Den tøffeste jobben på jord - ambulansearbeider!

Forje uke jobbet jeg på ambulansen ved Firebrigade her i Windhoek. Det var mange kjedelige timer hvor det ikke skjedde stort, men når alarmen gikk var det full fres. Har ikke tenkt å skrive så innmari mye om "brigaden" som vi kaller de her på Namas, men må bare fortelle om natt til fredag.

Jeg har allerede skrevet litt om konseptet "pay day". Fra og med den 20. i mnd får alle lønn og spesielt de tre siste dagene i mnd. Vi trodde det skulle bli vesentlig mer å gjøre men vi kjedet oss. Vi hadde en transport fra en klinikk til Katutura hospital, en innleggelse av ei jente på 28 med enorme hodesmerter som hadde fått seg et slag i hodet av mannen sin og så, når jeg hadde bestemt meg for å dra hjem, gikk alarmen. Jeg og Alice tok med oss veskene våre for gutta skulle kjøre oss hjem når vi var ferdige. Oppdragslappen sa at vi skulle til en "MVA" som står for Motor vehicle accident. Vi kom frem til stedet men ingen ulykke å se. Over samband fikk vi kontrabeskjed om at det var ingen mva med et overfall vi skulle til.

Vi snudde rundt og kom kort tid etter til et utested hvor en kar satt med t-sjorta si rundt hodet i en pøl av blod. Jeg har seriøst ikke sett så mye blod rundt et menneske i mitt liv. Gutten var så full at han klarte omtrent ikke stå på beina, men vi fikk da stablet han inn i ambulansen. Speedy og Mario (som er de som jobber der som vi var med den kvelden) stod å så på mens jeg og Alice var i full sving. Speedy kom så med en kommentar om at "Just scream if you need any help, but you guys can do this". Jeg fant frem bandasjebagen for t-sjorta måtte av og vi måtte få et visst innblikk i hva i helsike som hadde skjedd. Når jeg tok av den t-sjorta så stod blodspruten 1m ut fra hodet til gutten. Kjapt på med kompress og trykkbandasje og inn i bilen med han - det måtte sy's. Alice tok jobben med å skape trykk på sårene men omtrent til ingen nytte. Det var så mye blod og det ville ikke stoppe å blø. Speedy satte to venefloner (sånn greie i hånda) mens jeg fikset væskeinfusjon. Når dette var oppe var det bare å kjøre på så han ikke skulle gå i sjokk. Mario kjørte som ett svin til sykehuset og mens han kjørte jobbet Alice og jeg på spreng for å klare å holde mest mulig blod vekk fra gulvet og stoppe blødningen. Eneste ulempen var at vi har jo hvite uniformer og de var ikke så veldig hvite når vi var ferdig. Baksiden på buksa mi var rød, Alice hadde blodsprut fra topp til tå og buksebena mine så ut som en polkagris. Men vi fikk nå denne gutten på casualty hvor Magnus og Bjørn Erik ventet. Vips, på en to tre, så hadde sykepleieren satt tre sting og blødningen var stoppet. Fantastisk! Et enormt adrenalinkick!
På en måte var jeg litt stressa fordi jeg ikke visste hvor ting var, men jeg har aldri vært så rolig i hele mitt liv. DETTE var enestående moro, spennende og utrolig lærerikt!

Jeg stod sammen med Speedy mens han fylte ut noen papirer også ser han litt rart på meg, "You look like you have been in the war or something". Legg merke til uniformenes litt prikkete farge på min høyre legg :p syntes mye bedre i lys men glemte å ta bilde når jeg kom hjem 05:10 og skulle opp igjen 07:00.


Det som virkelig satte prikken over i'en den dagen var det siste Speedy sa til meg når vi gikk ut fra sykehuset:

"You two saved a life today - you should be proud. Well done"

Enda en lørdag i Khomansdal

I dag var det grillfest på agendaen. Vi dro ut til Khomansdal litt utenfor Windhoek til Christa for å fø både små barn, litt større barn og mødre med grillpølser, saft, brus og sjokoladekake. Det ble bakt 3 store langpanner med sjokoladekake, flere kilo pølser var kjøpt inn og et lass med ferske rundstykker. Vi hadde til og med ”kjærlighet på pinne” som avslutning på dagen. Det var en herlig opplevelse å se alle barna leke og kose seg, matglede var det hvertfall hos både store og små. Da dagen best beskrives med bilder blir det ikke så mye tekst denne gangen.

Denne jenta var så utrolig kontaktsøkende. Litt annerledes enn hva vi kalde vikinger er vant med og sjenanse var ikke et tema hos denne lille skjønnheten. Nydelig er vel det eneste ordet som kan beskrive henne.

Ingenting er så spennende som noe helt nytt. Alle våre kameraer ble dagens største "hit".

Dette bilde er, tro det eller ei, tatt av en av ungene. Så fort man lærte disse hvordan et kamera skulle brukes gikk knipsingen fortere enn jeg var klar over. Nesten 15 bilder av bare tull og fire veldig fine bilder også. Det under er også tatt av ei av jentene. Hun er 6 år og dessverre HIV-positiv.

Søte små på grillfest. Det er så herlig at mødrene kler på ungene det desidert fineste de har når de vet at det er en form for tilstelning. Ser nesten ut som han er på sjekker'n den lille tassen :p Da har han hvertfall god smak!

Det var så godt å høre unger skrike av latter, hoie og rope etter mer! Tror ikke at "herjing" er en type lek de er vant med. Så det var utrolig moro. Men så er det like viktig å gi de minste masse masse kos :)



Når alle var gode og mette skulle vi bli med to av damene hjem til Katutura for å se hvordan de bodde. Aldri kunne jeg forberedt meg på det jeg kom til å få se. En ting er hvertfall sikkert - jeg skal ikke klage over stort mye så lenge jeg er ved mine fulle fem.

Dette er utsikten over en brøkdel av Katutura. Her bor det mennesker uten strøm, med flere kilometer til nærmeste vannreservoar og ingen sanitære forhold.

Dette er en av mødrene, sammen med sin sønn på ca 1. år og Christa til høyre. Hun viser stolt frem huset sitt hvor hun bor sammen med sin søster og sitt eget barn. Hun har ca 8kvm å leve på. De som har vært hjemme hos meg og Erik kan se for seg badet vårt, bare litt mindre. Der inne hadde hun en seng hvor begge de voksne sover sammen med guttungen. Kjøkkenet er noen småstein og litt vindskygge utenfor huset og toalettet er nærmeste busk. Helt totalt uverdig for ett menneske. Men det rare er at de smiler. De smiler, ler, har troen på livet og de har et fantastisk livsmot. Mange er dessverre kriminelle, men det er fordi de har omtrent ingen penger. Minstelønnen i Namibia er på 580NAD i mnd, noe som tilsvarer ca 500NOK. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan leve på 125,- i uka.

For å runde av ble kvelden benyttet på Maerua Mall hvor vi spiste en bedre middag på Cattle Baron og med ”Disturbia” på kino som en avslutning. Ingen ting er som en thriller en lørdag kveld. Fortsatt henger tankene igjen fra jeg satt å spiste den middagen. Jeg brukte mer penger på middag+kino enn mamma'n til den herlige gutten har å bruke på 1 hel uke. Livet stinker noen ganger....virkelig stinker!

Et døgn i himmelrik

Vi har lenge gledet oss til den natten som nå, uheldigvis, er over. Fra torsdag til fredag forje uke var vi på Immanuel Lodge litt utenfor byen for å nyte godt av sol, god mat, veiledning fra skolen og det som viste seg å være et fantastisk sted å sove. Vi dro klokken halv ni på torsdag uten helt å vite hvordan vi skulle komme frem. Etter at Kari, vår veileder fra HiO forklarte veien for taxi-mannen gikk det smurt allikevel. Vi kom frem til en liten grønn oase midt inni bushen ved politisperringen utenfor byen. Det er politisperrer på alle hovedferdselsårer ut av byen av en eller annen grunn. Det som møtte oss var palmer, tre herlige hester og et koselig hovedhus i en blanding av tysk og afrikansk stil.

Vi startet dagen med å helle innpå vann og ha en fellessamling med Kari hvor vi ble delt i to grupper. Jeg havnet i gruppe to og hadde da fri frem til 12.30, altså etter lunch. Da bar det ut, skifte til bikini og hoppe ut i bassenget. Allerede da storkoste jeg meg. Jeg lå ved bassenget sammen med resten av gruppa frem til lunchen begynte halv tolv. Til lunch fikk vi ”Butternut soup” og pasta med kjøttsaus. De som kjenner meg godt vet jo at jeg er ikke veldig glad i supper og Butternut har en ganske sær smak. Butternut ser ut som et litt feilvokst gresskar. Den er gul, har en sær fasong og smaker ikke godt. Men suppa var ikke så ille J Pastaen var derimot meget bedre. Dagen fortsatte med veiledning og refleksjon. Det var godt å bli stilt spørsmål igjen, bli tvunget til å sette i gang hodet på en litt annen måte. Etter 2 timers veiledning var det på tide å sjekke ut rommet.

