Det beste ved Norge!

Nå har jeg vært i Namibia i hele to døgn og allerede nå kjenner jeg at det er ting som jeg virkelig savner. Så i beundring av fedrelandet skal jeg her lage min første liste over hva som er fantastisk med Norge - så lang!

* 3lags dopapir - her er det kun ett lag og det er skammelig irriterende.

* billig grønnsaker og frukt - når paprikaen koster over 20,- og et pose sukkererter passerer 25,- da blir jeg irritert kjenner jeg. Det skulle jo være billig her.

* fotgjerngerfelt - man går bare ut i veien når det ikke komme noen biler og de få stedene det er lys er det bare grønn mann i 5 sekunder.

* køkultur - passer du ikke på får du aldri betalt noe sted. De sniker og sniker.

* Trygge taxier - vi har hatt en episode hvor vi ble litt skremt i forhold til taxi. Ganske ufint egentlig så det blir ikke mange sene kvelder utenfor eget strømgjerde.

* Solkrem - har lett helt siden jeg kom og har enda ikke funnet solkrem. Norge florerer jo av solkrem og vår sarte hud tåler ikke denne Afrikasolen så veldig godt.

* Overlegne mannfolk - jeg savner å gå på gata uten å få en "Hello ladies, how are you to day" eller "hello beautiful".

* Kollektivtrafikk - her er det kun taxi og når taxien ikke klassifiseres som trygg er det da litt problematisk.

Sånn i første omgang er det ikke noe mer jeg har rukket å savne, men det kommer nok mer etterhvert og jeg synes jeg allerede har fått en veldig lang liste.
Idag var jeg på butikken og skal lage meg vegetarmat i kveld. Jeg er så drittlei av kjøtt at jeg omtrent kastet opp når jeg spiste grillet biff igår. Så middagen min i går var 2,5grillet mais, to bagte poteter og salat. Tok to eller tre biter av biffen så måtte jeg gi meg. Så ikveld blir det grønnsaksnudelsuppe med kål,gulrøtter,sukkererter og paprika. Snakk om sunn middag. Menyen om dagen er jeg ganske så fornøyd med egentlig. Daglig frokost er müsli, frisk frukt og yoghurt. Lunchen er varierende men stort sett kommer jeg nok til å ha med meg en liten boks med salat på sykehuset, middagen er jo også varierende men det er mye grønnsaker og kylling og kveldsmaten er toast med ost og skinke pluss en kopp te. Jeg har dessuten blitt hektet på papaya. Nam nam!

Nå er det snart tid for å skulle lage seg litt middag. Problemet er bare at matlysten forsvinner når det er så varmt. Foreløpig plages jeg ganske mye av varmen. Det er deilig ute frem til klokka er 12 og så er det pain helt til klokka 18-19. Men nå gidder jeg ikke skrive så mye mer.

Klems

Ankomst Namibia

Ja, den 21.september kjørte bussen fra Cape Town. Dagen startet med å pakke ferdig alt utstyr og en utfordring i å klare å få sekken til å bli enda litt tyngre og mindre håndterlig – noe jeg klarte med glans. Cape Town var en veldig fin by å shoppe i og når en allerede stappfull sekk også skal romme en ny Levis 002, to Ecco Red t-sjorter, to Paul Frank t-sjorter og noe annet småpakk, ja da blir det fult gitt! Skulle jeg kjøpt alt jeg handlet hjemme i norge regnet vi ut at det ville ha kostet ca 2500,-. Levisbuksa har jeg prøvd før og i Oslo kostet den 1299,- mens her kostet den 699R. Godt å handle når ting er så billig.

Jeg hadde jo bursdag den 21.september også  så gratulerer med dagen til meg selv. Den skriver seg inn i historien som det mest langvarige bursdagsselskapet jeg noen gang har hatt. De andre som jeg reiste med overasket med sjokoladekake som de hadde kjøpt – må innrømme at jeg ble litt rørt da ja! Kaka var god også.
Men den bussen vi tok trenger egentlig en helt egen introduksjon. Det var en Sleepliner fra selskapet Intercape. Man hadde dobbelt så god benplass som på fly, benstøtte, myke og deilige seter og litt servering om bord for de som gadd å betale for det. Bussen stoppet hver 2.time fra klokka 12 tilklokka 18. Så ble det litt lenger mellom hvert stopp. Så vi var alle enige om at hvis man skal ta buss, så var det absolutt bussen å ta. Bussreisen var estimert til å være på 21timer og den ble på 22. Men jeg koste meg og timene gikk uhorvelig fort. Gjennom grensestasjonene var det kø på kø og jeg har hatt en liten eureka opplevelse. Afikanere er treige! Ut av Sør Afrika gikk alt som på skinner. Fikk et stempel hvor det stod ”Departure 21.09.2007”. Så nå har jeg enda ett stempel å være stolt av. Det morsomte var at vi måtte inn i bussen, kjøre i to minutter og så ut igjen for å bli stemplet inn i Namibia. Han duden som jobbet i passkontrollen måtte hate å jobbe nattevakter. Vi var vel på grensa sånn mellom 23 og midnatt. Må nesten legge til at det var over 20grader da vi gikk ut av bussen. Når det da endelig ble min tur spurte han om hva jeg skulle i Namibia i 3mnd og jeg forklarte så godt jeg kunne. Han så lenge på meg før han kaldt spurte om ”And do the lady have a permit to do so?” Sint dro jeg opp visumet og sa at ”Jada, the lady has her papers in order”. Etter masse skriblerier i passet fikk jeg arbeidsvisum til Namibia  og enda ett stempel, faktisk to, å være stolt av. Nå er hele tre sider i passet mitt oppbrukt.

Vi rullet ned Independence avenue i syv tiden den 22.september. Vi lurte lenge på hvordan vi skulle komme oss derfra og til Namas, men når vi rullet inn på parkeringsplassen stod Panduleni (hun som har ansvaret for studenthuset) med en lapp i hånda og ventet på oss. Vi ble kjørt opp til namas-huset og det tilfredsstilte alle forventningene pluss litt til. Huset er egentlig ganske lite. Rundt er det en 1,5m høy mur som er baset for et 70cm høyt elektrisk piggtrådgjerde som går rundt hele eiendommen. En port for gående og en port for biler. Det er 7 soverom her hvorav 2 er en del av en leilighet. Jeg deler rom med en annen student som heter Hanne. Hanne og jeg bor på Zebra, Kristine og Trude bor på Løven, Linda og Synne bor på Kudu, Tom-Arne og Thor Martin bor på et dyr jeg ikke husker (tror det er Elephant) og Anne og Alice bor på Giraffen tror jeg. Ankomskveldsen ble avholdt på Joe’s beerhouse. Der spiste jeg en aldeles nydelig struts-indrefillet med smørdampede grønne asparges og råstekte poteter. Til var det en hvitvin (ikke akkurat det rette valget men planen var å spise kylling) men hvitvinene var veldig god. Joe’s var egentlig alt det jeg hittil ikke liker helt med Namibia. De hvite virker så overlegne økonomisk og alle som spiste på Joe’s var hvite, men noen få unntak men de tror jeg faktisk var turister. Følte meg faktisk ille til mote når alle som jobbet der enten var black’s eller coloured. Mange fortsatte turen ut på byen men som den party-pooperen jeg er så dro jeg hjem sammen med fire andre. Det ble veldig trangt med 6stykker inne i en bitte liten bil.

