelse. Campe i den villeste villmarken man kan tenke seg, sovne til stjernehimmelen og hyenene som skriker i bakgrunnen.

PS: Bilder kommer litt senere, det er denne afrika-linja vet dere!