Rommet var HERLIG! Sengen var guddommelig akkurat passe myk og svæææær. Den var 1m bred. Bikinien ble tatt på igjen og på ny ventet en herlig dukkert. Det ble ikke så mye bading på meg for når klokken var fem skulle jeg på ridetur J

Siden jeg har en del rideerfaring ble jeg selvfølgelig tildelt en klin kokos gal hest. Han var så skvetten, redd og full av mistillit at jeg var kjempestolt av at han ikke kastet meg av. Det startet veldig bra ved at jeg faktisk fikk lov til å kose litt på han, klappe og stryke mulen på han uten å bli bitt. Jeg skulle bare sjekke om de hadde hjelm som passet meg når hesten plutselig slo seg bananas vrang av at en av de andre studentene gikk litt for fort bort til han. Jeg har aldri i mitt liv sett en hest som holdt på sånn…helt crazy. Litt skeptisk til dette dyret ville jeg gjerne få tryggheten på plass for oss begge før jeg tok han ut av paddocken. Red et par runder, travet litt og fikk han på tøylen (dvs at han virkelig begynte å høre på mine kommandoer) og da var tiden klar for å ta han ut også så flott som det gikk. Jeg skulle ri sammen med Kristine og Hanne og siden Hanne ikke har veldig mye erfaring med å ri startet turen rolig. Jeg måtte jobbe veldig med hesten for at han ikke skulle stikke av med meg på, men vi kom til enighet sånn litt etter hvert. Tempoet økte til trav og jeg slapp meg litt bak for å galoppere i stedet….hater trav! Hesten hadde så herlig gange og spesielt galoppen var nydelig. Vi fant en oppoverbakke med mye ”mudd” og mykt underlag og slapp hestene fri og fy som det gikk. På toppen fant vi ut at vi ville fortsette oppover og rett før det var for sent så vi at ”Shit, der var det et gjerde”. Jeg klarte akkurat å få stoppet det vraket av en hest jeg red på og ble omtrent kastet av i samme slengen men jeg forble oppe på hesten. Dessverre kom Hanne rett bak og klarte akkurat ikke å holde seg på og skled ned fra hesten. Heldigvis ikke noe skummelt fall. Bare kjipt at hesten stakk av, men han kom tilbake. Jeg måtte gå av hesten for å prøve å hjelpe Hanne opp men måtte gi tapt. Så klikka hesten igjen. Men jeg hadde ikke glemt mine ”takle vanskelige hester” kunnskaper og han lærte fort hvem som var sjefen. Vi valgte å ta det rolig tilbake til lodgen fordi hesten Hanne red på var så svær så hun kom ikke opp igjen. Men runde nummer to gikk kjempefint. Masse rolig galopp, akkurat som denne feltrittjenta liker det J Jeg storkoste meg og var helt klar på at når jeg kommer hjem skal jeg skaffe meg hestepasser jobb så jeg kan få ri litt igjen!!

Middagen ventet når vi kom tilbake og ikke visste vi at det var 4 retter. Vi startet av med soppsuppe og den passet dessverre ikke helt mine smaksløker også var den helt grå. Salaten som kom etter var derimot mye bedre. Vi koste oss med vin og lykken ble bare større da hovedretten dukket opp. Grillede lammepølser, biff, svinefilè, hvitløksbaguetter og nydelig tilbehør som mais og småpoteter. Dette sammen med en nydelig rødvin gjorde meg trøttere enn jeg har vært på lenge. Lykken min toppet seg da desserten kom….den var Cream Brullet (aner ikke hvordan det skrives). Siden jeg ikke spiste forretten min slang jeg på en halv dessert til da det var en som ikke orket alt. Er det bare jeg som har ekstra dessert-mage? Godt for meg, det er lov å kose seg når ting er utenom det vanlige. Det blir lenge til neste festmåltid i Namibia.

Jeg tuslet først i seng når klokken var 23.30 og lå å nøt senga frem til jeg sovnet og når jeg våknet i dag tidlig ante jeg ikke hvor jeg var. Jeg våknet med vondt i rumpa, solbrent og dehydrert….fantastisk! Jeg hadde glemt hvor bra trening en ridetur på 1,5time er for jeg er så støl og jeg går som en frosk. I tillegg var jeg litt sløv med smøringen i går og det må jeg betale for nå. Jeg glemte bort leggene L

Etter frokost hadde vi veileding i forhold til fordypningsoppgaven som vi skal skrive når vi kommer hjem og endelig har jeg funnet et tema jeg ønsker å bryne meg på, kort fortalt skal jeg skrive om alternativ smertebehandling. Så nå er det bare å begynne å bryne seg.

Dagen sluttet av bra ved et ordentlig samlebånd kakebakeri til lørdagens store grillfest i Khomansdal.

En liten foto-session

Javel, OK, jeg gir etter! Bilder skal bli så slutt å mas nå da :p Her er bildene jeg har lovet så mange fra turen vår ut i Ørknen. Er jo ikke alle som har Facebook hvor det er litt lettere å legge ut bilder og hvor det tar litt kortere tid å få lastet de opp.






Dette var første sanddyne jeg satte mine føtter på. Litt mindre en Big Daddy som det kommer bilde av litt senere. Her så vi solnedgangen første kvelden ved Sesriem Campsite.


















Gale mennesker på tur skaper ofte morsomme bilder - akkurat som dette :) Det har blitt en greie å skulle ta "hoppebilder" når det er ting å hoppe fra. Så hva var vel bedre en mykt underlag, en passe høy stein og Trude som fotograg - og selvfølgelig et kamera som vet å ta bilder :)




Dette er da nedi Sesriem Canyon. En veldig fin tur.

















Dette bilde er tatt på veien til Sossusvlei og utsikten er over et fjellpass hvor det var sinnsykt bratt ned. Innmari skummelt å kjøre ned de veiene uten autovern og bare grusveier.

Det var en mektig syn å bare se ørken på ørken og fjell på fjell og vite at det finnes absolutt ingen byer eller små farmer eller noe som helst. Kanskje en liten lodge eller campingplass hvis man lette lenge.













Her er det frokost-tid etter vi var på toppen ved Dune 45 å så soloppgangen :) Veldig koselig å spise frokost midt i ørknen, eneste var at det ble litt sand i maten fordi det blåste ganske masse.







Etter at vi hadde kjørt fra Dune 45 nådde vi parkeringsplassen før Sossusvlei. Veien innover....eller, føler det er feil å si vei for som dere ser er det ingen vei, men man trengte hvertfall store bilder med 4x4 for å komme inn der :) Det var hvertfall innmari fint. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan vokse noe midt inni all den sanda også uten vann.....et av Gud sine sprø ideer kanskje?











Dette er faktisk VERDENS største sanddyne :) Litt tøft å ha sett den. Fortsatt helt imponert over hvordan de smidig slynger seg og det eneste som bestemmer formen er vinden. Totalt urørt og villt. Litt moro å se struts løpe forbi på vei mot "noe" og en Impala stå å gresse...midt ute i bare sandeste ørknen.







Når vi hadde kommet helt inn gikk vi
først til et eldgammelt vannhull som het Deadvlei. Der er det nå bare døde trær, sand og hvit sand i bunnen. Er så fantastisk å se den røde sanden mot den utrolige blå himmelen. Folk tror sikkert jeg er gal som har på både bukse og jakke, men det var ganske tidlig på morgnen når vi var der så det var "bare" 25 varmegrader. Litt kaldt når man er vant til 40 :)

Tiden flyr når man har det moro!

Igår var det siste dagen på Acute care, men var innom idag etter jeg hadde vært på operasjonsstuene og sett et par operasjoner. Tiden har virkelig løpt de siste to ukene og først når har jeg hatt tid til å stoppe å tenke over hva jeg faktisk har lært siden jeg begynnte, og det er neimenn ikke lite!

Jeg har lært at norsk form for sykepleie er noe helt annet enn Namibisk. Man kan si at det finnes enkelte kalde sjeler på våre sykehus også, men ingen kan sammelignes med enkelte her nede. Jeg har også fått bekreftet at det vi lærer om "det gode håndlag" og "nærhet og distanse" virkelig er verdt å lære. Husker jeg lurte på hvorfor i all verden vi hadde om det på skolen. Tenkte at "det er jo helt naturlig" og det er kanskje det for oss, men ikke for alle. Jeg har blitt en kløpper på sårskift "the Namibian way". Som egentlig er: ta av det gamle, vask med Eucerin (en slags klorholdig greie), finn nye kompresser og dynk de med Pethadin, som er en brun seig guffe som er bakteriedrepende. Så dekker man til med ny bandasje! Vips voila ferdig! Her er det ikke snakk om å skulle velgen Intracite, Mesorb eller vaselinkompress. Her behandles alt likt. Jeg har vel en større tro på den Norske måten for sårene gror vesentlig fortere hjemme enn her. Men det jeg egentlig er mest stolt av er at jeg har tatt blodprøve og at jeg traff på første forsøk!

Her i Windhoek går livet også videre. Regntiden har begynnt å melde sin ankomst for nå regner det ca 1 gang pr dag. Når første regnskura kom stod jeg bare ute å ble kliss blaut men det var så deilig! Det som er konsekvensen av regntiden er at luftfuktigheten har gått noe opp. Den var sånn ca 10-15% når vi først kom og det er kjempetørt. Da sprakk lepper og nesebor, øynene var tørre og huden flasset. Nå er det blitt ca 50% luftfuktighet som fortsatt er ganske tørt, men det kjennes så "vått ut" fordi vi er blitt vant med det ekstremt tørre klimaet. Varmen er også på vei til å sette seg og nå har vi gode 30 grader i skyggen om dagen og 20 grader om nettene.

I kveld braker det løs med grillfest på Namas. Vi har invitert 15 personer fra sykehuset hvor vi jobber til å komme for å skape litt kontakter. På den måten får vi forhåpentligvis et enda bedre opphold ved at legene ikke er så skeptiske til å ha oss med på ting.

Nå er jeg så innmari trøtt så jeg velger å krype tilbake under dyna etter å ha sett en historektomi (fjerning av livmor) og en leggamputasjon. Føler denne "fridagen" ikke ble så fri allikevel. Stod frivillig opp for å se en operasjon på en lunge men så ble den kansellert - typisk afrika!

Natta :)

Nå skjønner jeg hvorfor Moses brukte 40 år gjennom ørkenen!

I helgen dro alle tolv sykepleiestudentene på tur til Sossusvlei - stedet som rommer verdens største sanddyner. Vi hadde booket to guider for turen og det viste seg at Jeffory og Sidney var både gode kokker, campingverter og turguider. Turen startet fredag morgen klokken 09:00 hvor vi stuet 14 mennesesker, alt fot mye bagasje og mat inn i en litt for liten minibuss. Trangt ble det, men siden jeg blir så bilsyk skal jeg ikke klage for jeg satt foran og der var det ikke like trangt som for de stakkarn'e som satt bakerst. Men der det er hjerterom er det husrom :)

Veien tok oss ut av Windhoek og mot Rehoboth. Der fylte vi bensin etter å ha vært innom 3 bensinstasjoner som var tomme for diesel. Vidre gikk veien fra å være rett og asfaltert til å bli humpete, litt svingete, svaiende og på grus. Det mest sinnsvake var at guiden tok helt av å kjørte i 100km/t. Vi var litt skeptiske men det viste seg at begge to visste godt hva de gjorde og dette kunne de. Vi stoppet ved en utsiktsplass like ved et fjellpass som det viste seg at vi skulle ned og det gikk virkelig ned - ca 15% per meter, eller hva det nå er man benevner dette i. Det stod hvertall et skilt med en trekant med 15% inni og vei nedover! Bratt var det også og noe auto-vern var ikke å se. Hadde en liten klump i halsen på vei ned, men utsikten var så flott at det var lett å tenke på noe annet. . Første stopp var på en bensinstasjon/desert-lodge-campingplass som het Solitaire hvor de hadde tidenes beste eplekake til dyre 11NAD, ca 8NOK. Etter en liten stopp tok vi fatt på siste biten inn til Sesriem camping. Vi kom frem til en herlig liten camp-site med god plass til alle 6 teltene våre. Jeg, Kristine og Trude fikk opp telte vårt og rigget oss til før vi spise litt lunch. Vi hadde håpet å få slappet av litt med guidene hadde virkelig ett tett program for oss for vi ble stappet inn i bilen igjen og kjørt til Sesriem Canyon. En ganske liten men veldig fin kløft, som ikke hadde noe vann nå, men som har ca 5m med vann når det er regnsesong. Fra denne canyon'en kunne man faktisk følge regnvannets vei helt ned til Sossusvlei. Men så langt gikk vi ikke. Etter å ha valset rundt, klatret litt og tatt masse bilder ble vi kjørt tilbake til leiren, hentet en jakke og kjørt ut til Elim dunes hvor vi skulle se solnedgangen.

