Cape Town - den ultimate oppdatering

Cape Town – første stopp!

Vel, mens jeg skriver begynnelsen på dette blogginnlegget venter jeg desperat på at nettverkstilkoblingen min faktisk skal fungere her. Sitter på Long Street Cafe, fått passord og greier. Det eneste som er så kjedelig er at dette ikke vil fungere. Har også sendt en enda mer desperat melding til Erik om hjelp, men han er å trener så det var ikke så lett å få tak i han heller. Det var et desperat kvinnfolk som forlot Oslo lufthavn Gardermoen på lørdag. Tårene trillet da jeg fant ut at jeg faktisk ikke skulle se kjæresten min på over 3mnd. Det gjorde virkelig vondt, men det har gått over nå. Første dagen i Cape Town var et rent helvete…trøtt, sliten, hjemlengsel og heartbroken! Kan det egnetlig bli verre?

Første dagene i Cape Town har vært en blanding av en enorm hjemlengsel, ekstatisk glede og et fyrverkeri av opplevelser. Flyturen ned var et rent helvete for å si det mildt. I hele 12 timer hadde jeg verdens største kyniske sør-afrikanse kirurg ved min side. Han tok hele plassen – også min! Han lente seg på meg hele natta inntil jeg fikk nok å sa pent at ”Sorry, but could you please stay in you’re own seat? This plane is narrow anough as it is”. SørAfrikaneren lo litt og sa at jada, han skulle passe plassen sin. Da han fortsatt tok hele min plass fortsatt jeg med at ”Sorry, but you are taking all of my space to move. If you want to pay for my ticket you can have it, otherwise I would like my space back”. Så var legen på sin egen plass I ca 5 minutter før han igjen brukte meg som støttepute. Da fikk jeg nok og gjorde akkurat det samme med han og da var det han som satt vondt 


Vel fremme i Cape Town ble vi møtt av en hyggelig kar på flyplassen som hadde skrevet navnet mitt så stygt at jeg ikke klarte å lese det. Linda pekte å ropte om hvor vi skulle og inn i ei kjærre bar det. En gammal haug av en bil som omtrent datt sammen i hver sving  men det er jo sjarm! Som jeg allerede har skrevet var den første dagen, søndagen, et sant helvete for meg. Når jeg var sammen med andre gikk ting helt greit. Var litt mutt og stille, men greit. Problemet var når jeg plutselig befant meg helt alene på hostellrommet på Carnival Court Backpackers. Tårene trillet og alt føltes bare helt forferdelig. Jeg visste jeg måtte sove, jeg var utslitt. Jeg fikk heldigvis sove og sov vel et par gode timer og når jeg våknet igjen var jeg omtrent en helt annen person. Jeg visste hvor jeg var og hvorfor jeg var der og hvor lenge jeg skulle være der. Når vi gikk ut for å spise den kvelden jeg, Linda og Synne føltes alt mye bedre. Jeg begynnte også å lese en bok denne kvelden av Kahled Husseini kalt ”Drageløperen” og denne nyter jeg til det fulle. Så etter en god middag med tilhørende rødvin pakket jeg meg inn i soveposen og leste bok. Nydelig og helt riktig. Er så rart hvordan ting føles helt riktig noen ganger.
Dagen etter, på mandag, våknet jeg ikke av meg selv, men at Synne står å banker på døra og forsiktig ”Kine, det er Synne, er du våken??”. Alle andre som skulle til Cape hadde da kommet og samlet seg på balkongen til hostellet. Deretter bar det ut å spise frokost og deretter på shopping. Jeg har lenge lett etter en jeans som er litt baggy i beina, men som sitter ordentlig i livet og over stumpet – nå fant jeg! Levis 002 til hele 699Rand. Så da er det bare å trekke ifra 20% og allerede før valutaforskjellen var kjøpet ett kupp.



I dag, onsdag, var vi på Table Mountain. Fantastisk var det. Vi prøvde å gå opp, noen klarte å fullføre mens andre dvs Linda og meg hadde begge dundrende hodepine og syntes det var uforsvarlig å fortsette turen. Vi fikk i stedet en nydelig tur ned steinrøysa og langs den asfalterte veien. Det var en utsikt man bare kan drømme om. Er ikke mange fjell som lar deg se 3,6millioner mennesker fra toppen. Tenkte litt på et sitat fra filen Blood Diamond ”And this is what 1 million people lookes like”. Så når vi hadde tatt kabelvognen til toppen og begynnte å gå var det mitt eget lille sitat ”So this is what 3,6 million people lookes like”. Turen vi gikk på toppen av fjellet tok ca 1t. Det var verken oppover eller nedover. Det er jo på grunn av sin helt flate topp at fjellet har fått sitt navn. Vi møtte de andre på kafeen på toppen hvor vi nøt appelsinjuice og nistemat.
Kvelden i går, etter Table Mountain, ble brukt på internettkafe men jeg fikk ikke min egen lappis opp å funke. Det har derimot fikset seg nå etter et godt samarbeid mellom meg selv og Tom Arne, en av de andre studentene. Sammen fant vi ut av hva som er galt. Det er det beste med å bli sykepleier, de aller fleste vet å legge hjernene sammen å jobbe i team.

