Praksis i Namibia - en oppsummering!

Etter 9 fantastiske uker i praksis er vi nå faktisk ferdige. Alle timene og mer til er jobbet og flere opplevelser enn jeg kunne drømt om har lært meg masse.
Jeg startet i praksis den 24.september. Idag er den 2mnd siden. Hvor de to mnd har blitt av må ingen spørre meg om. De er i historien, de er i minnet og de er på bloggen men hvor jeg har vært oppi alle dagen kan jeg faktisk ikke gjøre rede for - tiden har gått for fort. Denne praksisperioden har lært meg mye men på en annen side har den vært noe annet enn jeg hadde forventet meg. Jeg forventet meg enorm lidelse, ufine sykepleiere som ikke ville hjelpe og truende farer. Jeg har sett enorm lidelse, men også enorm glede. Enorm glede i en "informal building" ,eller en blikkskur som vi kaller det på norsk, gir en opplevelse av sorg hos den som møter disse personene. Uansett hvor glade de vi har vært hos har vist seg å være har jeg blitt sint, trist og forbanna rett og slett. Jeg har ikke kunnet gjort noe som helst - annet en å sette en smil på den lille jenta på 5 år som bodde der. Lekt med henne og fått en stor klem og "Please don't go" visket i øre. Ikke en gang verdens kaldeste menneske kunne unngått tårene som da presset på. Jeg blir aldri den samme igjen - aldri!

Jeg har sett små barn dø. Det var noe jeg visste ville skje men som jeg håpet å unngå. Jeg er svak for unger og unger som har det vondt skjærer i sjela mi. Men det har lært meg masse, jeg skulle bare ønske det skjedde nå og ikke på dag nummer 5. Det lærte meg at det finnes mødre som en genuint glad i sine barn, som viser sorg og bruker en helt "grønn" norsk student som sin støtte i den tyngste tiden - hun fant en villig sykepleierstundent som lot henne bli lei seg, som lot henne knekke sammen. Den opplevelsen gjorde også at jeg fikk tilbake troen på Namibias mødre. Dagen før tok jeg imot en 5 år gammel gutt som ikke kunne gå, snakke eller fokusere blikket. En gutt som var mishandlet på det groveste av sin egen mor. En mor som ikke brydde seg når vi sa at gutten hennes var døende og at livet ikke kunne reddes. En mor som ristet på hodet og fnøys av legens formaninger og spørsmål. Som selv sa "I' don't really care, he's not normal". Et barn med Cerebral parese er ett barn like mye - men for en Namibisk mor fra nord var han tydeligvis ikke "good enough". Men å da se en mor knekke sammen over tapet av sin sønn på 1,5år rettet opp mye av mitt intrykk - det er flere sider av Namibia, det tar bare tid å bli kjent med alle.

Jeg har vært på operasjonsstua og tilogmed assistert under et keisersnitt og en laparotomi (åpning av buken). Jeg har funnet ut at det er anestesisykepleier eller intensivsykepleier jeg vil bli. Jeg vil jobbe akutt og med kritisk syke. Jeg har jobbet på ambulansen og fått klapp på skulderen av sjåføren sammen med "You saved a life today, you should be proud of yourself. I am". Jeg har sett en kirurg klikke i vinkel å kaste utstyr i veggen, sett innlagte røykepauser for kirurgene og vært sekretær når mobilene har ringt på operasjonsstua. Med andre ord - dette er så langt fra Norge at man må være her for å forstå.

Jeg har vært på et likhus å sett obduksjoner og kan fortsatt ikke fatte det jeg så. Jeg har jobbet med kritisk syke pasienter på en akutt avdeling. Men verdens herligste sykepleiere som har lært meg mer enn jeg kunne håpe på. Jeg har lært å bli trygg på meg selv når jeg jobber alene og fått en trygghet i akuttsituasjoner jeg ikke hadde tidligere. Når man klarer å improvisere seg frem til et sugekateter å få fjernet spytt fra lungene til en intubert pasient som kveles - da synes jeg at man har lært en del. Katutura State Hospital har kanskje de det trenger av sprøytespisser og kateter, men når det gjelder hansker og sikkerhetsutstyr for personalet er det et under at de kommer seg gjennom dagen. Det ser hvertfall ikke så ille ut som jeg hadde forestilt meg - bilde under er tatt i en av oppgangene. Dette møter alle som kommer på sykehuset.


Det er så mange historier å fortelle, så mange situasjoner som man må både le av og gråte av. Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenket på barna hos Christa som lekte med oss en hel dag og gråt når vi gikk. Når jeg tenkter på lille Faith på post 8b. Lille herlige gutten, HIV-positiv, tuberkulose og uten noen familie i nærheten. Lille Faith som synes kulepenner var det morsomste på denne jord. Alle de nydelige ungene på 8A som løp rundt å spurte "How are you doctor?".Samtidig er det mye som har gjort meg sint. Sykepleieren som fnyser av deg når du kommer å forteller at en pasient har sterke smerter å trenger smertestillende. Sykepleiere som gråter når du kommer og ler når du går, sykepleiere som lar studenter stå alene når de skal sy for første gang og ikke gidder å hjelpe til. Det er tonnevis med eksempler.

Men la oss ikke glemme de gode og herlige som legger armen rundt deg å spør "How's my girl today?", "Helle my child, I've missed you", "So good to see you again, how are my norwegian girl doing". Eller gutta og de få jentene på brannstasjonen (der hvor ambulansene kjører ut fra) som kaller oss for "Weegees" og ler seg skakk når vi ikke klarer å sette en venekanyle i en kjørende bil i fullfart til sykehuset men som lar oss prøve igjen neste gang. Som har gitt oss de merkeligste utfordringer og de rareste kommentarer. Er det noen jeg kommer til å savne så er det gutta på Firebrigade som har chipskrig over biljradbordet idet alarmen går og som drar oss med på ambulanse med et smil - de vil faktisk ha oss der. Men jeg kommer også til savne damene på maternety (føden) og Acute Care unit (intensiv akutt avdeling). De stråler når vi kommer og blir lei seg når vi går.

En annen ting som har gjort praksisoppholdet uforglemmelig er mine medstudenter; Bjørn-Erik, Magnus, Tom-Arne, Thor-Martin og Jørgen skal ha skryt for å holde orden i høneflokken. Trude, Kristine, Alice, Anne, Linda, Synne og min roomi'e Hanne har alle bidratt med refleksjoner og historier fra praksis og vært der når vi har trengt å prate. Vi har gått bra sammen - i 2 hele mnd har vi stort sett alltid hatt et smil å gi hverandre og det synes jeg er bra jobba!

Så en stor dedikert takk til alle på Katutura State Hospital, til alle på Firebrigade og selvfølgelig mine medstudenter.

Jeg annonserer derfor praksisoppholdet i Namibia som FERDIG!

Siste uke med fullt hus er over - HJELP!

Denne uka har gått fort, vært hard og litt trist. Vi har gjort masse...enormt masse egentlig.
Mandag: jeg hadde blitt værre i magen etter turen i helgen så nattevakten til mandag ble droppet, men natt til tirsdag var vi på plass. Med en gang vi kom fikk vi akkurat med oss en lite nurk av ei jente ploppe ut - så nydelig! Vi fikk være med å sjekke at morkake og navlestreng var normalt og at alt stod bra til med både mor og barn. Kvelden gikk innmari sakte for det var ikke så mye å gjøre. Når klokka var halv elleve måtte en dame inn for keisersnitt og litt frempå som jeg er sa jeg til kirurgen at "If you should need any help, just let me know". Svaret var et overveldene "Yes, yes, scrub in now. I need assistance". Så da gjorde jeg jo selvfølgelig det og VIPS var jeg i grønt, helt steril og med mine hender godt plassert rundt to retractorer (et intrument som holder et operasjonssår åpent) og ga kirurgen godt med arbeidsplass. Baby'en kom ut uten store problemer og var i fin form bortsett fra at den var litt gul for det hadde gått hull på morkaken - grunnen til keisersnittet. Det morsomste var at jeg fikk lov til å ta ut livmora etterpå og holde den mens kirurgen sydde - tro meg, kommer aldri til å glemme hvordan en morkake ser ut. Jeg har bilde av meg midt oppi alt, men det får jeg vise når jeg kommer hjem. Egner seg ikke for publisering.

