Ankomst Namibia

Ja, den 21.september kjørte bussen fra Cape Town. Dagen startet med å pakke ferdig alt utstyr og en utfordring i å klare å få sekken til å bli enda litt tyngre og mindre håndterlig – noe jeg klarte med glans. Cape Town var en veldig fin by å shoppe i og når en allerede stappfull sekk også skal romme en ny Levis 002, to Ecco Red t-sjorter, to Paul Frank t-sjorter og noe annet småpakk, ja da blir det fult gitt! Skulle jeg kjøpt alt jeg handlet hjemme i norge regnet vi ut at det ville ha kostet ca 2500,-. Levisbuksa har jeg prøvd før og i Oslo kostet den 1299,- mens her kostet den 699R. Godt å handle når ting er så billig.

Jeg hadde jo bursdag den 21.september også  så gratulerer med dagen til meg selv. Den skriver seg inn i historien som det mest langvarige bursdagsselskapet jeg noen gang har hatt. De andre som jeg reiste med overasket med sjokoladekake som de hadde kjøpt – må innrømme at jeg ble litt rørt da ja! Kaka var god også.
Men den bussen vi tok trenger egentlig en helt egen introduksjon. Det var en Sleepliner fra selskapet Intercape. Man hadde dobbelt så god benplass som på fly, benstøtte, myke og deilige seter og litt servering om bord for de som gadd å betale for det. Bussen stoppet hver 2.time fra klokka 12 tilklokka 18. Så ble det litt lenger mellom hvert stopp. Så vi var alle enige om at hvis man skal ta buss, så var det absolutt bussen å ta. Bussreisen var estimert til å være på 21timer og den ble på 22. Men jeg koste meg og timene gikk uhorvelig fort. Gjennom grensestasjonene var det kø på kø og jeg har hatt en liten eureka opplevelse. Afikanere er treige! Ut av Sør Afrika gikk alt som på skinner. Fikk et stempel hvor det stod ”Departure 21.09.2007”. Så nå har jeg enda ett stempel å være stolt av. Det morsomte var at vi måtte inn i bussen, kjøre i to minutter og så ut igjen for å bli stemplet inn i Namibia. Han duden som jobbet i passkontrollen måtte hate å jobbe nattevakter. Vi var vel på grensa sånn mellom 23 og midnatt. Må nesten legge til at det var over 20grader da vi gikk ut av bussen. Når det da endelig ble min tur spurte han om hva jeg skulle i Namibia i 3mnd og jeg forklarte så godt jeg kunne. Han så lenge på meg før han kaldt spurte om ”And do the lady have a permit to do so?” Sint dro jeg opp visumet og sa at ”Jada, the lady has her papers in order”. Etter masse skriblerier i passet fikk jeg arbeidsvisum til Namibia  og enda ett stempel, faktisk to, å være stolt av. Nå er hele tre sider i passet mitt oppbrukt.

Vi rullet ned Independence avenue i syv tiden den 22.september. Vi lurte lenge på hvordan vi skulle komme oss derfra og til Namas, men når vi rullet inn på parkeringsplassen stod Panduleni (hun som har ansvaret for studenthuset) med en lapp i hånda og ventet på oss. Vi ble kjørt opp til namas-huset og det tilfredsstilte alle forventningene pluss litt til. Huset er egentlig ganske lite. Rundt er det en 1,5m høy mur som er baset for et 70cm høyt elektrisk piggtrådgjerde som går rundt hele eiendommen. En port for gående og en port for biler. Det er 7 soverom her hvorav 2 er en del av en leilighet. Jeg deler rom med en annen student som heter Hanne. Hanne og jeg bor på Zebra, Kristine og Trude bor på Løven, Linda og Synne bor på Kudu, Tom-Arne og Thor Martin bor på et dyr jeg ikke husker (tror det er Elephant) og Anne og Alice bor på Giraffen tror jeg. Ankomskveldsen ble avholdt på Joe’s beerhouse. Der spiste jeg en aldeles nydelig struts-indrefillet med smørdampede grønne asparges og råstekte poteter. Til var det en hvitvin (ikke akkurat det rette valget men planen var å spise kylling) men hvitvinene var veldig god. Joe’s var egentlig alt det jeg hittil ikke liker helt med Namibia. De hvite virker så overlegne økonomisk og alle som spiste på Joe’s var hvite, men noen få unntak men de tror jeg faktisk var turister. Følte meg faktisk ille til mote når alle som jobbet der enten var black’s eller coloured. Mange fortsatte turen ut på byen men som den party-pooperen jeg er så dro jeg hjem sammen med fire andre. Det ble veldig trangt med 6stykker inne i en bitte liten bil.

Dagen i dag, den 23.september, har vært stille og rolig. Stod opp sånn i elleve tiden og dro opp på et hostell som heter Cardboard Box. De som har lest hele bloggen husker da sikkert at det var alternativ nr 2 når vi skulle velge sted å bo. Det som er så deilig der er at det er svømmebasseng. Men vi fikk lov å bruke det vi, mot et lite bidrag på hele 20N$. Så i hele dag har jeg ligget ved det lille iskalde bassenget og fått den herlige brunfargen jeg ikke fikk i sommer – og selv med faktor 30 har jeg blitt litt solbrent. Så sola i afrika er vesentlig sterkere enn i Hellas hvor jeg alltid er på sommeren. Fikk endelig rørt litt på kroppen også, svømte gode 1000m i det kalde vannet . På tapeten i kveld står det grillfest i hagen. Har kjøpt inn en biff av noe slag, men problemet er at jeg er litt lei biff. Har vel ikke spist annet enn kjøtt siden jeg kom. Så nå må alternative løsninger på menyen så i morgen blir det pasta eller pizza.

Jeg må skrive en liten hilsen til Erik og Lars Erik nå for å gjøre de litt misunnelige. De som kjenner de godt vet at de elsker Cola og spesielt på glassflaske  Så gutta, hvis dere vil nyte 500ml, 1000ml eller 1500ml glassflasker med Cola så får dere ta dere en tur. Sitter nå å nyter en iskald cola på glassflaske og det er helt nydelig . Dette får da være nok for denne gang, har egentlig ikke så innmari mye mer å skrive om, men det bør vel nevnes en ting til som jeg kom på nå. I morgen blir nemlig en spennende dag!

I morgen kommer Louise Pretorius til oss her på Namas. Hun er sykepleier og kommer til å være vår kontaktveileder her i Namibia og via Universitetet her nede. Jeg er litt bekymret for å møte denne dama for hun er visstnok veldig streng og har store krav til oss allerede fra første stund. Det løser seg nok som det alltid gjør, men tidligere studenter har sagt at hun er ei dame som man viser enorm respekt.
Nå skal jeg koble igjen ørene, stenger resten av verden ute og se en film. Det er så deilig med å bo her, det er tomannsrom og sjangsen er stor for at man får være alene en stund. Strømmen driver å går av og på her nå – it’s driving me crazy!

Send meg mail da dere som vil. Jeg elsker å skrive mailer.
Klems