Dagen i dag, den 23.september, har vært stille og rolig. Stod opp sånn i elleve tiden og dro opp på et hostell som heter Cardboard Box. De som har lest hele bloggen husker da sikkert at det var alternativ nr 2 når vi skulle velge sted å bo. Det som er så deilig der er at det er svømmebasseng. Men vi fikk lov å bruke det vi, mot et lite bidrag på hele 20N$. Så i hele dag har jeg ligget ved det lille iskalde bassenget og fått den herlige brunfargen jeg ikke fikk i sommer – og selv med faktor 30 har jeg blitt litt solbrent. Så sola i afrika er vesentlig sterkere enn i Hellas hvor jeg alltid er på sommeren. Fikk endelig rørt litt på kroppen også, svømte gode 1000m i det kalde vannet . På tapeten i kveld står det grillfest i hagen. Har kjøpt inn en biff av noe slag, men problemet er at jeg er litt lei biff. Har vel ikke spist annet enn kjøtt siden jeg kom. Så nå må alternative løsninger på menyen så i morgen blir det pasta eller pizza.

Jeg må skrive en liten hilsen til Erik og Lars Erik nå for å gjøre de litt misunnelige. De som kjenner de godt vet at de elsker Cola og spesielt på glassflaske  Så gutta, hvis dere vil nyte 500ml, 1000ml eller 1500ml glassflasker med Cola så får dere ta dere en tur. Sitter nå å nyter en iskald cola på glassflaske og det er helt nydelig . Dette får da være nok for denne gang, har egentlig ikke så innmari mye mer å skrive om, men det bør vel nevnes en ting til som jeg kom på nå. I morgen blir nemlig en spennende dag!

I morgen kommer Louise Pretorius til oss her på Namas. Hun er sykepleier og kommer til å være vår kontaktveileder her i Namibia og via Universitetet her nede. Jeg er litt bekymret for å møte denne dama for hun er visstnok veldig streng og har store krav til oss allerede fra første stund. Det løser seg nok som det alltid gjør, men tidligere studenter har sagt at hun er ei dame som man viser enorm respekt.
Nå skal jeg koble igjen ørene, stenger resten av verden ute og se en film. Det er så deilig med å bo her, det er tomannsrom og sjangsen er stor for at man får være alene en stund. Strømmen driver å går av og på her nå – it’s driving me crazy!

Send meg mail da dere som vil. Jeg elsker å skrive mailer.
Klems

Cape Town - den ultimate oppdatering

Cape Town – første stopp!

Vel, mens jeg skriver begynnelsen på dette blogginnlegget venter jeg desperat på at nettverkstilkoblingen min faktisk skal fungere her. Sitter på Long Street Cafe, fått passord og greier. Det eneste som er så kjedelig er at dette ikke vil fungere. Har også sendt en enda mer desperat melding til Erik om hjelp, men han er å trener så det var ikke så lett å få tak i han heller. Det var et desperat kvinnfolk som forlot Oslo lufthavn Gardermoen på lørdag. Tårene trillet da jeg fant ut at jeg faktisk ikke skulle se kjæresten min på over 3mnd. Det gjorde virkelig vondt, men det har gått over nå. Første dagen i Cape Town var et rent helvete…trøtt, sliten, hjemlengsel og heartbroken! Kan det egnetlig bli verre?

Første dagene i Cape Town har vært en blanding av en enorm hjemlengsel, ekstatisk glede og et fyrverkeri av opplevelser. Flyturen ned var et rent helvete for å si det mildt. I hele 12 timer hadde jeg verdens største kyniske sør-afrikanse kirurg ved min side. Han tok hele plassen – også min! Han lente seg på meg hele natta inntil jeg fikk nok å sa pent at ”Sorry, but could you please stay in you’re own seat? This plane is narrow anough as it is”. SørAfrikaneren lo litt og sa at jada, han skulle passe plassen sin. Da han fortsatt tok hele min plass fortsatt jeg med at ”Sorry, but you are taking all of my space to move. If you want to pay for my ticket you can have it, otherwise I would like my space back”. Så var legen på sin egen plass I ca 5 minutter før han igjen brukte meg som støttepute. Da fikk jeg nok og gjorde akkurat det samme med han og da var det han som satt vondt 


Vel fremme i Cape Town ble vi møtt av en hyggelig kar på flyplassen som hadde skrevet navnet mitt så stygt at jeg ikke klarte å lese det. Linda pekte å ropte om hvor vi skulle og inn i ei kjærre bar det. En gammal haug av en bil som omtrent datt sammen i hver sving  men det er jo sjarm! Som jeg allerede har skrevet var den første dagen, søndagen, et sant helvete for meg. Når jeg var sammen med andre gikk ting helt greit. Var litt mutt og stille, men greit. Problemet var når jeg plutselig befant meg helt alene på hostellrommet på Carnival Court Backpackers. Tårene trillet og alt føltes bare helt forferdelig. Jeg visste jeg måtte sove, jeg var utslitt. Jeg fikk heldigvis sove og sov vel et par gode timer og når jeg våknet igjen var jeg omtrent en helt annen person. Jeg visste hvor jeg var og hvorfor jeg var der og hvor lenge jeg skulle være der. Når vi gikk ut for å spise den kvelden jeg, Linda og Synne føltes alt mye bedre. Jeg begynnte også å lese en bok denne kvelden av Kahled Husseini kalt ”Drageløperen” og denne nyter jeg til det fulle. Så etter en god middag med tilhørende rødvin pakket jeg meg inn i soveposen og leste bok. Nydelig og helt riktig. Er så rart hvordan ting føles helt riktig noen ganger.
Dagen etter, på mandag, våknet jeg ikke av meg selv, men at Synne står å banker på døra og forsiktig ”Kine, det er Synne, er du våken??”. Alle andre som skulle til Cape hadde da kommet og samlet seg på balkongen til hostellet. Deretter bar det ut å spise frokost og deretter på shopping. Jeg har lenge lett etter en jeans som er litt baggy i beina, men som sitter ordentlig i livet og over stumpet – nå fant jeg! Levis 002 til hele 699Rand. Så da er det bare å trekke ifra 20% og allerede før valutaforskjellen var kjøpet ett kupp.



I dag, onsdag, var vi på Table Mountain. Fantastisk var det. Vi prøvde å gå opp, noen klarte å fullføre mens andre dvs Linda og meg hadde begge dundrende hodepine og syntes det var uforsvarlig å fortsette turen. Vi fikk i stedet en nydelig tur ned steinrøysa og langs den asfalterte veien. Det var en utsikt man bare kan drømme om. Er ikke mange fjell som lar deg se 3,6millioner mennesker fra toppen. Tenkte litt på et sitat fra filen Blood Diamond ”And this is what 1 million people lookes like”. Så når vi hadde tatt kabelvognen til toppen og begynnte å gå var det mitt eget lille sitat ”So this is what 3,6 million people lookes like”. Turen vi gikk på toppen av fjellet tok ca 1t. Det var verken oppover eller nedover. Det er jo på grunn av sin helt flate topp at fjellet har fått sitt navn. Vi møtte de andre på kafeen på toppen hvor vi nøt appelsinjuice og nistemat.
Kvelden i går, etter Table Mountain, ble brukt på internettkafe men jeg fikk ikke min egen lappis opp å funke. Det har derimot fikset seg nå etter et godt samarbeid mellom meg selv og Tom Arne, en av de andre studentene. Sammen fant vi ut av hva som er galt. Det er det beste med å bli sykepleier, de aller fleste vet å legge hjernene sammen å jobbe i team.