Nå som jeg fortsetter på innlegget et par dager senere har det jo skjedd enda litt til  Onsdag den 19.09 kom med skrekk og gru for oss alle for vi skulle på Shark-cage diving! Det ble en ganske blandet opplevelse. Opp klokken 05:00 og vi ble hentet utenfor hostellet vårt 05.30. Turen ut til Kleinsbaai to ca 2t. Vel fremme fikk vi en lettere frokost med ferskt brød og litt pålegg pluss en brifing om dagens aktivitet. Alle som ønsket fikk uttdelt en sjøsyketablett og gjett om jeg kastet meg over denne. Turen ut til spotten for dagen tok bare 10minutter i skipperens katamaran. Frisk luft og enorm sjø, det var enkelte bølger som hadde en bølgehøyde på over 5m. Når båten så stoppet opp begynnte ting å snurre rundt for stakkars lille meg og tre av de andre jentene. Vi stutret oss fremst på dekk og fikk masse frisk luft men kvalmen ble bare verre og verre. Jeg meldte meg først til å hoppe ned i buret i vannet og sleit på meg en våtdrakt som ikke helt hadde tørket etter siste tur. Ut i en forferdelig iskaldt hav og omtrent full panikk – jeg trodde jeg skulle stryke med. Den trange drakta sammen med kvalme og kaldt vann gjorde alt bare verre. Haien kom den – en svær en også. Den var egentlig litt tam og gjorde ikke så mye ut av seg. Det som var kult var en litt yngre hai som absolutt ville angripe buret. Så lenge haiene var i nærheten var det bare fryd å være ute i vannet, men når de forsvant så kom kvalmen min tilbake. Jeg ropte på sjefet på dekket og gikk opp etter ca 10minutter, de andre var nedi i 30min til. Kavet meg frem til front dekket og ut over rekka bar det. Etter ca 3minutter var hele frokosten min servert til haiene. Jeg hadde godt selskap i at både Kristine, Synne og Alice lå ved siden av meg, alle med snuta over bord og kastet opp. Eneste var at for min del ble det bare verre. Jeg klarte rett og slett ikke stoppe å kaste opp. En etter en kom de, gutter som jenter og la igjen en ekstra visitt til havet i form av frokost. Tror over halvparten av passasjerene den dagen kastet opp og skipperen bare lo . Men dagen endte bra, for den endte på Mama Africa. Jeg spiste Springbok, krokodille, kudu og struts – nam! Matlysten forsvinner ikke selv om man har vært kvalm.

Siste dagen vår i Cape Town, altså i dag den 20.sept leide vi en taximann og en 7mannstaxi for en hel dag. Mannen ville ha 1000R (ca 800,-) for å kjøre oss rundt hvor en vi måtte ønske i hele dag. Turen startet med frokost i Simons Town. Der var det et lite marked også. Vidre dro vi til en strand som er hekkeområdet for en pingvinkoloni. Det var så masse pingviner og det lutet så utrolig møkk langs gangveien inne på hekkeområdet. Men ute ved sjøen var det bare lyden av pingviner som skrek, bølgene som bruset og fast land under føttene. Stranda var nydelig og hadde den hviteste sanden jeg har sett i hele mitt liv. Det tøffeste på denne turen, som hadde Kapp det gode håp som mål, var at vi omtrent kjørte på en skokk med bavianer i veikanten. Der satt det en baviankar på toppen av et informasjonsskilt og langs veien var det horder av disse bavianene. Noen store og andre bitte små bavianbaby’er. Cape Point er det sydligste punktet på Afrika-kontinentet. Det er en del av nationalparken Kapp det gode håp, eller Cape of good hope som de kaller det. Her gikk vi en flott tur opp til fyrhuset som markerer sluttet på et kontinent og veien mot sydpolen. Ganske rart å ha vært der. Veien tilbake brakte oss til Apartheidmuseet som stengte akkurat i det vi kom. Men heldigvis så skal jeg tilbake til Cape Town i desember. Det er så mye jeg vil se og som jeg ikke rakk og jeg gleder meg allerede. I morgen går turen videre med Intercape Coach (dvs buss) til Namibia. Vi reiser kl.10:00 lokal tid (samme som norsk i øyeblikket) og ankommer Namibia 22timer etterpå. Mat er kjøpt inn og masse drikke. Sekken er pakket for andre gang så langt på reisen og neste stopp blir hjemmet mitt i de neste tre mnd.

Foreløpig er det ikke mye hjemlengsel å snakke om. Uken har gått så fort, men samtidig kjennes det ut som om jeg har vært her en evighet. Vet ikke helt hvorfor, men tiden har gått sakte men fort. Gleder meg masse til å lære Namibia å kjenne. Sør-Afrika har vært en blanding av både positive og negative opplevelser. Det er en omstilling til kulturen som er her og noen svarte har en ufattelig rasistisk holdning til oss hvite. Rart å si det, men det kjennes godt å føle på kroppen hvordan det er å ikke få hjelp i en butikk, bli nektet servering på en kafe og kastet ut av en butikk bare fordi man er hvit.

Mange klemmer fra Kine – i Cape Town.
PS: Jeg skulle hatt masse bilder her, men linja er så fryktelig dårlig så det tar omtrent 100år å laste opp et bilde. Prøver igjen senere jeg!