Vi begynte på veien oppover sanddyna og nå vet jeg hvorfor Moses brukte 40 år i ørknenen - fordi det er så sabla tungt å gå! Det er så tungt at man ikke kan forestille seg det en gang. Oppover en bratt dyne, på spissen så klart (de skulle jo ta den vanskelige veien uten å si ifra at det fantes en lettere vei å gå). Når du tar et skritt så synker man to tilbake. Det vil jo si at man må ha en ganske god fart for å komme seg opp. Vi trasket oppover og en etter en forsvant de speke. Jeg gadd overhodet ikke å skynte meg for det var så nydelig utsikt. Når jeg kom opp på den første høye toppen fant jeg ut at jeg ikke gadd å gå lenger og det samme gjorde Linda. Så i stedet for å stresse ned og så opp på neste dyne satte vi oss godt til rette, skravlet og nøt den varme sanden. Det vittigste var at jeg satt å så på bakgrunnsbilde på PC'n min...surrealistisk å se det i virkeligheten. Det så ut som om noen hadde plassert et gigantisk bilde foran oss. Helt helt nydelig.

Sola gikk ned den og vi trasket ned igjen barbent i den varme sanden. Nede ventet Sidney på oss og resten av gjengen var ikke langt bak. Vel tilbake i leiren ventet deilig middag på oss. Kylling og potetgryte med ris, salat og god saus. Maten smaker så mye bedre etter litt anstrengelser. Trøtte og veldig slitne krøp vi inn i soveposene og det gikk ikke lang tid før vi fikk besøk av små søte sjakaler i camp-siten som spiste opp alle matrestene vi hadde mistet på bakken i mørket. Jeg er jo ikke veldig vant med å sove i telt så jeg sovnet heller ikke så lett. Lå lenge å hørte på litt musikk før jeg fant ut at naturen utenfor var musikk nok. Hyener som skrek i bakgrunnen, sjakaler som snuste utenfor teltduken (jeg titta rett på en som snusa i skoene mine). Natten ble kaldere og kaldere så det var bare å trekke på seg soveposen mer og mer. Hadde silkelaken inni så det var ikke kaldt i det hele tatt. Sovnet av sånn i tre tiden engang og ble vekket fem på fem. Nå var det på tide med soloppgang.

Vi stablet oss ut og inn i bilen og kjørte 30min ut til Dune 45. Den heter det fordi det ligger akkurat 45km fra Sesriem og er den 45te dyna man kjører forbi. Sliten etter forje kveldt sanddyne så Dune 45 umulig ut å rekke på snaue 30minutter. Jeg stabbet meg oppover og så at en etter en spreking nådde toppen. Jeg og Linda dannet baktroppen og tok det rolig. Linda måtte gi tapt for vonde legger som absolutt ikke ville mer, men jeg ville litt lenger opp. Akkurat i det solen tittet over fjellet i horisonten dumpet jeg ned i sanda - på toppen sammen med de andre. Kry og stolt. Soloppgangen var nydelig og absolutt verdt den strabasiøse ferden oppover. På vei ned sanddyna møtte vi på både den ene og den andre rare billa og i bunnen ventet frokost - deilig nykokte egg, yoghurt, brød og te. Etter frokost dro vi inn mot høydepunktet for turen - Sossusvlei.

Turen innover var dritflott. Alle sanddynene så ut som fjell i morgensola. Vi nådde parkeringsplassen sånn rundt åtte og fikk raskt skyss av shuttle-traktoren. Det er nemlig ikke lov med vanlige biler inne på ommrådet fordi det finnes ikke veier der - kun sand! På veien så vi både struts, et eller annet bukkdyr, en bavian og masse sand. Vi slapp at Sidney sammen med de spreke 10 som hadde bestemt seg for at de skulle klatre den høyeste sanddyna i verden - "big daddy" - som er ca 320m høy. Jeg fikk nok etter Dune 45 med sine 150m og jeg ville bruke mer tid på å se Sossusvlei når jeg først var der. Har aldri vært ute etter å skulle bevise noe som helst så lat som jeg er gadd jeg jo ikke bli med på en strabasiøs tur i sanden med ødelagt vanntank (den var lekk og seff ble iPod'en min ødelagt - så litt grinete pga det) med gode 35varmegrader. Vi, som i meg, Linda og Jefforey, tok shuttlebussen inn til "Dead vlei" og igjen fikk jeg se det jeg kun har sett på bilder - i virkeligheten.

Vi tasset rundt en times tid før vi gikk vidre til Sossusvlei. Det var gode 40varmegrader inne i den sandhula, jeg kaller det hule for det var høye dyner på alle kanter og bare sola som et lokk, så svetten rant og vannflaska fikk gjennomgå. Vi fant en ny shuttle som fikk oss helt inn til Sossusvlei. Jeg synes at Dead vlei var mye kulere og mer sinnsykt enn Sossusvlei så jeg glemte faktisk å ta bilder derfra (litt sløvt). Vi fant oss et stort tre med en krakk under og der var det så svalt og herlig at vi ble der i 45 minutter. Vi så at gruppa nådde toppen av "Big Daddy" og at de var på vei ned og da tok vi en mindre shuttle bil ut til parkeringsplassen igjen. Den turen var mye mer morsomt for han som kjørte var litt røff så vi humpet av gårde og sang "Humpetitten" hele turen ut. Folk må ha trodd vi var gale. Normenn på tur er ikke som alle andre.

Turen gikk så tilbake til Sesriem for å pakke ned campen og kjøre tilbake til Solitaire hvor vi stoppet å spiste den nydelige eplekaken. Vel fremme igjen satt vi opp ny leir og la oss ved et nydelig svømmebasseng. En kald og deilig dukkert var en perfekt avslutning på en glohet dag i ørknen. Denne kvelden ventet det nydelig stjernehimmel *(har aldri sett så mye stjerner i hele mitt liv), fantastisk grillmiddag med lammebok, lammekoteletter og lammepølser, pasta, salat og coleslaw. Fantastisk nok en gang. Trøtt og sliten krøp jeg for andre natt på rad inn i soveposen og sovnet med en eneste gang og da var klokka 22:00. Så våknet jeg, helt fra meg av smerte når klokka var 07:00 neste morgen. Jeg hadde sovnet i en stilling og blitt i den hele natta - gud å vondt jeg hadde det da. Men det gikk over :)

Turen endte fantastisk og var en helt sinnsykt kul opplevelse. Campe i den villeste villmarken man kan tenke seg, sovne til stjernehimmelen og hyenene som skriker i bakgrunnen.

PS: Bilder kommer litt senere, det er denne afrika-linja vet dere!

PMTCT - Prevention of mother to child transmission

Dette utrykket har vi hørt noen ganger mens vi har vært. Kort fortalt er greia den at mange barn blir født uten å være smittet med HIV, dette selv om de har HIV-positive mødre. Det er faktisk de færreste som blir smittet under selve fødselen. Et viktig arbeid er da å forhindre at smitte overføres mellom mor og barn etter fødselen. Hvis barn får HIV i tidlig alder blir de dessverre ikke så gamle. Som for eksempel den lille gutten jeg skrev om som bare ble litt over 1. år. Det som gjør at mødre ikke smitter under fødselen og svangerskapet er at de får sterkere medisiner og da spesielt rett før fødselen som setter virus litt ut av spill. Dette fungere bemerkelsesverdig godt, men nytten er liten når mødrene fører smitten videre. Dette gjøres spesielt via amming og morsmelk. En liten forklaring trengs sikker, det er jo de færreste av bloggleserene mine som er sykepleiere.

Når et barn blir født finnes det ingen sår eller rifter i munn, spiserør, mage eller tarmer. Alt er "feilfritt". Det vil igjen si at det ikke finnes en smitteport, det vil si en rift eller et sår som gir HIV-viruset en inngang i kroppen. Viruset er ikke farlig så lenge det ikke kommer inn i blodbanen via en rift eller lignende. Derfor kan man jo fint kysse så mye man vil med en som er positiv uten å bli smittet. Dette er også grunnen til at HIV smitter lettere blant homofile, på grunn av at slimhinnene er svakere "bakerst" :)

De namibiske myndighetenes anbefaling til nye mødre med HIV er at "amme barnet ditt EKSLUSIVT i 4 - 6 mnd og slutt deretter MOMENTANT". Forklaring: Så fort man tilføyer annen mat vil det skape rifter og dermed smitteporter. Den andre, og absolutt riktige anbefalingen er "Bruk morsmelkerstatning", men hvem har råd til å kjøpe alternativ mat til barne sitt når det er gratis å amme? Det er nettopp her Christa kommer inn i bildet.

Christaline, eller Christa som hun kalles, er en enrolled nurse (hjelpepleier) som jobber ved Katutura State Hospital. Hun har startet ett prosjekt som hun har kalt "The mount sinai clinic" og denne klinikken driver hun på fritiden sin med hjelp fra frivillige og enkelte donasjoner. For donasjonene kjøper Christa morsmelkerstatning, tåteflasker og mat til de litt større barna.