Nå som jeg fortsetter på innlegget et par dager senere har det jo skjedd enda litt til  Onsdag den 19.09 kom med skrekk og gru for oss alle for vi skulle på Shark-cage diving! Det ble en ganske blandet opplevelse. Opp klokken 05:00 og vi ble hentet utenfor hostellet vårt 05.30. Turen ut til Kleinsbaai to ca 2t. Vel fremme fikk vi en lettere frokost med ferskt brød og litt pålegg pluss en brifing om dagens aktivitet. Alle som ønsket fikk uttdelt en sjøsyketablett og gjett om jeg kastet meg over denne. Turen ut til spotten for dagen tok bare 10minutter i skipperens katamaran. Frisk luft og enorm sjø, det var enkelte bølger som hadde en bølgehøyde på over 5m. Når båten så stoppet opp begynnte ting å snurre rundt for stakkars lille meg og tre av de andre jentene. Vi stutret oss fremst på dekk og fikk masse frisk luft men kvalmen ble bare verre og verre. Jeg meldte meg først til å hoppe ned i buret i vannet og sleit på meg en våtdrakt som ikke helt hadde tørket etter siste tur. Ut i en forferdelig iskaldt hav og omtrent full panikk – jeg trodde jeg skulle stryke med. Den trange drakta sammen med kvalme og kaldt vann gjorde alt bare verre. Haien kom den – en svær en også. Den var egentlig litt tam og gjorde ikke så mye ut av seg. Det som var kult var en litt yngre hai som absolutt ville angripe buret. Så lenge haiene var i nærheten var det bare fryd å være ute i vannet, men når de forsvant så kom kvalmen min tilbake. Jeg ropte på sjefet på dekket og gikk opp etter ca 10minutter, de andre var nedi i 30min til. Kavet meg frem til front dekket og ut over rekka bar det. Etter ca 3minutter var hele frokosten min servert til haiene. Jeg hadde godt selskap i at både Kristine, Synne og Alice lå ved siden av meg, alle med snuta over bord og kastet opp. Eneste var at for min del ble det bare verre. Jeg klarte rett og slett ikke stoppe å kaste opp. En etter en kom de, gutter som jenter og la igjen en ekstra visitt til havet i form av frokost. Tror over halvparten av passasjerene den dagen kastet opp og skipperen bare lo . Men dagen endte bra, for den endte på Mama Africa. Jeg spiste Springbok, krokodille, kudu og struts – nam! Matlysten forsvinner ikke selv om man har vært kvalm.

Siste dagen vår i Cape Town, altså i dag den 20.sept leide vi en taximann og en 7mannstaxi for en hel dag. Mannen ville ha 1000R (ca 800,-) for å kjøre oss rundt hvor en vi måtte ønske i hele dag. Turen startet med frokost i Simons Town. Der var det et lite marked også. Vidre dro vi til en strand som er hekkeområdet for en pingvinkoloni. Det var så masse pingviner og det lutet så utrolig møkk langs gangveien inne på hekkeområdet. Men ute ved sjøen var det bare lyden av pingviner som skrek, bølgene som bruset og fast land under føttene. Stranda var nydelig og hadde den hviteste sanden jeg har sett i hele mitt liv. Det tøffeste på denne turen, som hadde Kapp det gode håp som mål, var at vi omtrent kjørte på en skokk med bavianer i veikanten. Der satt det en baviankar på toppen av et informasjonsskilt og langs veien var det horder av disse bavianene. Noen store og andre bitte små bavianbaby’er. Cape Point er det sydligste punktet på Afrika-kontinentet. Det er en del av nationalparken Kapp det gode håp, eller Cape of good hope som de kaller det. Her gikk vi en flott tur opp til fyrhuset som markerer sluttet på et kontinent og veien mot sydpolen. Ganske rart å ha vært der. Veien tilbake brakte oss til Apartheidmuseet som stengte akkurat i det vi kom. Men heldigvis så skal jeg tilbake til Cape Town i desember. Det er så mye jeg vil se og som jeg ikke rakk og jeg gleder meg allerede. I morgen går turen videre med Intercape Coach (dvs buss) til Namibia. Vi reiser kl.10:00 lokal tid (samme som norsk i øyeblikket) og ankommer Namibia 22timer etterpå. Mat er kjøpt inn og masse drikke. Sekken er pakket for andre gang så langt på reisen og neste stopp blir hjemmet mitt i de neste tre mnd.

Foreløpig er det ikke mye hjemlengsel å snakke om. Uken har gått så fort, men samtidig kjennes det ut som om jeg har vært her en evighet. Vet ikke helt hvorfor, men tiden har gått sakte men fort. Gleder meg masse til å lære Namibia å kjenne. Sør-Afrika har vært en blanding av både positive og negative opplevelser. Det er en omstilling til kulturen som er her og noen svarte har en ufattelig rasistisk holdning til oss hvite. Rart å si det, men det kjennes godt å føle på kroppen hvordan det er å ikke få hjelp i en butikk, bli nektet servering på en kafe og kastet ut av en butikk bare fordi man er hvit.

Mange klemmer fra Kine – i Cape Town.
PS: Jeg skulle hatt masse bilder her, men linja er så fryktelig dårlig så det tar omtrent 100år å laste opp et bilde. Prøver igjen senere jeg!

Cape Town - første stopp!

Nå sitter jeg på lånt PC i Cape Town og får endelig kontakt med omverdnen. Min egen pc har det med det å nekte å finne seg i alt som skjer og av den grunn nekter den seg å koble til et helt offentlig internett. Jeg har visst ingen gateway. Tror ikke problemet ligger hos meg, men hos disse krøklete følka som kun klarer visse mengder folk på nettet sitt.
Så langt så går alt ganske bra. hjemlengselen har gitt seg og livet nå er rett og slett herlig. Er litt uvant å være her, spesielt i forhold til åpenheten til de menneskene som bor her. De har en helt annen kultur og jeg har egentlig aldri blitt sjekket opp like mange ganger i Oslo som jeg har her i løpet av 3 dager. Noe uvant kan man si at det er. Det er ganske ekkelt også hvor innpåslitne mannfolka er. Alle trekkes mot oss fordi vi er hvitere enn de hvite sør-afrikanerene, vi har andre type klær og holdninger. Av en eller annen grunn vil alle prate med oss og folk setter seg ned, inviterer oss med både hit og dit.

Siden min egen PC ikke vil opp på nett, så blir det ikke noen bilder fra disse dagene enda. Men de kommer og det kommer mange. For de av dere som har Facebook så ser dere enda fler der etterhvert som tiden går. Jeg regner med at Linda vil ha tilbake sin MacBook snart så jeg får ikke skrevet så innmari mye mer akkurat nå. Jeg trenger bare en 113-samtale fra nettverksansvarlig Erik for å fikset det. Det er hvertfall i den troen jeg lever akkurat nå.