Tirsdagen ble brukt til å ta igjen litt av søvnen jeg manglet fra natten, store deler ble også brukt på do siden jeg har fått en eller annen form for magevirus. Vi var på Maerua Mall å spiste lunch og fikset et par ting, samtidig som jeg var der stakk jeg innom apoteket å snakket med en hyggelig farmasøyt som ga meg noe som visstnok skulle kurere det hun trodde enten var amøber eller byen's vandrende magebug. Beskjeden var som følger at hvis det ikke hjalp var det amøber og da måtte jeg til lege. Det som er så kjipt når man er litt dårlig er at maten ikke blir der den skal, den lille maten som kommer inn gir ikke mye næring og man blir svimmel som en karusell. På kvelden hadde Bjørn-Erik laget pannekaker til hele huset og det smakte godt det! Følte meg som en liten unge på julaften med mine tre pannekaker.

Onsdagen kom og da var det bursdagsstemning på huset - Linda ble 23. Jeg var like svimmel som loopen og Thundercoaster på tusenfryd til sammen og tilbrakte dagen i horisontal stilling etter vi kom hjem fra en liten ekskursjon. Vi var nemlig på likhuset i by'n for å få en omvisning og vi håpet selvfølgelig på å få se en obduksjon. Vi var heldige vi å kom til et likhus med en ødelagt fryser, går ikke mer inn på beskrivelsen av den lukta. Doktoren kom og hun var virkelig hyggelig. Vi fikk en liten omvisning før vi ble stuet inn i et rom med hele tre obduksjoner klare. Jeg skal overhodet ikke gi noen detaljer over hvordan det gjøres - det er ikke mange som vil vite akkurat det. La meg bare si det slik: Jeg ville en gang bli rettsmedisiner, takk og lov for at jeg valgte en annen retning enn det. Så mamma, du hadde helt rett. Hadde jeg blitt rettsmedisiner ville selv jeg sagt at jeg jobbet i kassa på Prix. Men snakk om anatomiundervisning - helt sinnsykt! De som vil vite mer får spørre så skal jeg fortelle.

Magen var betydelig bedre på onsdag men jeg følte meg værre. Vi var ute å spise middag på kvelden og den ble intatt på Joe's beerhouse som er en av de mest kjente spisestedene i det sørlige Afrika. Da jeg følte meg crap hele kvelden dro jeg hjem tidlig sammen med en av gutta som var minst like sliten som meg :)

Torsdag våknet jeg litt bedre enn dagen før, men nope - gjorde absolutt ingenting annet en å gå ut å spise middag. Indisk stod på menyen og det var godt med en annen smak enn Namibisk.

Fredag derimot var morsom. Stod opp grytidlig for å få med meg awardseremony hos Windhoek emergency services - oversatt ambulansen som vi har jobbet på og brannmennene. Vi hadde blitt invitert av selveste sjefensjefen og da tør man ikke annet enn å si "Ja, selvfølgelig kommer vi". Jeg og Linda hutret oss gjennom 3 kalde timer for absolutt den dagen hadde Windhoek gitt slitt på all varmen. Etterpå var det lunch med både ordfører, sjefer i alle rang og hele korpset av brannmenn/kvinner og abulansefolk. Utrolig hyggelig selv om vi følte oss litt malplassert der vi satt. Kvelden hadde vi også blitt invitert til grillfest på brannstasjonen. Fantastisk hyggelig kveld med nydelig braai og lam :) Braai er bare å grille med tørrved for de som ikke har fått med seg det enda.

Idag er det lørdag og grillfest står på tapen her hjemme - det er på tide å si hadet til hverandre. Av alle ting har tiden kommet for hadefesten. Hvor har det blitt av tiden? Det har flydd så fort at jeg aner ikke hva som skjer når, hvor, med hvem osv. På mandag drar alle jentene untatt meg :) og jeg blir igjen sammen med gutta til fredagen når jeg setter meg på bussen mot Victoria Falls. Så neste uke skal jaggu bli deilig. Skal ikke gjøre noe annet enn å skrive oppgaver å slappe av. Bli helt frisk fra denne magen. For nå er jeg mye mye bedre. Jeg holder på mat og er ikke like svimmel lenger :)

Vel, må bare beklage at ting har tatt litt tid med bloggen i det siste men har ikke klart å prioritere den med både sykdom, jobbing som må gjøres og så rare ting som ekskursjon til et likhus - utrolig hva vi gjør i denne byen. Neste uke blir avslappende men fra fredag er jeg "Gone in Zambia" til 10.desember. Da ankommer jeg Windhoek igjen og blir til den 19.desember og hva skjer da?

MONICA KOMMER TIL CAPE TOWN :) :) :)
Jeg gleder meg som en unge. Det blir 17.mai, sommerferie, julaften og nyttårsaften på en gang. Vi skal få det så fint - tro meg! Det skal også bli veldig godt med en objektiv samtalepartner i to uker. Jeg trenger det nå. Så 19.desember kl.15.30 møtes vi mest sannsynlig på Cape Town international airport, med mindre flyet ditt er veldig forsinket.

Ha en fortreffelig uke alle sammen. Jeg skal nyte stillheten på Namas når 8stykker forlater Windhoek.

Adrenalinhelg i Swakopmund!

Vi startet turen fra Namas 15:00 på torsdag og var fremme i et vesentlig kaldere Swakopmund rundt klokken 19.30. I tråd med våre ekstremt sultne mager måtte vi finne noe å spise men det var jo ikke det letteste. Vi endte opp på et forferdelig rasitisk sted som hadde Amerikanske sørstatsflagg i taket med teksten "The South will rise again" og sterke tråder til slaveriet i USA. Veldig fint når man er i et av landene de faktisk hentet slaver. Maten var overpriset og ikke spesielt god, biffen var seig, sausen smakte vann og potetene var blaute. Nydelig! Men vi klager vel ikke på tur?

Dagen ble kort og senga var hard men det er vi blitt vant til. Jeg sovnet som en stein og gledet meg til fredagen. Fredag morgen kom og vi gikk ut for å spise frokost. Igjen havnet vi på et sted med dårlig kaffe, lite stekte egg og dårlig service - men vi klager jo ikke på tur! Vi ble hentet 10.45 av en meget hyggelig dame som tok oss med ut til Okakambe Trails Farm - og der ventet Cappuchino - en nydelig fullblods med svart man og nydelig sjokoladebrun pels.
Vi var på en nydelig 2timers ridetur gjennom Swakop riverbed hvor vi så sprinbok gresse og kose seg. Turen gikk inn i endeløs ørken og langs grensen til Namib Naukluft National Park. Det var en egen følelse å gallopere i ørknen med sanddyner på sanddyner.


Dagen ble avsluttet med middag på en særdeles god resurant som het "From Cape to Cairo" og spesialiteten var - som navnet sier - afrikanske spesialiteter. Siden jeg har slitt med magen en stund og ikke klarer å spise tungt fordøyelig mat ble det grillede kongereker på denne damen. Det smakte fortreffelig og for første gang på en uke tok det mer enn 3 timer før middagen var ute av systemet :) Vi avrundet det hele med en drink på en koselig bar over restuanten og pakket snuta godt i dyna når klokka var tolv :)

Lørdagen kom og endelig ventet adrenalinkick - vi skulle quadbike! Quiadbike's er, som bilde forteller en firhjuling :) og for et kick det var! Jeg kom litt på avveie i starten fordi mitt kjøretøy ikke lystret mine kommandoer og kjørte ned på feil side av en sanddyne. Sleit litt med å komme meg opp igjen for å si det sånn, men det gikk med litt slit. Når jeg endelig fikk taket på hva vi dreiv med rikk vi opp i rollercoastere som ga mer sug i magen en Thundercoaster på Tusenfryd. Vi kjørte opp på siden av sanddynene så langt opp vi kom og vrengte over for å kjøre rett ned sanddyna. MORO! Det var jaggu så moro at vi gjorde det en gang til :p bare på søndagen!
Vi måtte jo så klart ut å spise på lørdagen også og ventet i gode 1,5 time før vi fikk bord på "The Tug". Et gammelt båtvrak på stranden som hadde eksepsjonellt god fisk. Igjen ble det skalldyraften på meg med - hold dere fast - blåskjell med chilli og hvitvinssaus (hele 35kroner) til forrett og tigerreketallerken til hovedrett. God hvitvin og en liten is til dessert. Herligheten kom på 220penger :) helt klart verdt hver krone. Jeg har vært en del dårlig i det siste og lørdagen var en av de værre dagene så jeg ville bare hjem under dyna men jeg fikk jo ikke sove for jeg trodde jeg skulle fryse i hjel. Feberstiging i tillegg til at det var kaldt gjorde natten ganske hard helt inntil jeg sovnet.