En gang i mnd for små barn og 1 gang i mnd for de litt større barna åpner Christa dørene til sitt egen hjem. Her har hun egne journaler for hvert tilknyttet barn, hun deler hun passende mat (matposer til de store og bokser med morsmelk til de små - for en hel mnd), bistår mødrene ved å lære de opp, gir mødrene mat når de kommer og hun følger virkelig opp disse små englene. Det sier seg jo selv at å fø 300 barn koster penger og det er noe Christa og Mount Sinai Clinic ikke har. Det som var så inspirerende var at Christa nekter å gi opp. Hun har fått tildelt en tomt i Katutura hvor hun kan bygge et senter og et eget sted å drive klinikken sin, hun har tilogmed fått tegnet opp hvordan hun vil ha det. Av alle ting har hun også tegnet inn 15 små leiligheter som hun vil tilby Norske sykepleierstudenter å bo i for en rimelig penge når de er her. Christa sitt arbeid er både inspirerende og sørgelig. Det er så trist å se at Namibiske myndigheter nekter å gi henne penger fordi "hun bryter grunnloven". I Namibisk grunnlov står det at morsmelk er det beste for ditt barn og derfor skal du amme. Dette gjemmer de seg bak for å slippe å bruke penger selv om de anbefaler å kjøpe morsmelk hvis man er positiv. Namibia - bakvendtland!



Jeg skulle så ønske at det var mer jeg kunne hjelpe Christa med. Tvinge 1million ut av lommene på en eller annen norsk riking som ikke trenger alle pengene sine. For hvis Christa hadde fått opp senteret og startet firma ville hun kunne hjelpe 3000barn i stedet for 300. Det er forhåpentligvis 2000 færre HIV-smittede barn. Jeg skriver 2000 for mange av de hun allerede hjelper er dessverre smittet. Jeg husker pappa sa før jeg dro at "Prøv å distanser deg litt, dessverre kan du ikke hjelpe hele Namibia", men fy pokker å vanskelig det er. Jeg blir så sint og så frustrert over at ingen vil hjelpe Christa fordi hun gjør en fantastisk jobb. Norske myndigheter har gitt noe penger, men for pokker - det er ikke de som burde gi henne penger, det er jo Namibia som burde gi pengene. Men for all del - ikke dropp å gi penger fra Norge heller. Det hjelper litt når lærerene på HiO samlet inn over 9000,- til henne i fjor.

Så hvis noen som leser bloggen vet om noen snille sjeler som vil gi penger til en SINNSYKT godt formål så skrik ut, eller noen strikkeflittige som kan strikke barnesokker. Hun trenger ting som hun kan selge for å tjene penger. Jeg vet hvertfall at jeg skal fortsette å hjelpe Christa med det lille jeg kan, som at jeg skal kjøpe en ny vekt til henne så hun kan veie sine engler å se at de legger på seg. Den hun har fungerer rett og slett ikke på de minste og den viser flere kilo feil :( Så vi som var der forje helg skal spleise på en skikkelig fin en - sånn som de har på sykehuset. Det er også her jeg kommer til å legge igjen uniformene mine så de frivillige slipper å jobbe i privatklær med barn som gulper :)

Usj, kjenner jeg blir litt for engasjert av denne dama! Men det er jo bra at det finnes ildsjeler som henne. Jeg skal hvertfall hjelpe til, det er helt sikkert. Slenger på noen flere bilder fra lørdagen min hos Christa i Khomansdal, gleder meg til denne lørdagen, da er det matposer til de litt større!

En lørdag i Khomansdal

Ny helg i Windhoek!

Tiden flyr og om 2mnd og 3 uker er jeg faktisk hjemme igjen. Sprøtt!
Siden torsdag har vi faktisk hatt langfri og jeg ville være en skikkelig løgner hvis jeg sa at det ikke var godt. Jeg har nytt hvert eneste sekund og spesielt tiden jeg har kjedet meg litt. Var ordentlig godt å kjede seg skikkelig igjen, men til tross for at jeg har kjedet meg har jeg så langt gjort utrolig mye. Jeg har

- lest bok. Er ferdig med Drageløperen av Kahled Hosseini som er en nydelig bok. Anbefaler alle å lese denne. Ikke bare er den godt skrevet, men den er også lærerik.

- sett film. Var på kino fredag kveld å så "Hairspray". En slags musikalfilm med blant annet John Travolta i en av hovedrollene. Vi satt alle å smådanset i kinosetene.

- sett på Beverly Hills 90210. Min yndlingsserie fra jeg var litt yngre har jo kommet på DVD og siden jeg ikke fant The O.C her så ble det sesong 2 av B.H i stedenfor.

- vært frivillig på et matutdelingsprosjekt, dette prosjektet skal jeg snakke mer om i en egen post fordi det krever litt forklaring og er et så fantastisk prosjekt at det fortjener masse oppmerksomhet.

- ligget i sola å blitt enda brunere enn jeg allerede var. Sola her nede er kjempesterk allerede så tidlig på våren så jeg startet på faktor 30, men nå er jeg på 15 og der tror jeg at jeg blir til jeg skal til Cape Town å legge siste hånd på verket i jula. Stakkars Monica. Hun klager alltid over at jeg blir så fort brun og at hun ikke blir det når vi er i syden. Så Monica, jeg kan dessverre ikke noe for at jeg er meget brunere enn deg når du kommer til Sør Afrika i desember....men jeg lover å ikke gå på lavere faktor enn 15 før da :)

- og...sist men ikke minst - jeg har ENDELIG fått prate med samboeren min igjen. Etter 3 laaaange uker uten å få prate med han var vi endelig på skype. Så jeg gleder meg til i kveld så vi kan fortsette der vi slapp. Jeg har jo så mye å fortelle om absolutt hele tiden. Skrev et par mailer i går om at jeg ikke helt skjønner hvorfor tiden går så fort, for jeg glemmer jo hele tiden hva som har skjedd.

Sist men ikke minst må jeg sende noen tanker til Norge idag. Frank og Liv, min samboers mormor og morfar og som har adoptert meg som sitt eget barnebarn :), har gullbryllup idag. Så gratulerer masse. Det er flott at det finnes så god inspirasjon til oss unge i en verden som ellers er preget av masse skilsmisser og samlivsbrudd. Det gir en litt ekstra større glød til å virkelig jobbe ekstra for at alt skal fungere godt og bra når man ser noen som er så lykkelig sammen som dere er. Ha en fantastisk dag og kos dere med middag på, hvis jeg husker rett, Abildsø Gård. Send gjerne litt kransekake til Namibia :) Håper dere likte blomstene fra meg!

Første dag på Acute care Unit "ACU"

Idag (var egentlig onsdag, men fikk ikke publisert innlegget før nå) var forventningene skyhøye når taxiene rullet foran porten paa Katutura State Hospital. Helt siden foerste dagen har jeg gledet meg til jeg skulle paa Acute care. ACU er en post med 8 senger og 5 sykepleiere paa vakt. Det vil si at det er flere sykepleiere aa spoerre og et tryggere laeringsmiljoe. Vi kom opp paa post og for en varm mottagelse vi fikk. "You are most welcome, come in and so nice to meet you". Dette er det sjeldent at man hoerer her paa Katutura for sykepleierene er ganske bryske av seg. Dagen startet med en liten omvisning paa avdelingen og en introduksjon av pasientene. Dagen startet jo bra med at min foerste observasjon var at jeg lurte paa om ei dame faktisk pustet. Jeg snudde meg mot Alice og spurte litt forsiktig "Hun dama der puster ikke, gjoer hun vel?". Hvorpaa sykepleieren bare konstaterte at "Oh, she's passing away now. Hypertention you know....brain damage". Javel ja! Mitt 3. moete med doede mennesker sine jeg kom. Rart!

Jeg ble tilegnet en egen sykepleier og kun en pasient. Posten var langt fra full saa vi hadde bare en pasient. Jeg ble satt til aa maale vitale tegn som blodtrykk, puls, hemoglobin, blodsukker og respirasjon. Men foerst maatte vi suge. Forklaring kommer naa: Pasienten jeg var tildelt var en 18aar gammel jente som hadde blitt paakjoert av en bil. Hun hadde paadratt seg multi-kraniebrudd, tror vi talte 8 tilsammen. Hun hadde faatt store bloedninger i hjernen og frontallappene (den delen av hjernen som ligger mot panna) var saa skadet at de ikke kunne bli normale igjen. Det vil si at pasienten, hvis hun vaakner, vil ha hukommelsestap, ha mistet sin personlighet og store deler av det hun kjenner som "seg selv". Det hele kan egentlig sammelignes med en lobotomi. Pasienten var intubert (dvs en slange ned i lungene) og maa derfor bli sugd for slim ect. Jeg har noe erfaring med det fra foer paa grunn av arbeid med tracheostomipasienter (pasienter meg hull i halsen, kort fortalt). Følte meg litt utrygg i starten også, noe som er helt normalt :)

Jeg synes selv at dagen gikk veldig greit, selv når vår "sister" for dagen pent sa at "nå kan dere bli med meg å preppe liket". Jeg ble litt satt ut når det gikk opp for meg at jeg skulle stelle min første døde person. Jeg tok litt feil når jeg trodde vi skulle stelle - det var overvurdert. Det vi faktisk skulle var å fjerne alt av ledninger, infusjonsslanger, intuberingsutstyr og kateter. Vi skulle bare fjerne det ekleste av kroppsveskene som hadde kommet ut. Stakkars dame. Jeg tok et lite ansvar og fikk vasket hender, annsikt og litt ellers på kroppen og så sa "sister" at hun bare skulle gå å hente plastikk. Da så jeg for meg sort likpose slik de bruker på CSI og det var fader ikke langt unna sannheten. Eneste forskjellen var fargen, denne var beige! Dagen må sies å ha vært veldig lærerik og jeg gleder meg til å være der i to uker til, kanskje tre hvis jeg trives veldig godt.

Får snart legge ut noen flere bilder tror jeg, må bare finne noen fine først.
Ha en flott helg :) Det skal jeg hvertfall!

Noen bilder fra livet i Afrika

Har faatt noen litt subtile hint om at bloggen min har faerre bilder enn en ex.phil bok og det maa saa absolutt gjoeres noe med. Beklager at vaare kjaere norske bokstaver ikke er tilstedet, men sitter paa en stasjoner Afrika-PC uten sans for Norsk spraak. Saa her kommer noen bilder, foerst fra Windhoek og saa noen fra Cape Town mot slutten :) Kos dykk!