Kort fortalt om disse dagene så var vi å spiste en bedre middag og drakk en enda litt bedre vin på søndag da vi kom. Midt i det dyreste tursitområde på Victoria and Alfred Waterfront og mer spesifikt Victroia Wharft. Jeg spiste en nydelig mørbradbiff med tomat og sjampignong saus, selvfølgelig plukket jeg ut soppen, men bakt potet og bare nam. Denne herligheten, men en vinflakse på 3, pluss hvitløksbrød til forrett kom på HELE 170Rand noe som tilsvarer gode 140NOK. Dagen i går ble brukt til litt shopping og noen kroner minus på bankkonoen, men ikke mer enn 1000R, eller 800NOK. Kjøpte meg ny olabukse (Levis 002, baggy og god), to Ecco Red t-sjorter og middag! Idag var vi på Table mountain. Jeg har så mange flott bilder som jeg lengter etter å skulle legge ut - gled dere! Gruppa hadde bestemt seg for at vi skulle gå opp. Vi snakket med de i skranken på hostellet og de sa at det var en god tur og ikke spesielt bratt. Vel,,,,,jeg kom ca 300m opp i en SINNSYKT bratt bakke, det var 40varme i steinrøysa og jeg trodde hodet mitt skulle eksplodere. Jeg bestemte meg i første drikkepausen at for min del var det uansvarlig og begynnte å trokke ned bakken. Fikk selskap av Linda og vi gikk tilbake til kabelvognstasjonen og tok denne opp i stedet. Det var et fantastisk sted og jeg gleder meg til å dra tilbake.

Nå er det nok for denne gang. Det kommer en LANG bloggpost med bilder bare jeg får internett opp å funke. Kanskje allerede i kveld.
Shallabais :)

Siste oppdatering fra Norsk jord!

Nå braker det løs. Sekken er pakken, både stor og liten. Alle har sagt hadet og festen er slutt. Men reiselivet mitt - det begynner nå! Imorgen drar jeg. Det er helt surrealistisk å tenke på. Fullt av følelser, angst og begymringer. Glede og spenning er godt blandet med litt tristhet opp i alt det andre. Bildet over er tatt på "adios-festen" jeg hadde forje lørdag. Det var helt fantastisk så takk til alle dere som kom. Dessverre kom det ikke så mange, så det er mange jeg føler jeg ikke har sagt hadet til også - men det er vel sånn det er.

Neste oppdatering jeg skriver er fra Heathrow i London. Skal tross alt vente der i noen timer og gratis internett passer fint for ei som reiser med egen laptop. Takk til alle som har vært der for meg den siste tiden. Hadde det ganske tøft en periode hvor jeg absolutt ikke ville dra, og uten spesielt Monica, Linn og Erik ville det blitt enda vanskeligere å dra. Gleder meg nå til å reise, har fantastisk godt reiseselskap fra London og Cape Town så dette blir FANTASTISK!

Følg med - det er nå det virkelig starter!

All moro bør deles med verden

Vel, nå er klokka 01.35 og grunnen til at jeg fortsatt er våken er min kjære samboer. Helt fra jeg ble sammen med han har alle i familien til Erik fortalt meg mang en historie om hans rariteter i søvne. Jeg fikk tidlig erfare noen av dem, og for å innlede til kveldens morsomste hittil bør noen gjentas.

Historie nr.1: Jeg skulle overnatte hos Erik mens han bodde i kjelleren hos sine foreldre. Som mange ganger før måtte jeg på do sånn i tre tiden en gang. Erik hadde bare en enkeltseng så til tider ble det litt trangt. Når jeg så skulle legge meg igjen etter denne do-turen fant jeg ut at gubben tok jo "hele" plassen. Jeg presset forsiktig på han og plutselig kom hans venstre arm i en forrykende fart mot meg. Jeg skvatt unna i samme øyeblikk som Erik stutret noe sånt som "Har du noen gang prøvd det?". Fortumlet svarer jeg "prøvd hva da?" hvorav svaret var "å slenge armen ut av vinduet i 180km i timen". Latterkvalt var bare "nei" det eneste jeg fikk ut. Så tok det en liten stund før moroa fortsatte. "Neei, det har jammen ikke jeg heller. Faen heller a....hold kjeft". Alt i et sammensurie fra en mann som faktisk SOV.

Historie nr.2: Erik jobber i en HiFi-butikk i Oslo og hadde vært på messe med denne butikken. Den natten prøvde Erik ivrig å selge meg en plasmaskjerm. Ut ifra "samtalen" vår den natten fant jeg ut at Samsung ikke var verdt å kjøpe, at jeg ikke kunne kjøpe mindre enn 32" og under 15.000 var bare møkk. Når jeg morsomt spilte med å sa at jeg gjerne ville kjøpe en 26" samsung til under 10.000 var svaret fra "selger Østreng" så flott som "Kjærring".

Historie nr.3: Vi hadde ommøblert på soverommet mens vi bodde på Abildsø. Vi snudde senga og satt skrivebordet der hvor hodeenden engang hadde vært. Erik har alltid hatt for vane å gå på do klokken 01.00 og 03.30 om nettene og denne var intet unntak. Ca kvart på fire en sen vinternatt våkner jeg av et brak og ser Erik bykste rundt på gulvet, iblandet enn abeidsstol og masse papirer. Han hadde ikke fått med seg at sengen var snudd.

Historie nr.4: Dette utspilte seg i august i år etter en ganske hard fest for Erik sin del. Litt full fortsatt sånn i halv fire tiden måtte han selvsagt på do. Før han våknet dultet han bort i meg å spurte om jeg hadde sett "jkdfesgjo". "neei, svarte jeg. Han har jeg ikke sett. "Skjønner du ikke hva jeg sier eller. kdsnf er da fortsatt jenteeeeeeeeee" stummet det tilbake fra mannebeinet i senga. Små sint satte han seg opp og begynnte å bable om at "vannet måtte dit for at fadderene skulle finne hverandre". Som alle andre normale og VÅKNE mennesker begynnte jeg å le...og klarte ikke å stoppe. Så gikk da den sure mannen på do. Når han kom tilbake fra doturen (etter å ha satt på dusjen) sa at at "Jeg tenkte kanskje at HiO-fadderene hadde snakket med andre faddere for HiO-faddere er ikke som alle andre faddere". Vel, jeg lo.

Historie nr.5: Vår vekkerklokke er ganske irriterende. Den høres ut som en ryggende lastebil. En morgen fant ikke erik knappen som skrur av denne vekkerklokka, men han fant nesa mi. Jeg våknet av at Erik trykket gang på gang på nesa mi med hele håndflata og godt med vekt. Det var egentlig ganske vondt :)

Vel...alle disse historiene legger grunnlaget for dagens. Erik la seg halv tolv og jeg fulgte etter en halvtime senere. I god tro snorket Erik så hele Groruddalen kunne høre det. For hvert snorkedrag Erik dro inn fikk han ett spark i leggen og ikke ville det gi seg. Jeg får jo ikke sove når jeg har en tåkelur ved siden av meg heller. I god gammel tro skulle Erik på do klokka ett. I stedet gikk han ut i gangen, inn på badet og ut igjen. Deretter bare det ut av badet for å låse opp ytterdøra. Ut i oppgangen bar det i t-sjorte og bokser for å trykke på heisknappen. Deretter tasset gutten fornøyd og glad tilbake til soverommet for så, til min store ergelse, å romstere for å finne en bukse. Jeg drister meg til å spørre "Hva skal du med en bukse nå?". Svaret tror jeg aldri at jeg vil glemme. "Neeeei, trenger egentlig ikke bukse. Men fikk en lur ide som det viste seg at ikke var så lur om at jeg skulle stå opp akkurat nå og ta heisen".