Søndag var vi å quadbiket igjen - dessverre ikke så gøy den gangen fordi vi var nok for stor gruppe og vi kjørte alle inn i rumpa på hverandre. Det skal sies at det var moro for det! Vi dro til Walvis Bay å spise en heller dårlig lunch (dette har vært helgen for mye dårlig mat) og bussen dro hjemover kl. 15:00. Jeg sovnet som en stein og våknet idag litt bedre enn i går - men fortsatt er det ikke bra. Håper det blir bedre fremover, har fått noen rehydreringsbrusetabletter for å erstatte væsketap og salttap og det har hjulpet litt.

Helgen var hvertfall kjempefin selv om jeg droppet ut av fallskjemhoppingen. Men det er aldri for sent å ta igjen det - for luft og fly forsvinner ikke med det første.

PS: det kommer mer bilder etter hvert. Tenkte det var viktigst å få ut litt blogging's.

Ut på tur - igjen!

Denne gangen går turen til Atlanterhavskysten og den lille meget tyskinspirerte byen Swakopmund. Det skal bli ganske godt å komme seg vekk fra Windhoek's steikende sol og de varme varme dagene det blir nedi denne gryta. Windhoek ligger jo plassert omtrent likt som Lillestrøm (bare høyere) for det er fjell og åser på alle kanter. Så nede i Windhoek sentrum blir det kokene varmt. Så denne "boiling-pot"byen skal få en liten pause fra de nå, ganske gjenkjente, norske turistene.

Igår var det Ladie's night og i som den nye tradisjonen det er ble jeg og Linda tatt med på byen av våre alltid påpasselig brigadegutter. Jeg hadde aldri i verden turt å dra på Remix alene, ikke at stedet i seg selv er så farlig, men en hvit jente i Katutura trekker noen ganger mer oppmerksomhet en denne jenta liker. Da er det veldig godt å ha en du stoler på til å jage alle frierene vekk. Igår skjedde det også noe utrolig moro på Remix. Jeg og Linda stod ute for å få litt oksygen igjen og møtte da på Dj'n utenfor. Han spurte om hist og pist, hvor er dere fra, hva gjør dere her osv. Når han så spurte om vi likte musikken hans var vi ganske enstemte på at "house" musikk er litt vel 1999 og at vi var ferdige med housebølgen. Etter fem minutter inne i klubben igjen starter "Big girls don't cry" som absolutt ikke er house, etterfulgt av; "This is for the two very beautiful Norwegian girls in the house tonight". Litt moro! Eneste som ikke var moro var at siden jeg var eneste bleikrumpe på hele ReMix - så skjønte jo alle at jeg var en av de to fra Norge. Utrolig hvor usjarmerende guttene her er - er jaggu glad jeg kan si at jeg ikke er intressert fordi jeg allerede har en kar :) Så takk for den fantastiske gode grunnen til å slippe unna :-) Men det er moro å bli tatt med på steder du aldri ville få sett hvis man ikke blir kjent med noen lokale. Katutura er stedet hvis du virkelig vil se hvordan vår aldersgruppe lever for å si det sånn!

Denne uken har jeg slitt meg gjennom tre vakter på akuttmottaket "casualty" på Kættis. Det er et par av sykepleierene der som er utrolig vanskelige å ha noe å gjøre med. Som kjefter deg ned når du ikke forstår hva du sier, som skriker til deg uten at du har gjort noe galt og som totalt overser deg når du kommer og smiler av lykke når du går. Mens andre er kjempeherlige og hjelpsomme. Men jeg har ikke trivdes der, så jeg er glad for at jeg skal til "maternety" søndag kveld på nattevakt - da skal det tas imot babiser :)

Da må jeg pakke ferdig for jeg skal dra om 1,5time og jeg må rydde rommet for det skal vaskes imorgen så jeg har litt å gjøre faktisk :) Er bare glad for at jeg ikke bor på et rom som er kjemperotete.

Hadet hadet :)

Til verdens beste pappa på farsdagen!

Hvert eneste år så lenge jeg kan huske har jeg våknet, eller reis til de senere årene, til bløtkake til frokost denne helgen i november. Denne søndagen var det farsdag - og for første gang så lenge jeg kan huske kunne jeg ikke være hos pappa denne dagen. Selv om jeg befinner meg på andre siden av ekvator og er veldig langt hjemmefra må jeg dedikere en plass på bloggen til min kjære, kjære pappa.

Pappa er en av de sjeldne. Tolmodig som få, blir aldri skikkelig sinna på meg og vil alltid se på meg som ei lita jente med skeiv hestehale uansett hvor gammel og grå jeg blir. Det er kun en mann i mitt liv jeg stoler 1000% på og det er pappa. Dere vet jo godt at hadde det ikke vært for deg og mamma hadde jeg ikke sittet i en sofa ved NAMAS midt i Windhoek og hatt verdens beste praksisperiode. Jeg er evig takknemmelig for det.

Så tusen takk for at du er pappa'n min :) jeg er kjempeglad i deg og ville ikke byttet deg ut for alt i verden

En smak av himmelen!

Må bare dele min entusiasme etter turen på butikken i går. Jeg har så lenge savner litt norske matvarer og noe som smaker litt som "hjemme". Siden det ikke er mer enn 3 uker til jeg reiser fra Windhoek (ja tenk...det er faktisk ikke lenger til) så rakk ikke den supersnille mamma'n min å sende meg en "anti-hjemlengsel"pakke fra Norge med salt sild, makrell i tomat og leverpostei. For utrolig nok så er det makrell i tomat jeg savner mest på matfronten. Jeg fant ut at siden Jørgen, en av guttene våre, hadde bursdag i går så kunne jeg jo lage han en kake. Og hva bedre for å kurere litt hjemlengsel er vel brownies :) så i kveld blir det film, kake og bursdagssang.

Men tilbake til denne butikkturen. Jeg kjøpe noe på butikken som nå er på god vei ned i magen som frokost og jeg koser meg ut av en annen verden - LEVERPOSTEI! Så nå er det Finncrisp med leverpostei og fersk agurk! Nydelig....absolutt fantastisk! Faktisk så godt at jeg må spise litt til :p Man blir enormt lei av kokt skinke og pastrami på tørt brød etter en stund så dette var så godt.

De siste tre dagene har vi bare vært fire stykker i hovedhuset på Namas - det er 8 mindre enn vanlig. 4 av jentene har vært i nord-namibia for å jobbe på et sykehus i nærheten av Oshakati, to av guttene har kjærestebesøk og er på tur med de, og de to andre guttene er på en liten "road-trip" rundt om i dette snodige landet. Det har vært en herlig avveksling å kunne sitte i stua å se på film uten at noen vandrer frem og tilbake, roper til hverandre og spør masse spørsmål når man helst vil sitte helt stille. Så denne uken har jeg trukket ut av rommet og ut i stua! Deilig :) jentene kommer hjem idag så noe av stillheten blir borte, men det er fortsatt bare jenter i hovedhuset og da er stemningen heeeelt annerledes. Vi er glad i guttene våre, men det er godt å savne bråket dems litt :)

Da skal jeg fortsette på lunch som det har blitt nå (sov litt for lenge) og kose meg med en film, det er jo tross alt fredag og jeg skal på jobb i helga. Da får man passe på når man kan :)

En helt vanlig onsdag i Windhoek!