Her er hagen vaar paa Namas. Kjempekoselig sted aa kunne ligge aa lese eller ha grillfest :)

Saann ser kjoekkenet vaart ut og her lager 12 mennesker frokost og middag hver dag. Det kan bli litt trangt til tider :p

Vi har to bad fordelt paa 12 mennesker og den stakkars vaskemaskinen paa dette badet skal vaske klaer for hele 18 stykker.

I denne gangen ligger rommet som jeg deler med Hanne. bor inn doer nummer 2 :) Ganske koselig rom, men har ikke noe bildet av det enda.

Filmstund i stua. Tror vi saa Dirty Dancing :p


Her er vi paa Cardboard Box. Et av stedene vi vurderte aa bo. Ganske moekkete basseng egentlig, men naar man er varm saa er det ikke saa innmari viktig :)

Her er jeg og Alce utenfor Katutura State Hospital.

Vi staar opp hver morgen klokken 05:45. Det er tidligere enn jeg noen sinne har pleid aa staa opp, men tro det eller ei, det gaar bra. Saa her er vi i vaar eminente faste morgentaxibuss paa vei til sykehuset :)

Som de felste skjoenner blir van veldig troett av aa staa opp saa tidlig. Saa dette synet er ganske vanlig i vaar bitte lille stue paa NAMAS.

Her er vi i Olympia, dessverre med to slitne russere som absolutt skulle prate med oss. Olympia ligger ca 15minutter utenfor sentrum og er et kjempeherlig sted aa vaere naar det er varmt.

Dette trenger kanskje ikke noen videre introduksjon. Hai saa jeg og spydde gjorde jeg :) For en fantastisk tur!

Det absolutt toeffeste her nede er at maanen er feil vei :)

Her spiser vi frokost i Cape Town foer vi skal paa tur til Table Mountain. Vi skulle proeve aa gaa opp.

Dette bildet er fra jeg snudde paa vei opp Table Mountain. Jeg gikk hit - men ikke lenger!

Vel, dette tror jeg at er det jeg gidder aa legge ut saann i foerste omgang. Kommer mer etterhvert. Har brukt noen timer for aa faa opp disse bildene fordi at denne dumme stasjonaere Afrika-PC'n klikker hele tiden.

Forkjøla

Ja, da var praksis godt i gang på 2. Uka. Jeg har selvfølgelig blitt skikkelig forkjølet så dagen i dag ble ganske kort. Vet ikke om noe verre enn å gå på jobb å vite at jeg har tuberkulosepasienter rundt meg hele tiden og at jeg selv har svakt immunforsvar på grunn av forkjølelsen. Så dagen startet som vanlig klokka seks og var på sykehuset til syv og hjemme under dyna til ti. Føler meg ikke særlig mye bedre, men i morgen må jeg bare karre meg på sykehuset for jeg skal på Acute care unit og det har jeg gledet meg til siden jeg kom hit. Så da er det bare å være syk for dit skal jeg. Torsdag er første veiledning med Louise Pretorius som vår veileder heter og av alle ting skulle hun absolutt begynne 07:00 her på Namas. Vel vel, godt det er kort vei til senga igjen for hvis jeg ikke er frisk til da drar jeg ikke på noe sykehus hvertfall.

Fikk et akutt anfall av hjemlengsel i stad når jeg lå under dyna og syntes så innmari synd på meg selv. Lå å så på Charmed og slappet av, plutselig var det eneste jeg ønsket meg en skikkelig klem fra Erik. Bare ligge på armen og bli strøket i håret, sluppet å måtte åle meg sliten ut av senga fordi jeg holdt på å dø av tørst og bare blitt dullet med. Snakket også med Monica og Lars Erik på Skype i går, som etter mye slit fungerte tilnærmet perfekt, pluss at jeg snakket med mamma og pappa på søndag. Det gir bare enda mer hjemlengsel når man prater med de man savner. Så jeg både gleder og gruer meg til å ENDELIG få snakke med Erik igjen. Har aldri i løpet av 4,5 år gått så lenge uten å prate med han. ”Så lenge” er i dette tilfellet definert som 17 dager. Så det kommer til å bli så herlig, men også veldig trist. Han er jo tross alt veldig langt unna og ser meg ikke igjen før i desember. Meeen det er jo BARE 2mnd og 28 dager til  Er bare så glad for at jeg ikke har så sinnsykt hjemlengsel. Det er egentlig bare deilig å være på eventyr!

Nå tror jeg for helvete at jeg kommer til å slite med allergi her nede også. Munnen har begynt å klø litt og øynene renner. Det er jo tross alt vår her så hvem vet. Jeg er glad på min mamma’s vegne over at hun ikke skal komme på besøk. Hun hadde dødd. På ferier på Kreta kommer det masse brunt støv inn som gjør min mamma innmari dårlig. Her lever vi i dette brune støvet til enhver tid og midt inne i Kalahariørknen er det vanskelig å vaske det bort også. Så det kan være alt støvet som også gjør nesa mi så sinna.

Nå har jeg altså fått fikset meg skype, brukernavnet er kinesve, så nå er det ingen grunn i hele verden til ikke å plinge på meg! Akkurat nå orker jeg ikke skrive så mye mer, har allerede brukt godt over 30min på å skrive det lille jeg har. Får legge meg ned på senga å se litt film, det pleier å hjelpe for ”syke puser” som min kjære ville sagt.

Helg i Windhoek

Siste dagen i september ble brukt i Olympia her i Windhoek. Der er det et stoooort og fantastisk kaldt svømmebasseng men vi har hvertfall badet to ganger. Brunfargen begynner virkelig å komme og jeg har ikke vært så brun hittil i år som det jeg er nå. Faktor 30 første uka og i dag var det faktor 15. Sleit så innmari for å finne solkrem her så har måttet snylte på Trude sin, men jeg har da blitt brun for det!

På lørdag skjedde det også noe festlig. Thor Martin, en av gutta her, har mailet med en namibisk sykepleierstudent. Så vi skulle møte henne på lørdag. Hun kunne ikke møte oss på dagen med inviterte oss til noen venner fordi de skulle ha bursdagsselskap for henne. Så dagen ble brukt til å gå ned til byen å vandre litt rundt i Windhoek Zoo Park, spise en fantastisk god lunch på Namibia Craft senter (beste brødet jeg har spist i mitt liv) hvor jeg bestillte dette helsebrødet med tomat og mozarella. Nydelig! Og den skiva sammen med hjemmelaget lemonade kostet hele 34Nad, ca 30 norske kroner. Så vandret vi hjem å ble hentet av denne sykepleierstudenten. Hun var innmari hyggelig og hadde med seg en venninne som het Maggie. Tjeripo, som sykepleierstudenten heter, tok oss med til Klein Windhoek som er Holmennkollåsen her i byen. Vi kom til et fantastisk hus med svømmebasseng og virkelig luksus. Der bodde det et tysk ektepar hvorav fruen var en medstudent til Tjeripo. Der fikk vi kake og fantastisk grillmat. Etter noen timer i Klein Windhoek, bar turen tilbake til Namas for full fest. Veldig koselig var det hvertfall og så god som Sør-Afrikansk rødvin er så er det å drikke rødvin en fryd uten like.

Helgen har vært en veldig god tid å få forje ukes hendelser litt ut av hodet og fått bearbeidet alle inntrykk. Det har vært tøft, veldig tøft for å være helt ærlig, men jeg har godt av dette. Jeg vokser for hver dag og føler meg mer og mer tilpasset dette miljøet også. Varmen blir mer og mer holdbar selv om det blir varmere og varmere. Huden begynner også å tilpasse seg 

I morgen er det tilbake til praksis igjen. Usj, kunne trengt enda en dag fri.

Sorg og glede - hånd i hånd!

Som dere skjønner hadde jeg en ganske tung dag i går og gledet meg ikke veldig til å være på avdelingen for barn mellom 0 og 2 år. Dagen startet bra meddet som bare bygget opp under opplevelsen fra i går var det som skjedde idag. Jeg har lenge gruet meg til å se en person dø. Det er noe jeg visste kom til å skje her, men jeg håpet at det ikke skulle skje så fort. Det som bare gjør hele situasjonen enda værre var at det var en liten herlig gutt på 1,5år. Hele situasjonen var så uvirkelig. Jeg gikk for å lete etter Tom Arne og så at han var inne på et rom sammen med legen. Gikk inn og så at de ga en gutt oksygen, og da pustet han. Så plutselig stoppet hjertet og de begynnte med hjertekompressjoner og de bagget han. Så kastet den lille stakkaren opp hele mageinnholdet. Mye ble aspirert til lungene hans og da var det stopp. Han fikk kramper og så ble det helt stille. Jeg gikk ut til mora for å være sammen med henne når hun fikk beskjeden, men jeg ville jo ikke gi den til henne. Men mens jeg stod der og holdt rundt henne kom en av sykepleierene trillene ut med en liten sprinkelseng med et barn dekket av et hvitt klede. Mora knakk fullstendig sammen, noe som er så forståelig, var bare ille at hun gjorde det i mine armer. Tårene presset på for 100gang de siste 24 timene og det var bare å tørke de vekk igjen.

Det jeg nå reagerer på er at jeg var roligere psykisk i denne situasjonen enn det jeg var i går. Idag var jeg helt rolig og når jeg så den lille gutten så han så fredelig ut. Som at han hadde kommet hjem til ett sted hvor verden var mye bedre. En verden uten hjertefeil, uten HIV og uten tuberkulose. En verden der han ikke hadde diagnosen "undernærnert" og en verden han kunne vokse opp i som en lykkelig og frisk gutt. Så sliter litt med min egen psyke akkurat nå, men det går veldig bra. Må bare lære meg til å la sykehuset være sykehuset og prøve å ikke tenke så mye på det når jeg er hjemme - men det er ikke veldig lett.

Men fysj, nå blir det bare triste ting på bloggen så jeg må nesten skrive noe hyggelig og morsomt som skjedde i går.