God natt folkens :) min er ikke god - men morsomt!

PS: hvis noen kjenner noen som jobber med neseoperasjoner- kan ikke dere sende meg en mail? jeg blir GAL av den snorkingen!

10 dager igjen hjemme...

Tror overskriften sier det meste om hvordan jeg føler meg akkurat nå. Men i korte trekk er jeg vettskremt, redd, bekymret, overlykkelig, spent, fantaserende, gråtkvalt og full av glede. Veldig rar kombinasjon av følelser men de vil av en grunn ikke forsvinne noen av de. Alle som en blir sterkere og sterkere for hver dag jeg oppdaterer nedtellingskalkulatoren min - og idag satt jeg den ned til 11 dager til avreise, noe som betyr 10 fulle dager igjen i Norge. Det er ikke lenge.

På lørdag skal jeg ha avskjedsfest. Håper det kommer en del for jeg vil si hadet til alle jeg bryr meg om. Søndag skal jeg tilbringe sammen med mamma og pappa pluss en tur innom min mormor. Uken etter skal alle i familien hjem til meg å feire min bursdag. Dette går fort - veldig fort! Jeg gleder meg til jeg har dratt. For det jeg gruer meg mest til er å skulle si hadet. Måtte gi mamma klem for 3,5mnd...den blir lang. Pappa får det samme. Også lille Elise-englen min som ikke får se tante i jula. Det blir hvertfall en lang klem. Hvordan jeg skal klare å si hadet til Erik vet jeg ikke. Tror ikke jeg gjør det. Jeg sier "Snakkes" eller "Ser deg snart". 3,5mnd er jo ikke lenge...er det vel? Det å skrive på bloggen her hjelper meg veldig med å få ut alle de rare tankene jeg surrer rundt med i hodet. Har begynnt å tenke så masse de siste ukene. På alt mulig egentlig.

Men det går bra! Det er jeg overbevist over. Jeg håper jeg kommer hjem med gode minner og har vokst meg inn i både sykepleieyrket og de voksne rekker.

Yes....jeg drar snart! Fatter det bare ikke jeg ass........

To uker så er jeg på Heathrow.

Om nøyaktig to uker idag på nøyaktig dette klokkeslett slitter jeg nok helt alene, oppgiret og bekymret på London Heathrow Airport. Nå har alt gått opp for meg og reisegleden er mer i boks enn noen sinne. Er selvfølgelig skit-nervøs for alt som kan gå galt men det vet jeg at jeg kan takle når eller hvis situasjoner skulle oppstå. Jeg er da en voksen pike med øyne og ører, samt et godt hode på rett plass. Hva kan da gå galt?

For å nevne noen av mine bekymringer disse dagene
- bagasjen kan bli borte. Enten både sekk og bag, eller bare en av delene.

- Jeg kan bli nektet adgang til Namibia. Er usikker på om visumet vi har motatt fra ambassaden er gyldig, det står en annens navn på det og bare mitt på baksiden i en sammensuriet liste. Men de insisterer på at akkurat slik skal det være. Vel, jeg har mine tvil.

- Jeg kan bli ranet. Windhoek er ikke akkurat byen hvor kriminaliteten har flyktet fra.

- Jeg kan få varige psykiske mén.....

Hehe...men det bryr vi da oss ikke noe om i det hele tatt. Jeg blåser i alt som kan gå galt nå, for nå bare gleder jeg meg noe enormt.

Snart skal jeg ferie bursdagen min. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ønske meg men noen ting jeg virkelig vet at jeg trenger er:
- reiselommebok til å ha på innsiden av buksa
- myggnett
- toalettmappe som ikke er alt for stor
- mer hansker (type Softex strl. medium)
- mer desinfeksjonssprit /type Antibac strl. 750ml)
- mer penger :)
- bussbilettpenger fra Windhoek til Cape Town i desember
- en bok jeg kan lese på. Har latt Harry ligge i fred så jeg kan lese på flyet :)
- usj..nå kommer jeg ikke på mer!

Skriver mer siden jeg :)

Miss Teen USA 2007 - South Carolina answers a question

Vell, jeg tror Sør-Afrikanere vet hvor USA er :)Underholdning!

OK - dette går bra!

Siste forberedelser er i boks. Nå er alt klart. Jeg mangler ingen ting (kun litt penger), alt er klart og nervene begynner å roe seg. Jeg kjøpte bussreisen i går. Må nesten le bare jeg tenker på det. Bussen kjører fra Cape Town den 21.september. De som vet når jeg har bursdag klarer sikkert fint å tenke seg at dette blir tidenes rareste bursdagsfeiring :p det som derimot gjør at jeg ler er ankomstiden til Windhoek....07.00 DAGEN ETTER! Yepp, over 20 timer i buss og hele bursdagen min på en busstur. Vet ikke helt hva jeg skal si, men et minne for livet DET blir det! Må kjøpe med meg partyhatter eller no sånt. Gleder meg til jeg kan legge ut bilder fra den dagen.

Idag er det 25.08.2007. Det vil si, i følge kalenderen, at det er nøyaktig 21 dager til jeg setter meg på flyet til London. Fra Oslo til London drar jeg alene, mens Linda og Synne (to av de andre som skal dra) skal ta samme flyet fra London til Cape Town som jeg skal. Blir litt tryggere å vite at jeg skal dra sammen med noen, men det hadde vært drit tøft å reise helt alene :) Liker å gjøre litt småstunt som å dra helt alene. Gleder meg allerede nå til helgen 7-9september. Den 7. er det Granittrock i Groruddalen ved Romsås, 8. er det bursdagsfeiring og avskjedsfest for meg og den 9. skal jeg bruke sammen med mine foreldre og bare nyte det å skulle dra.

Uff, nei jeg får begynne å gjøre meg klar for dagen. Vært våken lenge, men det er noe med det å få seg en dusj!

STOPP!!!

Nei, nå går ting alt for fort. Etter at skolen begynnte denne uken raser tiden bare fra meg. Alt er fikset - jeg mener seriøst ALT. Bare småinnkjøp igjen som hansker, desinfeksjonssprit, pepperspray o.s.v. Alle spør meg om jeg gleder meg og om når jeg drar. Tilogmed lærerene på skolen har fått med seg at jeg skal til Namibia. Hvorfor kan jeg ikke få være litt ifred nå?

Jeg orker ikke snakke om at jeg skal dra hele tiden. Det blir for nære for fort. Jeg vil ikke begynne å grue meg enda....hvertfall ikke før om to uker. Dette går bare alt for fort.