Igår fikk jeg prøvd ut en liten del av hva Windhoek faktisk har å by på. Jeg ante ikke at det gikk an å skvise så masse inn i 25 timer som det jeg klarte i går. Stod opp til vanlig til for å ha første dagvakt på "Casualty" som er akuttmottaket på Kættis (altså Katutura Hospital) og det skulle vise seg å bli en kamp for å vinne en ellers så ufin og bitchy sykepleier. Vi kom dultene inn tre jenter fem på syv og ble fordelt litt forskjellig rom og jeg skulle være på "Dressing room". Det er der hvor alle kommer for å få sprøyter, sy sting og få stelt sår. Der møtte jeg først en veldig hyggelig sykepleier som viste meg litt rundt, men så kom hun som skulle være der for den dagen. Jeg ble satt til å desinfisere hele rommet og trallene med utstyr som skulle ut på resten av casualty. Så skulle jeg fylle opp trallene så det var nok utstyr.

Det tok jo sin tid å fylle opp alt som var av blodprøveglass, venekanyler i alle mulig strl, sprøyter, sprøytespisser i alle mulig strl og bomullsdotter, ofte brukte medikamentampuller og vaksinasjoner som ikke trengte å stå kaldt. Altså - jeg lærte hvertfall hvor alt var på lagret og i medisinskapet. Når jeg da var ferdig med å fylle opp alle 5 trallene pluss mitt eget rom var sykepleieren borte så jeg spurte en annen om jeg kunne hjelpe med noe. Da fikk jeg lov til å koble 50 infusjonssett til infusjonsposer å henge de opp på hele avdelingen sånn at det var klart til bruk. Ja, da fikk jeg øvd meg på det også og ble ganske flink i løpet av den timen jeg stod der. Når min sykepleier kom tilbake fikk jeg lov til å pakke ut av 4o ekser med utstyr som stod på lagret. Følte meg innmari heldig akkurat da. Men etter en liten stund begynnte hun å endre litt holdning og kom å hentet meg fra lagret og sa at "You have to clean a wound and do a couple of stiches". Lykkelige meg hoppet av glede etter denne "ikke fullt så bitcy" sykepleieren inn på dressing å stelte mitt første akutte sår som var et hundebitt. Etter litt om og med ble det bestemt av legen at han ikke trengte sting (noe jeg var glad for, var ikke klar for å begynne med det så fort) men at jeg skulle stripse det i stedet. Så ga sykepleieren bare beskjed om at det var tre sår til som måtte stelles og det kunne jo jeg gjøre for da gikk hun på "tea-break".
Så jeg stelte og stelte, hadde det innmari moro. Stelte også såret til en som hadde fått kappet av seg fingeren, men her sa også legen at det ikke skulle sy's. Merkelig egentlig.

Siden en av jentene hadde skikkelig vondt i magen ble dagen litt kortere enn forventet. Så når klokken var tolv var vi hjemme igjen. Men da bestemte jeg og Linda oss for at vi ville jobbe litt ekstra idag, så Linda hoppet ut av senga og i dusjen og vips - når klokka var ett var vi på ambulansen. To utrykkninger senere og 6timer med masse moro var det også blitt klart at vi skulle være med et par av brannguttene ut på by'n i Khomansdal. Linda kjenner han ene godt og det viste seg at byturen ble en suksess.

Men når vi da kom hjem fra "Brigaden" klokken 19.00 måtte jeg først prøve å fikse laptopen min som har fått et lite ekkelt virus som gjør at virusprogrammet mitt går av skaftet. Mye om og men senere ble det klart at dagens forsøk på å fjerne det var en ikke suksessfull operasjon og nytt skal prøves i kveld. Men så langt er status at virusprogrammet bare må slåes av for at det ikke skal lage helvete på jord.

Når klokken var ni kom Abe's å hentet oss i en alt for overstylet bil. Det er et ganske uvanlig syn her i Windhoek for folk tjener ikke så mye penger. Turen gikk til "ReMix" og jeg skjønnte fort hvorfor stedet het akkurat det - de spilte kun re-mixer, litt slitsomt etter 4 timer. Etter 4 dansefyllte og enormt morsomme timer gikk turen hjem til Namas og rett i seng.

Så man kan faktisk få gjort enormt masse på et døgn bare man står opp tidlig - men en liten advarsel må til på slutten. Man blir veldig, veldig, veldig sliten :) Gøy var det hverfall! Glad jeg har fri i kveld.

Safari i Etosha :)

Fra 02.11 - 05.11 var vi på safaritur til Etosha National Park her i Namibia. Vi ble hentet fredag morgen sånn rundt halv åtte og bilen tok oss først til Otjiwarongo hvor vi hentet allt vi trenge av utstyr hos safari-mammaen til safariguiden vår Chris. Vi hadde selvfølgelig enorme forventinger om at vi nå skulle få oppleve Afrika på sitt villeste og etter å ha nesten kollidert med en springbok og et par kudu'er på vei opp skjønte vi at det var godt mulig at den forventningen skulle oppfylles.

Etosha ligger litt nord i landet så vi måtte begynne å ta malariatablettene våre en dag før vi skulle inn. Jeg reagerer jo som alltid ufint på tablettene så det endte med at jeg ga fullstendig f*** for jeg ville ikke ødelegge turen min med å være kvalm og ha dårlig mage. Snakket også med Chris (guiden) og han lurte på hvorfor jeg i det hele tatt hadde begynnt for det trengte man ikke i Etosha. Dette er jo en tur som best beskrives med bilder så jeg skal gjøre mitt ytterste for å få opp så mange som mulig, men for de fleste av de 1000bildene som ble tatt på denne turen må vises når jeg kommer hjem. Jeg har hvertfall fått valuta for pengene når det gjelder speilreflekskamera mitt - for jeg fikk DET bilde jeg ønsket meg og det skal definitift opp på veggen hjemme på Haugenstua.



Dette er da altså en sebra. Et fantastisk herlig bilde som jeg er gaaanske så stolt av å ha tatt helt selv :) Sebra var det flokkevis med i Etosha og enkelte av de nektet å flytte seg ut av veien osv. Det ga hvertfall mulighetene for å ta fantastiske bilder.


Her er alle jentene samlet ved vannhullet. Alle vet kanskje ikke at dette var en jentetur med guiden vår som eneste hane i høneflokken og vi har hatt det så utrolig gøy. Har ikke hatt det så gøy siden jeg kom tror jeg. Så en stor takk til Alice, Anne, Kristine, Hanne, Linda, Synne og Trude :) "Girls just wanna have fun" med allsang i bilen går bare på jenteturer!

Denne lille fantastiske skapningen satt å ventet på oss i toppen av et tre. Et stykk nydelig fugl det er det ingen tvil om, har aldri sett en "hauk, ørn eller hva det nå er" på så nært hold noen gang. Utolig var det :)

Jeg har alltid hatt lyst til å se en elefant close up og det fikk jeg. Vi kjørte inne i bushen og lette etter løver og plutselig holdt vi på å kjøre rett inn i rumpa på en gedigen gammel elefant. Chris sa at denne var hvertfall 40år og en godt voksen kar. Veldig fasinerende at elefanten bare stod der å spiste uten å bry seg om 8 jenter med hvert sitt kamera. Og så til mitt yndlingsdyr i Afrika:

Giraffen :) Tror dette er det søteste, rareste og mest snodige dyret jeg vet om med for et mektig syn på savannene å se giraffer løpe. Dette er tatt inne i "Farytail forest" som er et ganske frodig område i Etosha. Flott for sultne giraffer.

Dette bilde gir meg skikkelig "Lion King" følelse når stakkars Simba får hyenene til å sende alle gnuene ned i juvet så Mofasa dør. Trist. Utrolig snodig dyr, hva tenkte Gud når han lagde disse?

Nesehorn er tøffe - de er virkelig tøffe også så stor som denne var. Gikk foran bilen og den var høyere enn vinduene våre og vi hadde minibuss - sykt!