På sykehuset møtte vi to fantastiske jenter Vanisha og Sophie. De var medisinstudenter fra England, men uheldigvis skulle de reise idag. Vi fikk en så god tone så vi ble invitert på avskjedsmiddagen dems på Joe's Beerhouse kl. 20:00 i går kveld. Vi, som i meg og Tom Arne, gjorde oss klare å gikk nedover mot byen for å få tak i en taxi. Vi synes det var så herlig å gå, så imot alle anbefalinger bestemte vi oss for at vi ikke gidder å føle oss som fengselsfanger og tok beina fatt. Vi gikk og gikk og fant jo ikke veien. Så vi spurte en mann med en nydelig liten jente på armen. Det er jo aldri farlig å snakke med noen som har unger med seg :) Han forklarte at vi var på rett vei og det var bare å fortsette til vi fant en butikk som het "Computer city". Etter å ha gått i nesten 20minutter uten å finne noen computer city spurte vi en til. Utenfor en bilbutikk var det en sikkerhetsvakt med hagle over skulderen som stod å pratet med en familie. Mannen i familien lo da vi spurte etter veien å sa at "Ja, da er dere litt på villspor". Klokka var da blitt ti på åtte og vi var en smule stresset. Da tilbød den snille mannen seg å kjøre oss til Joe's. Igjen, ingen farlige menn har med seg barn, så vi takket selvfølgelig ja. Inn i en bitteliten polo bar det og vips så suste vi av gårde i baksete på en bil med folk vi absolutt ikke kjente. Vi kom frem og vi. Kjempehyggelig var bilturen. Vi snakket om Norge og hva vi gjorde i Namibia. Hvor snille Namibere er i forhold til nordmenn osv.

Middagen på Joe's var en herlig avslutning på en ganske tøff dag. Livet går videre og jeg er en erfaring rikere, eller to egentlig. Nå er det endelig helt, så tiden blir nok brukt til en del refleksjon over de siste situasjonene.

Sånn en liten informasjon helt til slutt. Vi har en fasttelefon her nede som det er veldig fint å ringe til. Billig for meg og billigere å ringe til enn mobil i utlandet. Jeg ønsker meg veldig gjerne telefoner fra fjern og nær. Nummeret dit er så mye som

00264-61172082

og vent litt så får man svar.
Takk for nå :) og plz ring hvis det er mulighet til det :)

Den dagen himmel ble til helvete.

Nå er praksis i gang på sykehuset og i dag skulle jeg og min jobbekamerat Tom-Arne være på barneavdeling 2-12 år. Dagen startet kjempefint og vi fikk være med på
legevisitten. Turnuslegen som tok oss med var en hvit Namiber av ytterste kaliber. Han var kjempeflink og vi lærte masse. Fikk lekt litt med ungene underveis og strøket de som var for dårlige litt i håret. Det var ca 35 barn på posten og de fleste av de var skikkelig syke. Mange hadde tuberkuløs meningitt som er tuberkulose i hjernehinnen, mange hadde dobbeltdiagnoser i form av at de v HIV-positive med tuberkulose eller meningitt. Var utrolig tøft å se barn ligge å sveve mellom en bevisstløs tilstand og koma.

Mens vi gikk legevisitt kom det en ny gutt på avdelingen, så innen vi rakk å komme helt rundt var det en ekstra pasient vi skulle se på og det var denne gutten. Først var vi å tittet på en feilplassert liten 3mnd gammel gutt som var lagt inn på grunn av feilernæring. Mora var brydde seg ikke så særlig om den stakkars gutten og på spørsmål om hun hadde gitt han mat den dagen var svaret noe sånt som ”nææ, ikke sånn masse”. Hun fikk klar beskjed om at hun ikke var i stand til å ta seg av barnet og at de måtte til en sosialarbeider for vurdering. Godt var det. Så bar det videre til de andre barna på rommet. Ei på 3 med dobbeltsidig lungebetennelse, en gutt med dehydrering, en annen gutt med vannhode og ei jente med leddgikt. Så bar turen til en liten engel med gastosonde (dvs en slange til magen via nesa). Gutten var ifølge journalen 5 år, hadde Cerebral Parese, var fra en region nord i landet og uten språk.

Legen snakket først litt med moren til gutten og hun sa at han ikke ville spise. Da legen løftet opp dyna fikk hun sjokk – og hun var ikke den eneste. Det var det mest groteske synet jeg har sett i mitt liv. Denne nydelige lille engelen var blitt neglisjert av sin mor, var undernært og døden nær. Legen diagnostiserte med at han aldri har kunnet gå fordi leddene var stivnet og det var dannet seg benbrusk og annet bindevev i hoftene og knærne. Den venstre benet var noe bedre men det høyre var ikke til å røre på. Fra hofta og ned til tærne var den stakkars lille engelen helt stiv. Føttene hadde en feilstilling av dimensjoner og han hadde ingen bevegelse i nakken. Huden hans så ut som den var transplantert fra en 80 år gammel dame og håret var råttent. Legen ble helt rasende og sjelte ut denne mora etter noter. Spurte hva hun ga han til mat, hvor mange ganger hun hadde tatt i han og om hun i det hele tatt hadde holdt han en gang. Moren virket helt uberørt og gadd ikke svare på spørsmålene fra legen.

Synet av denne lille engelen ble for mye for meg. Jeg kjempet imot tårene med måtte gi tapt. Jeg gikk rolig ut av rommet og forlot avdelingen. Tårene tillet og jeg klarte ikke stoppe dem fra å renne heller. Fortsatt, 6t etter, er øynene såre og hovne etter alle tårene som måtte ut. Tom-Arne kom etter meg når visitten var over og vi ble enige om at dagen ikke var verdt å fortsette. Var ikke bare jeg som fikk meg en liten støkk av den lille engelen.

En ting er hvertfall sikkert – jeg kommer aldri til å glemme han så lenge jeg lever. Det bitte lille gutten på 5 med sammenvokste ledd og ben. Med puls i skyene og feilernæring. Med den skrukkete huden som virket to nummer for stor og de nydelige, men alt for, innsunkne øyne.
Så dagen i dag var den dagen Namibia gikk fra å være himmel til helvete.

Første møte med Namibias virkelighet

Ja...idag kom dagen vi har ventet så innmari lenge på. Det var første dag i praksis.
Vi startet tidlig på'n når vekkerklokka ringte 05.30. Karret meg ut av senga ti minutter senere og tvang meg selv til å lage frokost. Var ikke sulte, hadde ikke lyst på mat og ble kvalm bare av tanken. Men etter litt om og med fikk jeg ned en bolle med müsli og yoghurt. Siden dagen skulle være kort tok vi ikke med oss annet enn en vannflaske. Vi ble alle ferdige til halv syv og den store ferden begynnte. I våre fantastiske hvite uniformer så vi bare enda hvitere ut enn vi allerede er og gjett om folk stirret. 12 hvitkledde hvitnisser gikk fra Pasteurstrasse og ned til hovedveien.
Heldig for oss fikk vi tre taxier på rappen og var ved Katutura State Hospital allerede 06:45. Vår veileder skulle møte oss ved gate'n inn på området når klokken var syv.

Ti over syv kom Ms.Pretorius som er vår veileder. Vi ble vist inn på "The Matrons office" som er kontoret til oversykepleieren. Vi ble tatt godt i mot og alle virket som om de hadde ventet oss. Så ble vi fordelt i par som skulle gå sammen. Jeg hadde allered avtalt med Tom-Arne at vi skulle gå sammen og vi endte opp på kirurgisk/ortopedisk avdeling. Også på kirugen var Alice og Anne. Linda, Synne, Hanne og Thor-Martin endte opp på pediatric som er barneavdelingene og Trude, Kristine, Bjørn-Erik og Magnus var på medisinske avdelinger.

Sykehuset er egentlig ganske stort og var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Det er 8etg og ca 600sengeplasser totalt. Det var på størrelse med Langerud sykehjem bortsett fra at istedet for 2 på rommene var det 6 og 8. På ortopeden hvor jeg var hadde vi pasienter fra 13 - 86 år. Noen få snakket engelsk for de fleste er Afrikaans-snakkende. Det som er så moro er at man trenger ikke språk for å få en god kontakt. Tom-Arne og jeg ble vist rundt av en supersnill sykepleierstudent fra UNAM som het Annie. Hun forklarte oss alt vi egentlig trengte å vite og mere til. Så bestemte vi oss for at vi ville hilse på pasientene så vi startet i det ene hjørnet og brukte 1,5time på hele runden. Den mottagelsen vi fikk av pasientene kommer jeg aldri til å glemme. De ble så glad, de var villige til å virkelig åpne seg og så enormt kontaktsøkende. Vi traff en dame med verdens herligste lille gutt og hun skulle opereres den dagen. Vi tok muligheten og spurte om vi ikke kunn få følge henne gjennom operasjonsforløpet. Vi var med på premedisineringen og overlevering på operasjonsstua. Det som skjedde da var at vi måtte jo skifte til grønt :)

Etter å ha fått på meg en alt for stor bukse og alt for stor kjortel, skotrekk og hårnett vaset jeg ut på av delingen og møtte Tom-Arne. Vi lo ganske godt av hvor tåpelige vi følte oss. Siden ingen visste hvorfor vi var der viste det seg at vår pasient allerede var under kniven så vi kom ikke inn i operasjonssalen. Men så kom det en annen dame og ba oss komme inn på ortopedisk kirugsal og vi dasset etter. Der kom det inn en mann, ca 40 utsatt for en type ulykke. Vi fikk aldri klarhet i hva slags men vi tror han hadde blitt påkjørt ut ifra skadene han hadde. Skaden var som følger:

* vanskelig brudd i høyre femur (lårbeinet) med splinter av beinet ødelagt

* vanskelig brudd i venstre tibula (leggben) og fibula (leggben) hvor deler av tibula var knust.

* indre blødninger i høyre lår etter at beinsplinter hadde kuttet av en del blodårer.

Kirurgene satte igang, to stykk på hvert ben, og operasjonssykepleierene var i full fres. Det som sjokkerte meg var at han som ble operert ikke fikk narkose. Det viste seg å være en komplisert operasjon og de knakk av bein og brente blodårer og det var fullt baluba. Men moro - DET var det.

