Første møte med Namibias virkelighet

Ja...idag kom dagen vi har ventet så innmari lenge på. Det var første dag i praksis.
Vi startet tidlig på'n når vekkerklokka ringte 05.30. Karret meg ut av senga ti minutter senere og tvang meg selv til å lage frokost. Var ikke sulte, hadde ikke lyst på mat og ble kvalm bare av tanken. Men etter litt om og med fikk jeg ned en bolle med müsli og yoghurt. Siden dagen skulle være kort tok vi ikke med oss annet enn en vannflaske. Vi ble alle ferdige til halv syv og den store ferden begynnte. I våre fantastiske hvite uniformer så vi bare enda hvitere ut enn vi allerede er og gjett om folk stirret. 12 hvitkledde hvitnisser gikk fra Pasteurstrasse og ned til hovedveien.
Heldig for oss fikk vi tre taxier på rappen og var ved Katutura State Hospital allerede 06:45. Vår veileder skulle møte oss ved gate'n inn på området når klokken var syv.

Ti over syv kom Ms.Pretorius som er vår veileder. Vi ble vist inn på "The Matrons office" som er kontoret til oversykepleieren. Vi ble tatt godt i mot og alle virket som om de hadde ventet oss. Så ble vi fordelt i par som skulle gå sammen. Jeg hadde allered avtalt med Tom-Arne at vi skulle gå sammen og vi endte opp på kirurgisk/ortopedisk avdeling. Også på kirugen var Alice og Anne. Linda, Synne, Hanne og Thor-Martin endte opp på pediatric som er barneavdelingene og Trude, Kristine, Bjørn-Erik og Magnus var på medisinske avdelinger.

Sykehuset er egentlig ganske stort og var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Det er 8etg og ca 600sengeplasser totalt. Det var på størrelse med Langerud sykehjem bortsett fra at istedet for 2 på rommene var det 6 og 8. På ortopeden hvor jeg var hadde vi pasienter fra 13 - 86 år. Noen få snakket engelsk for de fleste er Afrikaans-snakkende. Det som er så moro er at man trenger ikke språk for å få en god kontakt. Tom-Arne og jeg ble vist rundt av en supersnill sykepleierstudent fra UNAM som het Annie. Hun forklarte oss alt vi egentlig trengte å vite og mere til. Så bestemte vi oss for at vi ville hilse på pasientene så vi startet i det ene hjørnet og brukte 1,5time på hele runden. Den mottagelsen vi fikk av pasientene kommer jeg aldri til å glemme. De ble så glad, de var villige til å virkelig åpne seg og så enormt kontaktsøkende. Vi traff en dame med verdens herligste lille gutt og hun skulle opereres den dagen. Vi tok muligheten og spurte om vi ikke kunn få følge henne gjennom operasjonsforløpet. Vi var med på premedisineringen og overlevering på operasjonsstua. Det som skjedde da var at vi måtte jo skifte til grønt :)

Etter å ha fått på meg en alt for stor bukse og alt for stor kjortel, skotrekk og hårnett vaset jeg ut på av delingen og møtte Tom-Arne. Vi lo ganske godt av hvor tåpelige vi følte oss. Siden ingen visste hvorfor vi var der viste det seg at vår pasient allerede var under kniven så vi kom ikke inn i operasjonssalen. Men så kom det en annen dame og ba oss komme inn på ortopedisk kirugsal og vi dasset etter. Der kom det inn en mann, ca 40 utsatt for en type ulykke. Vi fikk aldri klarhet i hva slags men vi tror han hadde blitt påkjørt ut ifra skadene han hadde. Skaden var som følger:

* vanskelig brudd i høyre femur (lårbeinet) med splinter av beinet ødelagt

* vanskelig brudd i venstre tibula (leggben) og fibula (leggben) hvor deler av tibula var knust.

* indre blødninger i høyre lår etter at beinsplinter hadde kuttet av en del blodårer.

Kirurgene satte igang, to stykk på hvert ben, og operasjonssykepleierene var i full fres. Det som sjokkerte meg var at han som ble operert ikke fikk narkose. Det viste seg å være en komplisert operasjon og de knakk av bein og brente blodårer og det var fullt baluba. Men moro - DET var det.

Jeg fikk hvertfall bekreftet en ting og det er at jeg hører hjemme i grønne klær, munnbind og hårnett. Jeg hører hjemme ved et scop eller et instrumentbrett. Jeg hører virkelig hjemme på en operasjonssal. Selv når pasientens tilstand var ustabil og det var fare for at han blødde i hjel holdt jeg hodet kaldt, ble ikke stresset og gjorde akkurat det jeg fikk beskjed om. For jepp, vi måtte hjelpe til!
Jeg holdt på å dø av sult når vi dro hjem fra sykehuset idag. Vanlig arbeidstid for oss er 07.00 til 13.00 eller 07.00 til 19.00. Idag var planen at vi skulle dra hjem etter et par tre timer på sykehuset sånn for å få en myk overgang. Men vi dro den helt ut og var ikke hjemme før klokka var to. Da var det rett i dusjen og rett på lunchen. Et stykk toast med ost og skinke og en fruktsalat av appelsin og papaya med yoghurt. Namnam!

Nå tror jeg at jeg sovner litt frem til klokka er fire for gudene skal vite at jeg er utslitt.