Dette nydelige dyret kalles for en Oryx eller Gemsbook - to sider av samme sak som betyr akkurat det samme. Jeg fikk så dårlig samvittighet over at jeg hadde spist Gemsbook-kjøtt fordi det er jo et utrolig spesielt og nydelig dyr.

Dette er en impala - en slags antilope og finnes bare i Etosha, hvertfall i Namibia. Ser pen ut men er ikke det mest spennende dyret i parken, noe annet kan derimot sies om det neste objektet som traff kameraet mitt. Etter mye leting og på vei hjem etter å ha gitt opp så fant vi de - løvene. Vi fant ikke bare én, men hele fem løver. Fire hanner og en løvinne og under er "paps'en" i flokken.



Dette er sjefen i flokken og han heter Bobby. Han syntes det var ganske snedig med alle kameraene og hadde jeg ikke visst bedre så skulle jeg sverget på at løven faktisk poserte for oss mens vi tok bilder.

Et utrolig tøft bilde. Ingen kan påstå at løver ikke er majestetiske. Er ganske klart hvem som er sjefen av disse to også.

DENNE fant vi rett ved siden av teltet vårt, men det skumleste var ikke denne for i følge Chris, vår guide, så er denne bare "ganske giftig". Vi fant derimot en til som jeg ikke fikk tatt bilde av, men den fant vi under teltunderlaget for et av teltene våre og da fikk vi beskjed om å "Get the hell away from that. Stay really away cuz' that is one hell of a scorpio". Vi fikk heldigvis ingen stikk av noen av skorpionene, men vår stakkars guide ble bitt av en edderkopp på fredag. Han visste ikke hva slags edderkopp det var men skulle absolutt være tøffas å sa at alt gikk veeeldig fint men om vi kunne se på det så hadde det også vært bra. Beinet til gutten av så hovent varmt og rødt - en ganske tydelig infeksjon. Hanne, en av studentene, tok å klemte ut en del puss og la på antibakteriell salve og pulver. På med kompress og voila - et stelt sår i bushen! Lørdag gikk og han sa det hadde blitt bedre, men da søndag kom var tonen en litt annen. Søndag morgen spurte jeg han om benet var bedre og svaret jeg fikk var at "yes yes, to day it's much better i think". Vi dro på safari og kjørte fra Okakuejo Lodge til Namutoni Resort som er 4timers kjøring gjennom Etosha. Vi satte camp og spiste lunch men alle la merke til at vår særdeles hyggelige guide ikke var seg selv. Benet var værre og legen ble ringt......og guiden beordret til sykehus. Så da tok vi ned campen igjen og kjørte fra Namutoni til Otjiwarongo - en ny 4t kjøretur. Vi fikk campe i hagen til foreldrene til guiden vår og alt står nå bra til med guiden etter antibiotikabehandling. Vi fikk bare en litt annen avslutning på turen ved at vi dro en dag tidligere og fikk sett enda ett sted på veien. Ingen ting å klage over - det viktigste er helsa til et annet menneske. En elefant til og fra spiller ingen rolle så lenge alle har det bra!

Og så til bildet jeg kjøpte kamera for å få - en løve som gjesper, brøler eller i det minste viste tenner. Jeg fikk oppfylt ønske mitt og en stor takk rettes til mitt Olympus E410 speilrefleks og min Olympus 40-150mm telelinse for at disse to bildene ble til.


Også kan jeg ikke glemme helt til sist det rareste dyret av dem alle. Midt ute i ødemarken på Etosha Pan (en gammel innsjø, nå er det bare sanda igjen og det er helt hvitt) møtte vi på denne rare skapningen med en apekatt på brystet.


Måtte bare bevise for omverdnen at jeg har vært der jeg og, selv om det ikke finnes noen andre bilder av meg fra turen - enda! For de er det andre som har!

Den tøffeste jobben på jord - ambulansearbeider!

Forje uke jobbet jeg på ambulansen ved Firebrigade her i Windhoek. Det var mange kjedelige timer hvor det ikke skjedde stort, men når alarmen gikk var det full fres. Har ikke tenkt å skrive så innmari mye om "brigaden" som vi kaller de her på Namas, men må bare fortelle om natt til fredag.

Jeg har allerede skrevet litt om konseptet "pay day". Fra og med den 20. i mnd får alle lønn og spesielt de tre siste dagene i mnd. Vi trodde det skulle bli vesentlig mer å gjøre men vi kjedet oss. Vi hadde en transport fra en klinikk til Katutura hospital, en innleggelse av ei jente på 28 med enorme hodesmerter som hadde fått seg et slag i hodet av mannen sin og så, når jeg hadde bestemt meg for å dra hjem, gikk alarmen. Jeg og Alice tok med oss veskene våre for gutta skulle kjøre oss hjem når vi var ferdige. Oppdragslappen sa at vi skulle til en "MVA" som står for Motor vehicle accident. Vi kom frem til stedet men ingen ulykke å se. Over samband fikk vi kontrabeskjed om at det var ingen mva med et overfall vi skulle til.

Vi snudde rundt og kom kort tid etter til et utested hvor en kar satt med t-sjorta si rundt hodet i en pøl av blod. Jeg har seriøst ikke sett så mye blod rundt et menneske i mitt liv. Gutten var så full at han klarte omtrent ikke stå på beina, men vi fikk da stablet han inn i ambulansen. Speedy og Mario (som er de som jobber der som vi var med den kvelden) stod å så på mens jeg og Alice var i full sving. Speedy kom så med en kommentar om at "Just scream if you need any help, but you guys can do this". Jeg fant frem bandasjebagen for t-sjorta måtte av og vi måtte få et visst innblikk i hva i helsike som hadde skjedd. Når jeg tok av den t-sjorta så stod blodspruten 1m ut fra hodet til gutten. Kjapt på med kompress og trykkbandasje og inn i bilen med han - det måtte sy's. Alice tok jobben med å skape trykk på sårene men omtrent til ingen nytte. Det var så mye blod og det ville ikke stoppe å blø. Speedy satte to venefloner (sånn greie i hånda) mens jeg fikset væskeinfusjon. Når dette var oppe var det bare å kjøre på så han ikke skulle gå i sjokk. Mario kjørte som ett svin til sykehuset og mens han kjørte jobbet Alice og jeg på spreng for å klare å holde mest mulig blod vekk fra gulvet og stoppe blødningen. Eneste ulempen var at vi har jo hvite uniformer og de var ikke så veldig hvite når vi var ferdig. Baksiden på buksa mi var rød, Alice hadde blodsprut fra topp til tå og buksebena mine så ut som en polkagris. Men vi fikk nå denne gutten på casualty hvor Magnus og Bjørn Erik ventet. Vips, på en to tre, så hadde sykepleieren satt tre sting og blødningen var stoppet. Fantastisk! Et enormt adrenalinkick!
På en måte var jeg litt stressa fordi jeg ikke visste hvor ting var, men jeg har aldri vært så rolig i hele mitt liv. DETTE var enestående moro, spennende og utrolig lærerikt!

Jeg stod sammen med Speedy mens han fylte ut noen papirer også ser han litt rart på meg, "You look like you have been in the war or something". Legg merke til uniformenes litt prikkete farge på min høyre legg :p syntes mye bedre i lys men glemte å ta bilde når jeg kom hjem 05:10 og skulle opp igjen 07:00.


Det som virkelig satte prikken over i'en den dagen var det siste Speedy sa til meg når vi gikk ut fra sykehuset:

"You two saved a life today - you should be proud. Well done"

Enda en lørdag i Khomansdal

I dag var det grillfest på agendaen. Vi dro ut til Khomansdal litt utenfor Windhoek til Christa for å fø både små barn, litt større barn og mødre med grillpølser, saft, brus og sjokoladekake. Det ble bakt 3 store langpanner med sjokoladekake, flere kilo pølser var kjøpt inn og et lass med ferske rundstykker. Vi hadde til og med ”kjærlighet på pinne” som avslutning på dagen. Det var en herlig opplevelse å se alle barna leke og kose seg, matglede var det hvertfall hos både store og små. Da dagen best beskrives med bilder blir det ikke så mye tekst denne gangen.