Jeg fikk hvertfall bekreftet en ting og det er at jeg hører hjemme i grønne klær, munnbind og hårnett. Jeg hører hjemme ved et scop eller et instrumentbrett. Jeg hører virkelig hjemme på en operasjonssal. Selv når pasientens tilstand var ustabil og det var fare for at han blødde i hjel holdt jeg hodet kaldt, ble ikke stresset og gjorde akkurat det jeg fikk beskjed om. For jepp, vi måtte hjelpe til!
Jeg holdt på å dø av sult når vi dro hjem fra sykehuset idag. Vanlig arbeidstid for oss er 07.00 til 13.00 eller 07.00 til 19.00. Idag var planen at vi skulle dra hjem etter et par tre timer på sykehuset sånn for å få en myk overgang. Men vi dro den helt ut og var ikke hjemme før klokka var to. Da var det rett i dusjen og rett på lunchen. Et stykk toast med ost og skinke og en fruktsalat av appelsin og papaya med yoghurt. Namnam!

Nå tror jeg at jeg sovner litt frem til klokka er fire for gudene skal vite at jeg er utslitt.

Det beste ved Norge!

Nå har jeg vært i Namibia i hele to døgn og allerede nå kjenner jeg at det er ting som jeg virkelig savner. Så i beundring av fedrelandet skal jeg her lage min første liste over hva som er fantastisk med Norge - så lang!

* 3lags dopapir - her er det kun ett lag og det er skammelig irriterende.

* billig grønnsaker og frukt - når paprikaen koster over 20,- og et pose sukkererter passerer 25,- da blir jeg irritert kjenner jeg. Det skulle jo være billig her.

* fotgjerngerfelt - man går bare ut i veien når det ikke komme noen biler og de få stedene det er lys er det bare grønn mann i 5 sekunder.

* køkultur - passer du ikke på får du aldri betalt noe sted. De sniker og sniker.

* Trygge taxier - vi har hatt en episode hvor vi ble litt skremt i forhold til taxi. Ganske ufint egentlig så det blir ikke mange sene kvelder utenfor eget strømgjerde.

* Solkrem - har lett helt siden jeg kom og har enda ikke funnet solkrem. Norge florerer jo av solkrem og vår sarte hud tåler ikke denne Afrikasolen så veldig godt.

* Overlegne mannfolk - jeg savner å gå på gata uten å få en "Hello ladies, how are you to day" eller "hello beautiful".

* Kollektivtrafikk - her er det kun taxi og når taxien ikke klassifiseres som trygg er det da litt problematisk.

Sånn i første omgang er det ikke noe mer jeg har rukket å savne, men det kommer nok mer etterhvert og jeg synes jeg allerede har fått en veldig lang liste.
Idag var jeg på butikken og skal lage meg vegetarmat i kveld. Jeg er så drittlei av kjøtt at jeg omtrent kastet opp når jeg spiste grillet biff igår. Så middagen min i går var 2,5grillet mais, to bagte poteter og salat. Tok to eller tre biter av biffen så måtte jeg gi meg. Så ikveld blir det grønnsaksnudelsuppe med kål,gulrøtter,sukkererter og paprika. Snakk om sunn middag. Menyen om dagen er jeg ganske så fornøyd med egentlig. Daglig frokost er müsli, frisk frukt og yoghurt. Lunchen er varierende men stort sett kommer jeg nok til å ha med meg en liten boks med salat på sykehuset, middagen er jo også varierende men det er mye grønnsaker og kylling og kveldsmaten er toast med ost og skinke pluss en kopp te. Jeg har dessuten blitt hektet på papaya. Nam nam!

Nå er det snart tid for å skulle lage seg litt middag. Problemet er bare at matlysten forsvinner når det er så varmt. Foreløpig plages jeg ganske mye av varmen. Det er deilig ute frem til klokka er 12 og så er det pain helt til klokka 18-19. Men nå gidder jeg ikke skrive så mye mer.

Klems

Ankomst Namibia

Ja, den 21.september kjørte bussen fra Cape Town. Dagen startet med å pakke ferdig alt utstyr og en utfordring i å klare å få sekken til å bli enda litt tyngre og mindre håndterlig – noe jeg klarte med glans. Cape Town var en veldig fin by å shoppe i og når en allerede stappfull sekk også skal romme en ny Levis 002, to Ecco Red t-sjorter, to Paul Frank t-sjorter og noe annet småpakk, ja da blir det fult gitt! Skulle jeg kjøpt alt jeg handlet hjemme i norge regnet vi ut at det ville ha kostet ca 2500,-. Levisbuksa har jeg prøvd før og i Oslo kostet den 1299,- mens her kostet den 699R. Godt å handle når ting er så billig.

Jeg hadde jo bursdag den 21.september også  så gratulerer med dagen til meg selv. Den skriver seg inn i historien som det mest langvarige bursdagsselskapet jeg noen gang har hatt. De andre som jeg reiste med overasket med sjokoladekake som de hadde kjøpt – må innrømme at jeg ble litt rørt da ja! Kaka var god også.
Men den bussen vi tok trenger egentlig en helt egen introduksjon. Det var en Sleepliner fra selskapet Intercape. Man hadde dobbelt så god benplass som på fly, benstøtte, myke og deilige seter og litt servering om bord for de som gadd å betale for det. Bussen stoppet hver 2.time fra klokka 12 tilklokka 18. Så ble det litt lenger mellom hvert stopp. Så vi var alle enige om at hvis man skal ta buss, så var det absolutt bussen å ta. Bussreisen var estimert til å være på 21timer og den ble på 22. Men jeg koste meg og timene gikk uhorvelig fort. Gjennom grensestasjonene var det kø på kø og jeg har hatt en liten eureka opplevelse. Afikanere er treige! Ut av Sør Afrika gikk alt som på skinner. Fikk et stempel hvor det stod ”Departure 21.09.2007”. Så nå har jeg enda ett stempel å være stolt av. Det morsomte var at vi måtte inn i bussen, kjøre i to minutter og så ut igjen for å bli stemplet inn i Namibia. Han duden som jobbet i passkontrollen måtte hate å jobbe nattevakter. Vi var vel på grensa sånn mellom 23 og midnatt. Må nesten legge til at det var over 20grader da vi gikk ut av bussen. Når det da endelig ble min tur spurte han om hva jeg skulle i Namibia i 3mnd og jeg forklarte så godt jeg kunne. Han så lenge på meg før han kaldt spurte om ”And do the lady have a permit to do so?” Sint dro jeg opp visumet og sa at ”Jada, the lady has her papers in order”. Etter masse skriblerier i passet fikk jeg arbeidsvisum til Namibia  og enda ett stempel, faktisk to, å være stolt av. Nå er hele tre sider i passet mitt oppbrukt.

Vi rullet ned Independence avenue i syv tiden den 22.september. Vi lurte lenge på hvordan vi skulle komme oss derfra og til Namas, men når vi rullet inn på parkeringsplassen stod Panduleni (hun som har ansvaret for studenthuset) med en lapp i hånda og ventet på oss. Vi ble kjørt opp til namas-huset og det tilfredsstilte alle forventningene pluss litt til. Huset er egentlig ganske lite. Rundt er det en 1,5m høy mur som er baset for et 70cm høyt elektrisk piggtrådgjerde som går rundt hele eiendommen. En port for gående og en port for biler. Det er 7 soverom her hvorav 2 er en del av en leilighet. Jeg deler rom med en annen student som heter Hanne. Hanne og jeg bor på Zebra, Kristine og Trude bor på Løven, Linda og Synne bor på Kudu, Tom-Arne og Thor Martin bor på et dyr jeg ikke husker (tror det er Elephant) og Anne og Alice bor på Giraffen tror jeg. Ankomskveldsen ble avholdt på Joe’s beerhouse. Der spiste jeg en aldeles nydelig struts-indrefillet med smørdampede grønne asparges og råstekte poteter. Til var det en hvitvin (ikke akkurat det rette valget men planen var å spise kylling) men hvitvinene var veldig god. Joe’s var egentlig alt det jeg hittil ikke liker helt med Namibia. De hvite virker så overlegne økonomisk og alle som spiste på Joe’s var hvite, men noen få unntak men de tror jeg faktisk var turister. Følte meg faktisk ille til mote når alle som jobbet der enten var black’s eller coloured. Mange fortsatte turen ut på byen men som den party-pooperen jeg er så dro jeg hjem sammen med fire andre. Det ble veldig trangt med 6stykker inne i en bitte liten bil.

Dagen i dag, den 23.september, har vært stille og rolig. Stod opp sånn i elleve tiden og dro opp på et hostell som heter Cardboard Box. De som har lest hele bloggen husker da sikkert at det var alternativ nr 2 når vi skulle velge sted å bo. Det som er så deilig der er at det er svømmebasseng. Men vi fikk lov å bruke det vi, mot et lite bidrag på hele 20N$. Så i hele dag har jeg ligget ved det lille iskalde bassenget og fått den herlige brunfargen jeg ikke fikk i sommer – og selv med faktor 30 har jeg blitt litt solbrent. Så sola i afrika er vesentlig sterkere enn i Hellas hvor jeg alltid er på sommeren. Fikk endelig rørt litt på kroppen også, svømte gode 1000m i det kalde vannet . På tapeten i kveld står det grillfest i hagen. Har kjøpt inn en biff av noe slag, men problemet er at jeg er litt lei biff. Har vel ikke spist annet enn kjøtt siden jeg kom. Så nå må alternative løsninger på menyen så i morgen blir det pasta eller pizza.

Jeg må skrive en liten hilsen til Erik og Lars Erik nå for å gjøre de litt misunnelige. De som kjenner de godt vet at de elsker Cola og spesielt på glassflaske  Så gutta, hvis dere vil nyte 500ml, 1000ml eller 1500ml glassflasker med Cola så får dere ta dere en tur. Sitter nå å nyter en iskald cola på glassflaske og det er helt nydelig . Dette får da være nok for denne gang, har egentlig ikke så innmari mye mer å skrive om, men det bør vel nevnes en ting til som jeg kom på nå. I morgen blir nemlig en spennende dag!

I morgen kommer Louise Pretorius til oss her på Namas. Hun er sykepleier og kommer til å være vår kontaktveileder her i Namibia og via Universitetet her nede. Jeg er litt bekymret for å møte denne dama for hun er visstnok veldig streng og har store krav til oss allerede fra første stund. Det løser seg nok som det alltid gjør, men tidligere studenter har sagt at hun er ei dame som man viser enorm respekt.
Nå skal jeg koble igjen ørene, stenger resten av verden ute og se en film. Det er så deilig med å bo her, det er tomannsrom og sjangsen er stor for at man får være alene en stund. Strømmen driver å går av og på her nå – it’s driving me crazy!