Usj...nei, jeg får komme meg på jobb. Der har jeg litt annet å tenke på :)

Så var det dette med karmaen da.....

Jeg har ved en del tidligere anledninger hatt noen merkelige uhell når jeg er i godt lag med en av mine bedre venninder. I 2004 førte et slik godt lag til at jeg falt ned en trapp, røk et leddbånd i ankelen og hadde 8 smertefulle uker på krykker. Vidre har godt lag sammen med den nevnte unge piken ført til at jeg har gått meg vill i bye'n, blitt etterlatt på et utested, fått øl over absolutt hele meg og nå....ja det får man lese litt lenger ned. Først til forhistorien:

Min venninde har akkurat flyttet tilbake til Oslo og inn i ny leilighet. Dette måtte selvfølgelig feires med en innflytningsfest. Det startet til å være en kjempekoselig fest med masse flotte mennesker hvorav noen jeg tidligere hadde møtt, en som tidligere hadde bitt meg i magen (dette også i godt lag med min venninde på byen) og enkelte litt for overstadige berusede menn. Kvelden gikk og promillen hos de fleste, meg inkludert, økte i takt med stemmevolumet. Dette var dog høyt nok når jeg kom så jeg tror en unnskyldning til enkelte naboer er på sin plass for utallige "din bitch" "pass den øllen a" "du jukser din pi**" og andre ukvemsord.

Når jeg forstod at dette gode lag skulle ut på by'n og fortsette fant jeg ut at jeg enten kunne bli med å ergre meg over den mannen som hadde fulgt etter meg hele kvelden med sin ekle oppkastluktende ånde og promille på godt over 10 eller dra hjem. Jeg valgte klar det siste ved å sende "Erik, kom å hent meg nå for det er en kar her som går meg på nervene". Å gud hvor glad jeg er for at jeg har funnet Erik. Han kom og hentet meg så snill som han var. Men som alle andre kanskje også blir, så blir jeg veldig sulten når jeg drikker. Dessuten trengte bilen vår påfyll av mat den også for det blinka i bensinlampa. Så vi satte kursen for Hydro på Grorud. Skravla gikk som den alltid gjør med meg i nærheten og på vei inn på bensinstasjonen sa det "BOOMMP" og et stille fa** kom fra både meg og Erik. Bilen funka jo fortsatt så noe galt kunne det jo ikke være. Ut av bilen bar det også hørte jeg en faretruende suselyd fra bilen. Vi hadde PUNKTERT! I all hui og hast bar det inn på bensinstasjonen, sprøytet inn "reservehjul på boks" og kjørte for å få guffa til å tette hullet. Boksen proklamerte at man skulle kjøre 5-10km og deretter pumpe opp lufta.

Vi kjørte og endte opp, alt vel foreløpig, ved Hydro på Alfaset. Det må nok legges til at hele veien hadde Erik hørt på min jammer over "dette kommer ikke til å gå bra", "nå er vi vel snart på felgen" "tenk om pappa ikke har reservehjul til bilen sin" osv. Da Erik pent prøvde å fortelle meg at ro deg ned litt nå Kine så kom det bare stakkarslig tilbake at "La nå meg få lov til å bekymre meg da". Og det fikk jeg. Vel, tilbake til besinstasjonen på Alfaset. Når vi begge gikk ut av bilen i spenning på om dette hadde fungert ble jeg veldig paff da jeg fortsatt hørte lyden av susende luft og så at dekket var jo flatt som Danmark. Flink som jeg var fant jeg både reservehjul og jekk - flink som Erik var tok han alt ut og byttet til et fint og flott dekk uten hull....men med faretruende lite luft.

Så var det dette med den karmaen da. På den bensinstasjonen vi landet på og byttet dekk, der var luftpumpa i ustand...den neste vi var på hadde ikke og VIPS var vi tilbake til syndebukken på Grorud. Jaja, alt ordnet seg hvertfall til slutt - men det må være dårlig karma ute å går når alt sånt dritt skjer etter en kveld i godt lag.

Hva gjenstår?

Idag drar en av mine beste venner ut på eventyr nr. 2. Hun skal tilbake til Canada for å ta et semester til der. Jeg får bare mer og mer reisefeber etter hvert som andre drar til sine utvekslinger og tingene her hjemme faller på plass litt etter litt. Nå er jeg snart ferdig med alle forberedelser, etter 6mnd med styr. Mangler bare siste vaksinasjonsdosen for Hepatitt A og B og å drikke den ekle koleravaksinen i starten av september så kan jeg omgås basiller som mye jeg vil.....nesten. For to mnd siden lagde jeg meg en "husk dette" liste i all forvirrelsen over ting jeg prøvde å huske på. Den blir bare lenger og lenger etterhvert som jeg husker andre ting i farten.

Bare på impuls stakk jeg igår innom XXL og skulle se på sovepose. Jeg mener selv at jeg trenger dette for å slippe å leie dyne og sengetøy på hostellet i Cape Town og for å kunne bo litt billigere når vi skal ut å farte. Så jeg endte opp med en sovepose jeg synes virket veldig herlig og en silkelakenpose til å ha inni. Det snedigste jeg fant var en oppblåsbar reisepute fra Ajungilak i et bitte lite etui. Den måtte jeg bare ha. Så 1600,- fattigere med tre små steg nærmere en ferdig "husk dette" liste.

I morgen skal jeg ut men min fantastiske mamma. Vi har en tradisjon for at vi hver sommer og stort sett også rett før jul møtes i Oslo og spise lunch og handler litt. Det er en herlig tradisjon og jeg gleder meg masse. Nå som det er ferie fra skolen jobber jeg for det meste hver dag så livet mitt sirkulerer ikke i sentrum slik som det gjør ellers i året. Begynner å føle meg litt "fanget" på Furuset/høybråten, jeg bor her, handler mat her, jobber her, har mine beste venner her og trener her. Skal jeg til byen så er det fordi jeg må. Så det skal bli veeeldig godt å kunne sette seg på en kafe å spise mat og ha tid til å se på alle de rare menneskene som bor i samme byen som meg.

Da skal jeg ned på postkontoret i bunn av bakken å hente en pakke som, ifølge min kjære, skal piske liv i min gamle og slitne laptop.

"Hadet" - for et forferdelig ord!

Jeg satt i bilen igår på vei til mamma og pappa. Som alltid i bilen hørte jeg på radio og akkurat da var jeg i humør etter noe litt rolig, så hva er vel bedre enn "Klem FM". Celine Dion ble introdusert med "Goodbye" og jeg tenkte i mitt lille hodet at det var sikkert fint å høre på. Etter et par linjer i teksten kjente jeg tårene strømme på, helt klar over at det ikke var veldig lenge til jeg selv skulle si "Hadet" til alle vennene mine, familien min og Erik. Jeg har lenge neglisjert den tanken om at jeg faktisk reiser fra noen også. Det har ikke vært så nært at jeg har brydd meg veldig om det. Nå er det derimot bare 6 uker til jeg skal reise og det nærmer seg så ufattelig fort. Jeg skal jo reise helt mutters alene. Dette er noe jeg har valgt selv for å lære meg selv å måtte stå litt på egne ben. Jeg har aldri bodd alene, aldri reist veldig langt alene og aldri spist ute en kveld alene. Det eneste jeg liker å gjøre i min ensomhet er å shoppe eller se på TV.