Denne jenta var så utrolig kontaktsøkende. Litt annerledes enn hva vi kalde vikinger er vant med og sjenanse var ikke et tema hos denne lille skjønnheten. Nydelig er vel det eneste ordet som kan beskrive henne.

Ingenting er så spennende som noe helt nytt. Alle våre kameraer ble dagens største "hit".

Dette bilde er, tro det eller ei, tatt av en av ungene. Så fort man lærte disse hvordan et kamera skulle brukes gikk knipsingen fortere enn jeg var klar over. Nesten 15 bilder av bare tull og fire veldig fine bilder også. Det under er også tatt av ei av jentene. Hun er 6 år og dessverre HIV-positiv.

Søte små på grillfest. Det er så herlig at mødrene kler på ungene det desidert fineste de har når de vet at det er en form for tilstelning. Ser nesten ut som han er på sjekker'n den lille tassen :p Da har han hvertfall god smak!

Det var så godt å høre unger skrike av latter, hoie og rope etter mer! Tror ikke at "herjing" er en type lek de er vant med. Så det var utrolig moro. Men så er det like viktig å gi de minste masse masse kos :)



Når alle var gode og mette skulle vi bli med to av damene hjem til Katutura for å se hvordan de bodde. Aldri kunne jeg forberedt meg på det jeg kom til å få se. En ting er hvertfall sikkert - jeg skal ikke klage over stort mye så lenge jeg er ved mine fulle fem.

Dette er utsikten over en brøkdel av Katutura. Her bor det mennesker uten strøm, med flere kilometer til nærmeste vannreservoar og ingen sanitære forhold.

Dette er en av mødrene, sammen med sin sønn på ca 1. år og Christa til høyre. Hun viser stolt frem huset sitt hvor hun bor sammen med sin søster og sitt eget barn. Hun har ca 8kvm å leve på. De som har vært hjemme hos meg og Erik kan se for seg badet vårt, bare litt mindre. Der inne hadde hun en seng hvor begge de voksne sover sammen med guttungen. Kjøkkenet er noen småstein og litt vindskygge utenfor huset og toalettet er nærmeste busk. Helt totalt uverdig for ett menneske. Men det rare er at de smiler. De smiler, ler, har troen på livet og de har et fantastisk livsmot. Mange er dessverre kriminelle, men det er fordi de har omtrent ingen penger. Minstelønnen i Namibia er på 580NAD i mnd, noe som tilsvarer ca 500NOK. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan leve på 125,- i uka.

For å runde av ble kvelden benyttet på Maerua Mall hvor vi spiste en bedre middag på Cattle Baron og med ”Disturbia” på kino som en avslutning. Ingen ting er som en thriller en lørdag kveld. Fortsatt henger tankene igjen fra jeg satt å spiste den middagen. Jeg brukte mer penger på middag+kino enn mamma'n til den herlige gutten har å bruke på 1 hel uke. Livet stinker noen ganger....virkelig stinker!

Et døgn i himmelrik

Vi har lenge gledet oss til den natten som nå, uheldigvis, er over. Fra torsdag til fredag forje uke var vi på Immanuel Lodge litt utenfor byen for å nyte godt av sol, god mat, veiledning fra skolen og det som viste seg å være et fantastisk sted å sove. Vi dro klokken halv ni på torsdag uten helt å vite hvordan vi skulle komme frem. Etter at Kari, vår veileder fra HiO forklarte veien for taxi-mannen gikk det smurt allikevel. Vi kom frem til en liten grønn oase midt inni bushen ved politisperringen utenfor byen. Det er politisperrer på alle hovedferdselsårer ut av byen av en eller annen grunn. Det som møtte oss var palmer, tre herlige hester og et koselig hovedhus i en blanding av tysk og afrikansk stil.

Vi startet dagen med å helle innpå vann og ha en fellessamling med Kari hvor vi ble delt i to grupper. Jeg havnet i gruppe to og hadde da fri frem til 12.30, altså etter lunch. Da bar det ut, skifte til bikini og hoppe ut i bassenget. Allerede da storkoste jeg meg. Jeg lå ved bassenget sammen med resten av gruppa frem til lunchen begynte halv tolv. Til lunch fikk vi ”Butternut soup” og pasta med kjøttsaus. De som kjenner meg godt vet jo at jeg er ikke veldig glad i supper og Butternut har en ganske sær smak. Butternut ser ut som et litt feilvokst gresskar. Den er gul, har en sær fasong og smaker ikke godt. Men suppa var ikke så ille J Pastaen var derimot meget bedre. Dagen fortsatte med veiledning og refleksjon. Det var godt å bli stilt spørsmål igjen, bli tvunget til å sette i gang hodet på en litt annen måte. Etter 2 timers veiledning var det på tide å sjekke ut rommet.

Rommet var HERLIG! Sengen var guddommelig akkurat passe myk og svæææær. Den var 1m bred. Bikinien ble tatt på igjen og på ny ventet en herlig dukkert. Det ble ikke så mye bading på meg for når klokken var fem skulle jeg på ridetur J

Siden jeg har en del rideerfaring ble jeg selvfølgelig tildelt en klin kokos gal hest. Han var så skvetten, redd og full av mistillit at jeg var kjempestolt av at han ikke kastet meg av. Det startet veldig bra ved at jeg faktisk fikk lov til å kose litt på han, klappe og stryke mulen på han uten å bli bitt. Jeg skulle bare sjekke om de hadde hjelm som passet meg når hesten plutselig slo seg bananas vrang av at en av de andre studentene gikk litt for fort bort til han. Jeg har aldri i mitt liv sett en hest som holdt på sånn…helt crazy. Litt skeptisk til dette dyret ville jeg gjerne få tryggheten på plass for oss begge før jeg tok han ut av paddocken. Red et par runder, travet litt og fikk han på tøylen (dvs at han virkelig begynte å høre på mine kommandoer) og da var tiden klar for å ta han ut også så flott som det gikk. Jeg skulle ri sammen med Kristine og Hanne og siden Hanne ikke har veldig mye erfaring med å ri startet turen rolig. Jeg måtte jobbe veldig med hesten for at han ikke skulle stikke av med meg på, men vi kom til enighet sånn litt etter hvert. Tempoet økte til trav og jeg slapp meg litt bak for å galoppere i stedet….hater trav! Hesten hadde så herlig gange og spesielt galoppen var nydelig. Vi fant en oppoverbakke med mye ”mudd” og mykt underlag og slapp hestene fri og fy som det gikk. På toppen fant vi ut at vi ville fortsette oppover og rett før det var for sent så vi at ”Shit, der var det et gjerde”. Jeg klarte akkurat å få stoppet det vraket av en hest jeg red på og ble omtrent kastet av i samme slengen men jeg forble oppe på hesten. Dessverre kom Hanne rett bak og klarte akkurat ikke å holde seg på og skled ned fra hesten. Heldigvis ikke noe skummelt fall. Bare kjipt at hesten stakk av, men han kom tilbake. Jeg måtte gå av hesten for å prøve å hjelpe Hanne opp men måtte gi tapt. Så klikka hesten igjen. Men jeg hadde ikke glemt mine ”takle vanskelige hester” kunnskaper og han lærte fort hvem som var sjefen. Vi valgte å ta det rolig tilbake til lodgen fordi hesten Hanne red på var så svær så hun kom ikke opp igjen. Men runde nummer to gikk kjempefint. Masse rolig galopp, akkurat som denne feltrittjenta liker det J Jeg storkoste meg og var helt klar på at når jeg kommer hjem skal jeg skaffe meg hestepasser jobb så jeg kan få ri litt igjen!!

Middagen ventet når vi kom tilbake og ikke visste vi at det var 4 retter. Vi startet av med soppsuppe og den passet dessverre ikke helt mine smaksløker også var den helt grå. Salaten som kom etter var derimot mye bedre. Vi koste oss med vin og lykken ble bare større da hovedretten dukket opp. Grillede lammepølser, biff, svinefilè, hvitløksbaguetter og nydelig tilbehør som mais og småpoteter. Dette sammen med en nydelig rødvin gjorde meg trøttere enn jeg har vært på lenge. Lykken min toppet seg da desserten kom….den var Cream Brullet (aner ikke hvordan det skrives). Siden jeg ikke spiste forretten min slang jeg på en halv dessert til da det var en som ikke orket alt. Er det bare jeg som har ekstra dessert-mage? Godt for meg, det er lov å kose seg når ting er utenom det vanlige. Det blir lenge til neste festmåltid i Namibia.

