Den dagen himmel ble til helvete.

Nå er praksis i gang på sykehuset og i dag skulle jeg og min jobbekamerat Tom-Arne være på barneavdeling 2-12 år. Dagen startet kjempefint og vi fikk være med på
legevisitten. Turnuslegen som tok oss med var en hvit Namiber av ytterste kaliber. Han var kjempeflink og vi lærte masse. Fikk lekt litt med ungene underveis og strøket de som var for dårlige litt i håret. Det var ca 35 barn på posten og de fleste av de var skikkelig syke. Mange hadde tuberkuløs meningitt som er tuberkulose i hjernehinnen, mange hadde dobbeltdiagnoser i form av at de v HIV-positive med tuberkulose eller meningitt. Var utrolig tøft å se barn ligge å sveve mellom en bevisstløs tilstand og koma.

Mens vi gikk legevisitt kom det en ny gutt på avdelingen, så innen vi rakk å komme helt rundt var det en ekstra pasient vi skulle se på og det var denne gutten. Først var vi å tittet på en feilplassert liten 3mnd gammel gutt som var lagt inn på grunn av feilernæring. Mora var brydde seg ikke så særlig om den stakkars gutten og på spørsmål om hun hadde gitt han mat den dagen var svaret noe sånt som ”nææ, ikke sånn masse”. Hun fikk klar beskjed om at hun ikke var i stand til å ta seg av barnet og at de måtte til en sosialarbeider for vurdering. Godt var det. Så bar det videre til de andre barna på rommet. Ei på 3 med dobbeltsidig lungebetennelse, en gutt med dehydrering, en annen gutt med vannhode og ei jente med leddgikt. Så bar turen til en liten engel med gastosonde (dvs en slange til magen via nesa). Gutten var ifølge journalen 5 år, hadde Cerebral Parese, var fra en region nord i landet og uten språk.

Legen snakket først litt med moren til gutten og hun sa at han ikke ville spise. Da legen løftet opp dyna fikk hun sjokk – og hun var ikke den eneste. Det var det mest groteske synet jeg har sett i mitt liv. Denne nydelige lille engelen var blitt neglisjert av sin mor, var undernært og døden nær. Legen diagnostiserte med at han aldri har kunnet gå fordi leddene var stivnet og det var dannet seg benbrusk og annet bindevev i hoftene og knærne. Den venstre benet var noe bedre men det høyre var ikke til å røre på. Fra hofta og ned til tærne var den stakkars lille engelen helt stiv. Føttene hadde en feilstilling av dimensjoner og han hadde ingen bevegelse i nakken. Huden hans så ut som den var transplantert fra en 80 år gammel dame og håret var råttent. Legen ble helt rasende og sjelte ut denne mora etter noter. Spurte hva hun ga han til mat, hvor mange ganger hun hadde tatt i han og om hun i det hele tatt hadde holdt han en gang. Moren virket helt uberørt og gadd ikke svare på spørsmålene fra legen.

Synet av denne lille engelen ble for mye for meg. Jeg kjempet imot tårene med måtte gi tapt. Jeg gikk rolig ut av rommet og forlot avdelingen. Tårene tillet og jeg klarte ikke stoppe dem fra å renne heller. Fortsatt, 6t etter, er øynene såre og hovne etter alle tårene som måtte ut. Tom-Arne kom etter meg når visitten var over og vi ble enige om at dagen ikke var verdt å fortsette. Var ikke bare jeg som fikk meg en liten støkk av den lille engelen.

En ting er hvertfall sikkert – jeg kommer aldri til å glemme han så lenge jeg lever. Det bitte lille gutten på 5 med sammenvokste ledd og ben. Med puls i skyene og feilernæring. Med den skrukkete huden som virket to nummer for stor og de nydelige, men alt for, innsunkne øyne.
Så dagen i dag var den dagen Namibia gikk fra å være himmel til helvete.