Følelsene mine om hvorvidt dette er en spesiell lur ide (altså å reise til Afrika) varierer i takt med hva det snakkes om. Tenker jeg på safari, spennende mat og flott natur gleder jeg meg. Tenker jeg derimot på all fattigdommen, alle de ulike sjebnene jeg vil møte og all lidelsen vil jeg bare helst bli hjemme. Norge er et ufattlig isolert og godt land å bo i. Vi sitter i vår lille boble og når vi blir syke får vi hjelp, smertestillende og trøst fra familie og venner, så sant vi er heldige nok. Jeg er en av de typisk norske men mange gode venner, flott familie og gode familieforhold. Jeg har derfor tenkt masse på de jeg vil møte på sykehuset i Namibia. Tidligere studenter har fortalt at det ikke er stor tilgang på medisiner, så hvis pasientene har vondt så får de ikke hjelp. Levealderen er ikke høyere enn 42 på grunn av HIV-epidimien og Namibia er et av de hardest rammede landene. Derfor er det mange syke barn uten foreldre eller søsken som ikke har noen støttespillere i sin sykdomshistorie. Hvorfor vil jeg egentlig være en del av dette?

Jeg er vel en type person som lever mitt eget liv for å hjelpe andre. Jeg jobber i helsetjenesten i Norge, jeg hjelper gamle kroker over gata og bærer mer enn gjerne hjem bæreposene for de selv om det er i stikk motsatt retning av hvor jeg skal. Alt dette er jo vel og bra, men vil jeg få muligheten til virkelig å HJELPE når jeg kommer til Namibia?

Jeg finner vel ut av det fra september til desember....akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å lure og bekymre meg :)

Det flasker seg til - i et fantastisk sakte tempo!

Ja, da har enkelte av detaljene rundt en ellers ganske så åpen og uoversiktelig tur endelig falt på plass. Nå vet jeg hvor jeg skal bo, når jeg skal dra fra Oslo og hvilke vaksiner jeg mangler.
Hvorfor ting tar sånn tid å få orden på det vet jeg rett og slett ikke. Det eneste som egentlig gjenstår er å finne en god reiseforsikring som dekker alle dagene jeg skal være der (siden det er mer enn 3mnd) og reiseforsikringen bør dekke ekstremsport siden jeg skal både det ene og det andre som går under den kategorien. Jeg vet nå at jeg skal bo på Namas på et to mannsrom med vestlig standard - men uten svømmebasseng! Jeg tror det er det rette valget siden jeg er avhengig av å få lest mye og skrevet en del oppgaver. Også blir det mindre rot av to enn av 8. Sekk til å reise i er fikset, så en stor takk til pappa for den og sist men ikke minst et nytt kamera.

Til den nette sum av 10.000 norske alt for dyre kroner kjøpte Erik og jeg oss nytt kamera med ekstra telelinse slik at løven skal komme litt nærmere når jeg drar på safari. Kamera er av tpen Olympus E410 og er et digitalt speilreflekse med live-view som jeg ikke skjønner stort mye av. Jeg er glad det har Auto knapp - noe som i realiteten betyr "point and shoot". Flott!!

Så nå er flybilett, reiseting, bolig, uniformer og kamera på plass! Skulle tro det var masse som gjenstår, men det er det faktisk ikke. Jeg må som nevnt finne reiseforsikring, kjøpe hansker og desinfeksjonssprit og tenke igjennom hva jeg må ta med meg. Det beste med namas er at de har vaskemaskin i samme bygget!!'

Nå er det tid for frokost!

Ett skritt i riktig retning

Åååå. Idag har jeg virkelig fått reisegleden på plass. Var innom Killroy Travels i Oslo og bestillte flybillett. 15. september settes nesen mot Cape Town i Sør Afrika. Her skal jeg være så lenge jeg ønsker, bare jeg befinner meg i Windhoek før 24.sep. Jeg skal ta buss fra Cape Town til Windhoek - den tar 18,5time men koster til gjengjeld ikke mer enn 350,- en vei. Er man student med litt dårlig råd så får man jaggu ikke klage når det går buss! I Windhoek skal jeg jo være en stund, men når desember begynner å nærme seg blir det på tide å kjøpe billett tilbake til Cape Town. Den 19.desember kommer min kjære venninde Monica til Cape og vi skal kose oss med julaftendrinker på stranda, surfe, dykke, sandboarde og masse annet spennende heeelt frem til den 29.desember. Jeg har allerede begynnt å grue meg til jeg må dra hjem.

Vel, dette var dagens oppdatering på hva som skjer. I morgen er det heldagskurs med NAMAS (Namibiaforeningen) på skolen.

Ciao

Første informasjonsmøte

Idag hadde vi første informasjonsmøte med internasjonal koordinator, noen studenter som hadde vært i Namibia tidligere og alle vi som skal reise. Det ble ufattlig mye informasjon på en gang og nå har jeg enda fler spørsmål jeg faktisk må ta standpunkt til.

Det viktigste blir vel å finne ut hvor jeg ønsker å bo. Vi har to muligheter som begge er rimelige men vidt forskjellig. Namas-gjestehuset er et godt sted med vestlig standar, flotte fasiliteter, gratis internett og dobbeltrom. På Namas er det roligere og mulighet for leseplass. Den andre muligheten er et backpackersted som heter "Cardboard box". Det største plusset med dette stede er svømmebassenget. Men Cardboard har et skikkelig nasty kjøkken og 6 manns rom. Ikke spesielt holdbart for 3 mnd. Men alle de andre studentene som har vært i Namibia tidligere har endt opp med å bo på Cardboard - og det må jo være en grunn for det.

Jeg er ei jente som liker å ha det rolig rundt meg. Ikke orker jeg endeløs festing til langt på natt, ikke liker jeg folk som snorker og jeg takler ikke andres rot rundt meg. Så ut ifra sånn jeg er som person er garantert Namas rette stedet for meg. Med på en annen side skal alle de andre mest sannsynlig bo på cardboard. Hva gjør man?

Den andre tingene som gnager hull i hodet mitt er reisen. Hvor vi jeg stoppe over på vei ned og på vei hjem. Gidder jeg stresse for å komme tilbake til jul og hvor skal jeg være hvis jeg blir i Sør-Afrika i julen? Fikk et ganske bra forslag av min far om at jeg kunne feire jul i Sjømannskirka i Cape Town. Det hørtes egentlig veldig koselig ut, men hva hvis ingen andre vil? Skal jeg gjøre det alene?

Vel....spørsmålene hoper seg opp, men nå er jeg hvertfall skikkelig igang med planleggingen :)

Sugerør

Vel, igår hadde jeg en mindre hyggelig opplevelse av "sugerøreffekten". Vi hadde kjøpt oss ny og flott Weber gassgrill på Lefdal og gledes oss enormt til årets første grillmiddag. Innom Ultra bar det og vi fant ut at marinerte nakkekoteletter, sommerkoteletter, potetsalat og tomatsalat hørtes fristende ut til middag. Hjem bar det i hui og hast, bare for å finne ut at grillen var en smule vanskeligere å sette sammen enn vi hadde trodd :( Klokka ble både halv ni og halv ti før vi kom igang med maten. Fortreffelig smakte det!