Jeg tuslet først i seng når klokken var 23.30 og lå å nøt senga frem til jeg sovnet og når jeg våknet i dag tidlig ante jeg ikke hvor jeg var. Jeg våknet med vondt i rumpa, solbrent og dehydrert….fantastisk! Jeg hadde glemt hvor bra trening en ridetur på 1,5time er for jeg er så støl og jeg går som en frosk. I tillegg var jeg litt sløv med smøringen i går og det må jeg betale for nå. Jeg glemte bort leggene L

Etter frokost hadde vi veileding i forhold til fordypningsoppgaven som vi skal skrive når vi kommer hjem og endelig har jeg funnet et tema jeg ønsker å bryne meg på, kort fortalt skal jeg skrive om alternativ smertebehandling. Så nå er det bare å begynne å bryne seg.

Dagen sluttet av bra ved et ordentlig samlebånd kakebakeri til lørdagens store grillfest i Khomansdal.

En liten foto-session

Javel, OK, jeg gir etter! Bilder skal bli så slutt å mas nå da :p Her er bildene jeg har lovet så mange fra turen vår ut i Ørknen. Er jo ikke alle som har Facebook hvor det er litt lettere å legge ut bilder og hvor det tar litt kortere tid å få lastet de opp.






Dette var første sanddyne jeg satte mine føtter på. Litt mindre en Big Daddy som det kommer bilde av litt senere. Her så vi solnedgangen første kvelden ved Sesriem Campsite.


















Gale mennesker på tur skaper ofte morsomme bilder - akkurat som dette :) Det har blitt en greie å skulle ta "hoppebilder" når det er ting å hoppe fra. Så hva var vel bedre en mykt underlag, en passe høy stein og Trude som fotograg - og selvfølgelig et kamera som vet å ta bilder :)




Dette er da nedi Sesriem Canyon. En veldig fin tur.

















Dette bilde er tatt på veien til Sossusvlei og utsikten er over et fjellpass hvor det var sinnsykt bratt ned. Innmari skummelt å kjøre ned de veiene uten autovern og bare grusveier.

Det var en mektig syn å bare se ørken på ørken og fjell på fjell og vite at det finnes absolutt ingen byer eller små farmer eller noe som helst. Kanskje en liten lodge eller campingplass hvis man lette lenge.













Her er det frokost-tid etter vi var på toppen ved Dune 45 å så soloppgangen :) Veldig koselig å spise frokost midt i ørknen, eneste var at det ble litt sand i maten fordi det blåste ganske masse.







Etter at vi hadde kjørt fra Dune 45 nådde vi parkeringsplassen før Sossusvlei. Veien innover....eller, føler det er feil å si vei for som dere ser er det ingen vei, men man trengte hvertfall store bilder med 4x4 for å komme inn der :) Det var hvertfall innmari fint. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan vokse noe midt inni all den sanda også uten vann.....et av Gud sine sprø ideer kanskje?











Dette er faktisk VERDENS største sanddyne :) Litt tøft å ha sett den. Fortsatt helt imponert over hvordan de smidig slynger seg og det eneste som bestemmer formen er vinden. Totalt urørt og villt. Litt moro å se struts løpe forbi på vei mot "noe" og en Impala stå å gresse...midt ute i bare sandeste ørknen.







Når vi hadde kommet helt inn gikk vi
først til et eldgammelt vannhull som het Deadvlei. Der er det nå bare døde trær, sand og hvit sand i bunnen. Er så fantastisk å se den røde sanden mot den utrolige blå himmelen. Folk tror sikkert jeg er gal som har på både bukse og jakke, men det var ganske tidlig på morgnen når vi var der så det var "bare" 25 varmegrader. Litt kaldt når man er vant til 40 :)

Tiden flyr når man har det moro!

Igår var det siste dagen på Acute care, men var innom idag etter jeg hadde vært på operasjonsstuene og sett et par operasjoner. Tiden har virkelig løpt de siste to ukene og først når har jeg hatt tid til å stoppe å tenke over hva jeg faktisk har lært siden jeg begynnte, og det er neimenn ikke lite!

Jeg har lært at norsk form for sykepleie er noe helt annet enn Namibisk. Man kan si at det finnes enkelte kalde sjeler på våre sykehus også, men ingen kan sammelignes med enkelte her nede. Jeg har også fått bekreftet at det vi lærer om "det gode håndlag" og "nærhet og distanse" virkelig er verdt å lære. Husker jeg lurte på hvorfor i all verden vi hadde om det på skolen. Tenkte at "det er jo helt naturlig" og det er kanskje det for oss, men ikke for alle. Jeg har blitt en kløpper på sårskift "the Namibian way". Som egentlig er: ta av det gamle, vask med Eucerin (en slags klorholdig greie), finn nye kompresser og dynk de med Pethadin, som er en brun seig guffe som er bakteriedrepende. Så dekker man til med ny bandasje! Vips voila ferdig! Her er det ikke snakk om å skulle velgen Intracite, Mesorb eller vaselinkompress. Her behandles alt likt. Jeg har vel en større tro på den Norske måten for sårene gror vesentlig fortere hjemme enn her. Men det jeg egentlig er mest stolt av er at jeg har tatt blodprøve og at jeg traff på første forsøk!

Her i Windhoek går livet også videre. Regntiden har begynnt å melde sin ankomst for nå regner det ca 1 gang pr dag. Når første regnskura kom stod jeg bare ute å ble kliss blaut men det var så deilig! Det som er konsekvensen av regntiden er at luftfuktigheten har gått noe opp. Den var sånn ca 10-15% når vi først kom og det er kjempetørt. Da sprakk lepper og nesebor, øynene var tørre og huden flasset. Nå er det blitt ca 50% luftfuktighet som fortsatt er ganske tørt, men det kjennes så "vått ut" fordi vi er blitt vant med det ekstremt tørre klimaet. Varmen er også på vei til å sette seg og nå har vi gode 30 grader i skyggen om dagen og 20 grader om nettene.

I kveld braker det løs med grillfest på Namas. Vi har invitert 15 personer fra sykehuset hvor vi jobber til å komme for å skape litt kontakter. På den måten får vi forhåpentligvis et enda bedre opphold ved at legene ikke er så skeptiske til å ha oss med på ting.

Nå er jeg så innmari trøtt så jeg velger å krype tilbake under dyna etter å ha sett en historektomi (fjerning av livmor) og en leggamputasjon. Føler denne "fridagen" ikke ble så fri allikevel. Stod frivillig opp for å se en operasjon på en lunge men så ble den kansellert - typisk afrika!

Natta :)

Nå skjønner jeg hvorfor Moses brukte 40 år gjennom ørkenen!