Send meg mail da dere som vil. Jeg elsker å skrive mailer.
Klems

Cape Town - den ultimate oppdatering

Cape Town – første stopp!

Vel, mens jeg skriver begynnelsen på dette blogginnlegget venter jeg desperat på at nettverkstilkoblingen min faktisk skal fungere her. Sitter på Long Street Cafe, fått passord og greier. Det eneste som er så kjedelig er at dette ikke vil fungere. Har også sendt en enda mer desperat melding til Erik om hjelp, men han er å trener så det var ikke så lett å få tak i han heller. Det var et desperat kvinnfolk som forlot Oslo lufthavn Gardermoen på lørdag. Tårene trillet da jeg fant ut at jeg faktisk ikke skulle se kjæresten min på over 3mnd. Det gjorde virkelig vondt, men det har gått over nå. Første dagen i Cape Town var et rent helvete…trøtt, sliten, hjemlengsel og heartbroken! Kan det egnetlig bli verre?

Første dagene i Cape Town har vært en blanding av en enorm hjemlengsel, ekstatisk glede og et fyrverkeri av opplevelser. Flyturen ned var et rent helvete for å si det mildt. I hele 12 timer hadde jeg verdens største kyniske sør-afrikanse kirurg ved min side. Han tok hele plassen – også min! Han lente seg på meg hele natta inntil jeg fikk nok å sa pent at ”Sorry, but could you please stay in you’re own seat? This plane is narrow anough as it is”. SørAfrikaneren lo litt og sa at jada, han skulle passe plassen sin. Da han fortsatt tok hele min plass fortsatt jeg med at ”Sorry, but you are taking all of my space to move. If you want to pay for my ticket you can have it, otherwise I would like my space back”. Så var legen på sin egen plass I ca 5 minutter før han igjen brukte meg som støttepute. Da fikk jeg nok og gjorde akkurat det samme med han og da var det han som satt vondt 


Vel fremme i Cape Town ble vi møtt av en hyggelig kar på flyplassen som hadde skrevet navnet mitt så stygt at jeg ikke klarte å lese det. Linda pekte å ropte om hvor vi skulle og inn i ei kjærre bar det. En gammal haug av en bil som omtrent datt sammen i hver sving  men det er jo sjarm! Som jeg allerede har skrevet var den første dagen, søndagen, et sant helvete for meg. Når jeg var sammen med andre gikk ting helt greit. Var litt mutt og stille, men greit. Problemet var når jeg plutselig befant meg helt alene på hostellrommet på Carnival Court Backpackers. Tårene trillet og alt føltes bare helt forferdelig. Jeg visste jeg måtte sove, jeg var utslitt. Jeg fikk heldigvis sove og sov vel et par gode timer og når jeg våknet igjen var jeg omtrent en helt annen person. Jeg visste hvor jeg var og hvorfor jeg var der og hvor lenge jeg skulle være der. Når vi gikk ut for å spise den kvelden jeg, Linda og Synne føltes alt mye bedre. Jeg begynnte også å lese en bok denne kvelden av Kahled Husseini kalt ”Drageløperen” og denne nyter jeg til det fulle. Så etter en god middag med tilhørende rødvin pakket jeg meg inn i soveposen og leste bok. Nydelig og helt riktig. Er så rart hvordan ting føles helt riktig noen ganger.
Dagen etter, på mandag, våknet jeg ikke av meg selv, men at Synne står å banker på døra og forsiktig ”Kine, det er Synne, er du våken??”. Alle andre som skulle til Cape hadde da kommet og samlet seg på balkongen til hostellet. Deretter bar det ut å spise frokost og deretter på shopping. Jeg har lenge lett etter en jeans som er litt baggy i beina, men som sitter ordentlig i livet og over stumpet – nå fant jeg! Levis 002 til hele 699Rand. Så da er det bare å trekke ifra 20% og allerede før valutaforskjellen var kjøpet ett kupp.



I dag, onsdag, var vi på Table Mountain. Fantastisk var det. Vi prøvde å gå opp, noen klarte å fullføre mens andre dvs Linda og meg hadde begge dundrende hodepine og syntes det var uforsvarlig å fortsette turen. Vi fikk i stedet en nydelig tur ned steinrøysa og langs den asfalterte veien. Det var en utsikt man bare kan drømme om. Er ikke mange fjell som lar deg se 3,6millioner mennesker fra toppen. Tenkte litt på et sitat fra filen Blood Diamond ”And this is what 1 million people lookes like”. Så når vi hadde tatt kabelvognen til toppen og begynnte å gå var det mitt eget lille sitat ”So this is what 3,6 million people lookes like”. Turen vi gikk på toppen av fjellet tok ca 1t. Det var verken oppover eller nedover. Det er jo på grunn av sin helt flate topp at fjellet har fått sitt navn. Vi møtte de andre på kafeen på toppen hvor vi nøt appelsinjuice og nistemat.
Kvelden i går, etter Table Mountain, ble brukt på internettkafe men jeg fikk ikke min egen lappis opp å funke. Det har derimot fikset seg nå etter et godt samarbeid mellom meg selv og Tom Arne, en av de andre studentene. Sammen fant vi ut av hva som er galt. Det er det beste med å bli sykepleier, de aller fleste vet å legge hjernene sammen å jobbe i team.

Nå som jeg fortsetter på innlegget et par dager senere har det jo skjedd enda litt til  Onsdag den 19.09 kom med skrekk og gru for oss alle for vi skulle på Shark-cage diving! Det ble en ganske blandet opplevelse. Opp klokken 05:00 og vi ble hentet utenfor hostellet vårt 05.30. Turen ut til Kleinsbaai to ca 2t. Vel fremme fikk vi en lettere frokost med ferskt brød og litt pålegg pluss en brifing om dagens aktivitet. Alle som ønsket fikk uttdelt en sjøsyketablett og gjett om jeg kastet meg over denne. Turen ut til spotten for dagen tok bare 10minutter i skipperens katamaran. Frisk luft og enorm sjø, det var enkelte bølger som hadde en bølgehøyde på over 5m. Når båten så stoppet opp begynnte ting å snurre rundt for stakkars lille meg og tre av de andre jentene. Vi stutret oss fremst på dekk og fikk masse frisk luft men kvalmen ble bare verre og verre. Jeg meldte meg først til å hoppe ned i buret i vannet og sleit på meg en våtdrakt som ikke helt hadde tørket etter siste tur. Ut i en forferdelig iskaldt hav og omtrent full panikk – jeg trodde jeg skulle stryke med. Den trange drakta sammen med kvalme og kaldt vann gjorde alt bare verre. Haien kom den – en svær en også. Den var egentlig litt tam og gjorde ikke så mye ut av seg. Det som var kult var en litt yngre hai som absolutt ville angripe buret. Så lenge haiene var i nærheten var det bare fryd å være ute i vannet, men når de forsvant så kom kvalmen min tilbake. Jeg ropte på sjefet på dekket og gikk opp etter ca 10minutter, de andre var nedi i 30min til. Kavet meg frem til front dekket og ut over rekka bar det. Etter ca 3minutter var hele frokosten min servert til haiene. Jeg hadde godt selskap i at både Kristine, Synne og Alice lå ved siden av meg, alle med snuta over bord og kastet opp. Eneste var at for min del ble det bare verre. Jeg klarte rett og slett ikke stoppe å kaste opp. En etter en kom de, gutter som jenter og la igjen en ekstra visitt til havet i form av frokost. Tror over halvparten av passasjerene den dagen kastet opp og skipperen bare lo . Men dagen endte bra, for den endte på Mama Africa. Jeg spiste Springbok, krokodille, kudu og struts – nam! Matlysten forsvinner ikke selv om man har vært kvalm.

Siste dagen vår i Cape Town, altså i dag den 20.sept leide vi en taximann og en 7mannstaxi for en hel dag. Mannen ville ha 1000R (ca 800,-) for å kjøre oss rundt hvor en vi måtte ønske i hele dag. Turen startet med frokost i Simons Town. Der var det et lite marked også. Vidre dro vi til en strand som er hekkeområdet for en pingvinkoloni. Det var så masse pingviner og det lutet så utrolig møkk langs gangveien inne på hekkeområdet. Men ute ved sjøen var det bare lyden av pingviner som skrek, bølgene som bruset og fast land under føttene. Stranda var nydelig og hadde den hviteste sanden jeg har sett i hele mitt liv. Det tøffeste på denne turen, som hadde Kapp det gode håp som mål, var at vi omtrent kjørte på en skokk med bavianer i veikanten. Der satt det en baviankar på toppen av et informasjonsskilt og langs veien var det horder av disse bavianene. Noen store og andre bitte små bavianbaby’er. Cape Point er det sydligste punktet på Afrika-kontinentet. Det er en del av nationalparken Kapp det gode håp, eller Cape of good hope som de kaller det. Her gikk vi en flott tur opp til fyrhuset som markerer sluttet på et kontinent og veien mot sydpolen. Ganske rart å ha vært der. Veien tilbake brakte oss til Apartheidmuseet som stengte akkurat i det vi kom. Men heldigvis så skal jeg tilbake til Cape Town i desember. Det er så mye jeg vil se og som jeg ikke rakk og jeg gleder meg allerede. I morgen går turen videre med Intercape Coach (dvs buss) til Namibia. Vi reiser kl.10:00 lokal tid (samme som norsk i øyeblikket) og ankommer Namibia 22timer etterpå. Mat er kjøpt inn og masse drikke. Sekken er pakket for andre gang så langt på reisen og neste stopp blir hjemmet mitt i de neste tre mnd.

Foreløpig er det ikke mye hjemlengsel å snakke om. Uken har gått så fort, men samtidig kjennes det ut som om jeg har vært her en evighet. Vet ikke helt hvorfor, men tiden har gått sakte men fort. Gleder meg masse til å lære Namibia å kjenne. Sør-Afrika har vært en blanding av både positive og negative opplevelser. Det er en omstilling til kulturen som er her og noen svarte har en ufattelig rasistisk holdning til oss hvite. Rart å si det, men det kjennes godt å føle på kroppen hvordan det er å ikke få hjelp i en butikk, bli nektet servering på en kafe og kastet ut av en butikk bare fordi man er hvit.

Mange klemmer fra Kine – i Cape Town.
PS: Jeg skulle hatt masse bilder her, men linja er så fryktelig dårlig så det tar omtrent 100år å laste opp et bilde. Prøver igjen senere jeg!