Så begynnte moroa. De som kjenner meg godt vet at jeg har en del snodige allergier. Jeg aner ikke helt hva jeg reagerer på, men plutselig kan jeg se ut som en kjøttkake. Dette er jeg blitt ganske vant til gjennom årene og selvmedisinering er intet problem. Vel en halv-time etter jeg hadde spist begynnte jeg å klø invernalskt på halsen og i annsiktet. Gikk på badet å fant ut at hudfargen min hadde gått fra "beige" til "lysrosaprikkete". Smurte meg godt inn med kløstillende og allergidempende krem og satte meg i sofaen med en melkesjokoladerull og Sopranos. Vel en Sopranos episode etter hadde kløen på halsen spredd seg til å bli kløe i munn, nese, øre, øyne og svelg.


Hvis tingene hadde stoppet der, skulle jeg ikke klaget. For kløe det tåler jeg. Da var klokka blitt elleve. Jeg poppet innpå to sterke allergitabletter og regnet med at dette skulle gå over. Så begynte det å snøre seg igjen i halsen. Det ekskalerte i en sånn grad at tilogmed jeg ble bekymret. Jeg blir ikke særlig bekymret når det gjelder allergiske reaksjoner - men noe skjedde med meg når jeg plutselig måtte bruke magemusklene for å klare å puste ut. Desperat ringte jeg legevaktsentralen og forklarte situasjonen. Den hyggelig sykepleiermannen skrev meg inn på data'en å sa at jeg måtte komme meg ned på legevakten fordi jeg måtte få en sprøyte. Enten kortison eller adrenalin. JIPPI!

Tårevåt av panikkangst og tungpusthet dro jeg med min kjære så han fikk kjørt meg ned. Takk og lov så låner vi mamma's bil i helgen. Vel nede på legevakten beggynte jeg så smått å få bedre åpning i luftrøret og det virket som en liten bedring. Jeg var enormt positiv når vi trakk kølapp med bare ett nummer før meg, kom rask gjennom og fikk raskt hjelp av en enda hyggeligere sykepleierdame. Hun sa det var ca 10minutter å vente før legen kom med mindre det skjedde noe akutt.....hvilket det selvfølgelig gjorde.

EN TIME senere ba jeg Erik om å komme inn til meg i båsen min for å holde meg med selvskap...og en halvtime senere igjen ringte jeg i snora. Sykepleiedame forklarte at de hadde fått inn to akutte pasienter, blant annet en hjerteinnfarkt, så det kom til å bli litt ventetid. Så når klokken var blitt 02.00 kom legen :) 2 timer etter sykepleiesjekket som konstaterte at jeg har et smule høyt blodtrykk for min alder. Det som hadde skjedd i mellomtiden var at jeg var blitt nesten helt fin igjen. Jeg pep ikke lenger som en kolspasient, jeg hadde fått normal "beige" farge i ansiktet og følte meg bare trøtt. Dette ente med 4 små allergipiller, en regning på 230,- og en litt såret stolthet når legen sa "Jøss...du så da ganske pigg ut"



Vel. Legevakten - der må man regne med å vente...................................................................lenge!

Innspurt - eksamen nærmer seg!

En av de få tingene som ikke er så kult med å være student er at man har eksamen. Mange vil nok si at jeg ikke er berettiget til å klage siden jeg kun har en hjemmeeksamen iløpet av et helt år, men jeg tar meg friheten. På sykepleien har vi en såkalt mappeevauering. Vi skiver oppgaver hele året igjennom og de oppgavene må leveres og godkjennes for at mappen skal være bestått. Hvis den har noen mangler får vi ikke ta eksamen. Min mappe mangler nå bare en oppgave og to medstudentresponser og så er jeg heldigvis ferdig. Men eksamen blir nok ikke bare lett.

Ikke vel jeg hvordan eksamen blir. Blir det en ren drøftningsoppgave, får vi en case, må vi lage caset selv? Så på en måte ville jeg foretrukket skoleeksamen hvor jeg visste hvordan oppgavene ville bli bygget opp. Et annet poeng er at de krever så forbasket mye av oss på disse eksamnene fordi all litteratur er tilgjengelig. Men hvordan er det mulig å bedømme 500 besvarelser når man ikke har så mye som et fastsatt regelverk å forholde seg til og alle sensorene har personlige meninger om hva som er en A og hva som er en C. Det er ikke rart jeg er bekymret. Ifjor skrev jeg en skitanes god oppgave og fikk en C. Jeg velger å si den var skitanes god fordi den var det. Men sensor mente jeg ikke svarte på eksamensteksten så i bunn og grunn var jeg heldig som stod. Ehm...forstå det den som vil!

Men men. Jeg har deltatt på noe som heter Fagdager på skolen. Hvor vi prøver å lage et felles grunnreglement for hvilket innhold en oppgave må inneholde for å få en viss karakter. Nå vet jeg i det minste hvordan 60% av sensorene tenker - og det er jo en liten fordel! Detaljkunnskap er nøkkelen. Vis at man viiiiirkelig har forstått oppgaven og temaet man snakker om - og ikke glem den røde tråden. Og glemmer du problemstillingen din i innledningen (dvs du skriver den kun der men nevner den ikke i resten av oppgaven) så kan du i bunn og grunn skrive en oppgave som tilsvarer en A, men stryke! Jippi!

Det var dagens lille frustrasjon.

Er du redd for sprøyter eller går dette greit?

Vel, redd for sprøyter er vel å overdrive, men jeg liker de ikke. Forberedelsene til Namibia turen skrider fremover. Heptatittvaksinene er halvveis tatt, det samme med gulfeber og thyfoidfeber. Om litt over en mnd er det tur for kolera, stivkrampe, difteri og polio. Så jeg kan vel ikke skryte på meg å være redd for sprøyter....fortsatt.

Det var nemlig en tid hvor sprøytespisser ga meg den ekleste følelsen i hele verden. Bare jeg så en spiss begynnte kaldsvetten å renne nedover ryggen, hjerte banket og jeg planla fluktforsøket ut av legekontoret. Men det er vel med sprøyteskrekken som bilsjuke....man vokser det av seg. Eller i mitt tilfelle stukket det fra meg. Etter å ha hatt opplæring på øvelsespost på skolen i intramuskulære- og subcutane injeksjoner, så ble det ikke fult så skummelt lenger. Så når jeg fikk 3 subcutane i hver overarm og en i låret, samt fem intramuskulære i hver musculus gluteus maximus (skinka) så ga sprøyteskrekken seg. Det eneste som er kjipt er at alle ikke er like flinke til å stikke. De kjører nåla inn på en så sakte og forsiktig måte at du kjenner den bore seg inn forbi alle de stakkars cellene. Jeg personlig setter sprøyter som ei pil. Raskt inn og raskt ut!

Da skal jeg søke meg frem på nettet å se om jeg finner et sted som selger engangshansker. Jeg må nemlig ha med meg diverse utstyr når jeg skal dra fordi de ikke har tilgang på det ved sykehuset.

Jeg kommer med oppdateringer sånn litt etterhvert, er i praksis i hjemmesykepleien nå så jeg har litt for mye å gjøre med litt for få timer :)