I helgen dro alle tolv sykepleiestudentene på tur til Sossusvlei - stedet som rommer verdens største sanddyner. Vi hadde booket to guider for turen og det viste seg at Jeffory og Sidney var både gode kokker, campingverter og turguider. Turen startet fredag morgen klokken 09:00 hvor vi stuet 14 mennesesker, alt fot mye bagasje og mat inn i en litt for liten minibuss. Trangt ble det, men siden jeg blir så bilsyk skal jeg ikke klage for jeg satt foran og der var det ikke like trangt som for de stakkarn'e som satt bakerst. Men der det er hjerterom er det husrom :)

Veien tok oss ut av Windhoek og mot Rehoboth. Der fylte vi bensin etter å ha vært innom 3 bensinstasjoner som var tomme for diesel. Vidre gikk veien fra å være rett og asfaltert til å bli humpete, litt svingete, svaiende og på grus. Det mest sinnsvake var at guiden tok helt av å kjørte i 100km/t. Vi var litt skeptiske men det viste seg at begge to visste godt hva de gjorde og dette kunne de. Vi stoppet ved en utsiktsplass like ved et fjellpass som det viste seg at vi skulle ned og det gikk virkelig ned - ca 15% per meter, eller hva det nå er man benevner dette i. Det stod hvertall et skilt med en trekant med 15% inni og vei nedover! Bratt var det også og noe auto-vern var ikke å se. Hadde en liten klump i halsen på vei ned, men utsikten var så flott at det var lett å tenke på noe annet. . Første stopp var på en bensinstasjon/desert-lodge-campingplass som het Solitaire hvor de hadde tidenes beste eplekake til dyre 11NAD, ca 8NOK. Etter en liten stopp tok vi fatt på siste biten inn til Sesriem camping. Vi kom frem til en herlig liten camp-site med god plass til alle 6 teltene våre. Jeg, Kristine og Trude fikk opp telte vårt og rigget oss til før vi spise litt lunch. Vi hadde håpet å få slappet av litt med guidene hadde virkelig ett tett program for oss for vi ble stappet inn i bilen igjen og kjørt til Sesriem Canyon. En ganske liten men veldig fin kløft, som ikke hadde noe vann nå, men som har ca 5m med vann når det er regnsesong. Fra denne canyon'en kunne man faktisk følge regnvannets vei helt ned til Sossusvlei. Men så langt gikk vi ikke. Etter å ha valset rundt, klatret litt og tatt masse bilder ble vi kjørt tilbake til leiren, hentet en jakke og kjørt ut til Elim dunes hvor vi skulle se solnedgangen.

Vi begynte på veien oppover sanddyna og nå vet jeg hvorfor Moses brukte 40 år i ørknenen - fordi det er så sabla tungt å gå! Det er så tungt at man ikke kan forestille seg det en gang. Oppover en bratt dyne, på spissen så klart (de skulle jo ta den vanskelige veien uten å si ifra at det fantes en lettere vei å gå). Når du tar et skritt så synker man to tilbake. Det vil jo si at man må ha en ganske god fart for å komme seg opp. Vi trasket oppover og en etter en forsvant de speke. Jeg gadd overhodet ikke å skynte meg for det var så nydelig utsikt. Når jeg kom opp på den første høye toppen fant jeg ut at jeg ikke gadd å gå lenger og det samme gjorde Linda. Så i stedet for å stresse ned og så opp på neste dyne satte vi oss godt til rette, skravlet og nøt den varme sanden. Det vittigste var at jeg satt å så på bakgrunnsbilde på PC'n min...surrealistisk å se det i virkeligheten. Det så ut som om noen hadde plassert et gigantisk bilde foran oss. Helt helt nydelig.

Sola gikk ned den og vi trasket ned igjen barbent i den varme sanden. Nede ventet Sidney på oss og resten av gjengen var ikke langt bak. Vel tilbake i leiren ventet deilig middag på oss. Kylling og potetgryte med ris, salat og god saus. Maten smaker så mye bedre etter litt anstrengelser. Trøtte og veldig slitne krøp vi inn i soveposene og det gikk ikke lang tid før vi fikk besøk av små søte sjakaler i camp-siten som spiste opp alle matrestene vi hadde mistet på bakken i mørket. Jeg er jo ikke veldig vant med å sove i telt så jeg sovnet heller ikke så lett. Lå lenge å hørte på litt musikk før jeg fant ut at naturen utenfor var musikk nok. Hyener som skrek i bakgrunnen, sjakaler som snuste utenfor teltduken (jeg titta rett på en som snusa i skoene mine). Natten ble kaldere og kaldere så det var bare å trekke på seg soveposen mer og mer. Hadde silkelaken inni så det var ikke kaldt i det hele tatt. Sovnet av sånn i tre tiden engang og ble vekket fem på fem. Nå var det på tide med soloppgang.

Vi stablet oss ut og inn i bilen og kjørte 30min ut til Dune 45. Den heter det fordi det ligger akkurat 45km fra Sesriem og er den 45te dyna man kjører forbi. Sliten etter forje kveldt sanddyne så Dune 45 umulig ut å rekke på snaue 30minutter. Jeg stabbet meg oppover og så at en etter en spreking nådde toppen. Jeg og Linda dannet baktroppen og tok det rolig. Linda måtte gi tapt for vonde legger som absolutt ikke ville mer, men jeg ville litt lenger opp. Akkurat i det solen tittet over fjellet i horisonten dumpet jeg ned i sanda - på toppen sammen med de andre. Kry og stolt. Soloppgangen var nydelig og absolutt verdt den strabasiøse ferden oppover. På vei ned sanddyna møtte vi på både den ene og den andre rare billa og i bunnen ventet frokost - deilig nykokte egg, yoghurt, brød og te. Etter frokost dro vi inn mot høydepunktet for turen - Sossusvlei.

Turen innover var dritflott. Alle sanddynene så ut som fjell i morgensola. Vi nådde parkeringsplassen sånn rundt åtte og fikk raskt skyss av shuttle-traktoren. Det er nemlig ikke lov med vanlige biler inne på ommrådet fordi det finnes ikke veier der - kun sand! På veien så vi både struts, et eller annet bukkdyr, en bavian og masse sand. Vi slapp at Sidney sammen med de spreke 10 som hadde bestemt seg for at de skulle klatre den høyeste sanddyna i verden - "big daddy" - som er ca 320m høy. Jeg fikk nok etter Dune 45 med sine 150m og jeg ville bruke mer tid på å se Sossusvlei når jeg først var der. Har aldri vært ute etter å skulle bevise noe som helst så lat som jeg er gadd jeg jo ikke bli med på en strabasiøs tur i sanden med ødelagt vanntank (den var lekk og seff ble iPod'en min ødelagt - så litt grinete pga det) med gode 35varmegrader. Vi, som i meg, Linda og Jefforey, tok shuttlebussen inn til "Dead vlei" og igjen fikk jeg se det jeg kun har sett på bilder - i virkeligheten.

Vi tasset rundt en times tid før vi gikk vidre til Sossusvlei. Det var gode 40varmegrader inne i den sandhula, jeg kaller det hule for det var høye dyner på alle kanter og bare sola som et lokk, så svetten rant og vannflaska fikk gjennomgå. Vi fant en ny shuttle som fikk oss helt inn til Sossusvlei. Jeg synes at Dead vlei var mye kulere og mer sinnsykt enn Sossusvlei så jeg glemte faktisk å ta bilder derfra (litt sløvt). Vi fant oss et stort tre med en krakk under og der var det så svalt og herlig at vi ble der i 45 minutter. Vi så at gruppa nådde toppen av "Big Daddy" og at de var på vei ned og da tok vi en mindre shuttle bil ut til parkeringsplassen igjen. Den turen var mye mer morsomt for han som kjørte var litt røff så vi humpet av gårde og sang "Humpetitten" hele turen ut. Folk må ha trodd vi var gale. Normenn på tur er ikke som alle andre.

Turen gikk så tilbake til Sesriem for å pakke ned campen og kjøre tilbake til Solitaire hvor vi stoppet å spiste den nydelige eplekaken. Vel fremme igjen satt vi opp ny leir og la oss ved et nydelig svømmebasseng. En kald og deilig dukkert var en perfekt avslutning på en glohet dag i ørknen. Denne kvelden ventet det nydelig stjernehimmel *(har aldri sett så mye stjerner i hele mitt liv), fantastisk grillmiddag med lammebok, lammekoteletter og lammepølser, pasta, salat og coleslaw. Fantastisk nok en gang. Trøtt og sliten krøp jeg for andre natt på rad inn i soveposen og sovnet med en eneste gang og da var klokka 22:00. Så våknet jeg, helt fra meg av smerte når klokka var 07:00 neste morgen. Jeg hadde sovnet i en stilling og blitt i den hele natta - gud å vondt jeg hadde det da. Men det gikk over :)

Turen endte fantastisk og var en helt sinnsykt kul opplevelse. Campe i den villeste villmarken man kan tenke seg, sovne til stjernehimmelen og hyenene som skriker i bakgrunnen.

PS: Bilder kommer litt senere, det er denne afrika-linja vet dere!