Smoothie :)

Smoothie er og forblir en fantastisk måte og kose seg på og samtidig få i seg riktige næringstoffer. Jeg lagde meg en nydelig smoothie til lunch

1,5dl mandelmelk

2ss ren organisk kakao

1 banan, ikke helt moden

1dl frosne bringebær

Fantastisk godt, masse sunt, superfood og antioxidanter :)

Candida og oil-pulling

Well well.....detox viser kroppens sanne seg - og min ekke helt i form.

Etter snart 48t med detox har tungen gått fra å være normal til å bli hvit.....VELDIG hvit. Snakket med min gode rådgiver Alex om WTF som forgår og sant skulle sies....etter all sannsynlighet en latent candida infeksjon.

Candida er en sopp som vi alle har i kroppen vår i tolererbare mengder. Når immunforsvaret er lavt, som f.eks under stress, kroniske infeksjoner, kreft osv, kan slike "opurtonistiske infeksjoner" sette seg. Jeg har slitt lenge med et ekstremt høyt kortisol nivå som kjent er immunsuppressivt - det demper immunforsvaret slik at det ikke fungerer som det skal lengre.

Det er jo nettopp kortisolnivået mitt jeg virkelig ønsker å få ned på en normalt nivå slik at kroppen min blir mer samarbeidsvillig og jeg føler meg sunn og frisk igjen. Medisinstudiet er virkelig ingen dans på roser og man bryter seg dessverre mer ned enn man bygger seg opp. Så da er det bare å ta det for det som skjer og gjøre noe med det.

For å prøve en medisin fri måte å kvitte meg med candidaen på har jeg startet med oil pulling.

Oil pulling går enkelt ut på å ta en t-skje med olje (oliven, solsikke, sesam...hva som helst egentlig) i munnen og forsiktig svirvle den rundt tennene og tunga i 20min. Det høres ekkelt ut og ja, det tar tid å venne seg til. Jeg måtte spytte ut to ganger før jeg klarte 20min sammenhengende.

Fordelene med oil-pulling er blandt annet

- man får hvitere tenner

- hjelper til å opprettholde god munnhygiene

- man fjerner giftstoffer rask (slimhinnene i munnen er tynne og oljen trekker ut giftstoffene)

Det er kjempeviktig å ikke svelge oljen for den vil være full av giftstoffer som kroppen vår vil kvitte seg med. Etter 20min skal oljen ha blitt hvit/kremaktig i farge og behandlingen er ferdig.

Dette kan gjentaes opptil 3 ganger per dag, men stort sett så holder den med 1 gang. Gjøres på morgenen før frokost og før tannpuss. Etter oil pullingen er det kjempeviktig å rense munnen godt, gjerne med saltvann (jeg bruker vanlig bordsalt) og tannpuss. Gjerne også tanntråd.

Nå skal jeg ta meg kveldens siste runde med lemon detox og kose meg med "The Secret".

:)

Day one overcome :)

Dag en uten fast føde er gjennomført. Har gått overaskende greit faktisk, men må innrømme jeg har tenkt mye på mat og craver skikkelig etter noe junk.

Det som er godt å vite da er at det er helt normalt. Kroppen min kvitter seg med masse toxin´s som gjør at blodsukkeret mitt går som en jojo, i tilleg er det verst første døgnet. Håper det blir litt mindre svimmelhet og cravings i morgen.

:)

Oh my.....

Ja da starter jeg første dagen i min "detox" periode. Utrolig hva man får seg selv til å gjøre. Med stor skepsis har jeg tatt råd fra en venninne og kaster meg på "Lemon detox". Det er egentlig veldig enkel:

2ss Natural Tree sirup (laget av maple sirup og palme sirup. Fåes på helsekost)

Saften fra en halv sitron (helst organisk. Mos sitronen litt før man kutter gjennom, dette frigjør mer saft)

Cayennepepper eller ingefær. Smak til hva akkurat du synes er best.

Dette gir en kopp. Man skal drikke 7-10 kopper hver dag og KUN det i opptil 7 dager. Jeg starter lett med en 3 dagers detox, så får jeg heller øke til 5 dager neste gang som trolig blir etter påske :)

:)

"What the bleep do we know? Down the rabbit hole"

Dette er tittelen på en film jeg akkurat har sett. Den handler basically om kvantefysikk i relasjon til vår bevissthet. Den trekker inn mange ulike forskere, alt fra teoretiske fysikere, neurobiologer til prester og den normale "doktor".

Dokumentaren starter med en relativt tørr innføring i kvantefysikk "made a bit easy". Jeg har hatt kvantefysikk på skolen og skjønte ikke stort av det, men det gikk opp et par lys for meg etter å ha sett denne. Den som forbauset meg mest var noen av forskningsresultatene en japansk forsker presenterte. Han har forsket på følelser og vann. Hvordan reagerer vann på følelser? Reagerer det i det hele tatt? Blir iskrystallen en vanndrope former vakrere av kjærlighet? Svaret er forbløffende. Mange velger sikker å tro at dette er fullstendig humbug og tull. Men jeg er enig på så mange områder.

Jeg vil ikke spoile for masse, men ønsker flest mulig vil se filmen. Den gir et perspektiv på hvordan vi kan styre vår egen hverdag, vår egen oppfattelse og hvordan andre oppfatter oss ved hjelp av kvantefysikk - hvis vi tenker på oss selv om fantastisk, så vil andre oppfatte oss slik. Hvis vi tenker på oss selv som et offer, så vil verden rundt oss respondere til det.

"Is thoughts can do this to water - think about what they can do to us"

Nye veier....

Etter å ha bodd nå 1,5 år i Ungarn og stresset meg gjennom medisinstudier har kroppen min rett og slett slått seg av. Den vil ikke hjelpe meg.....hormoner i skyene, stress som aldri går vekk og rett og slett en skikkelig sinna kropp. Det besluttet jeg at måtte komme til en ende i fjor høst og begynnte å trene masse.

Men skal man liksom ikke bli superfit av å trene masse styrke og kardio samtidig som man passer på hva man putter i munnen? Tydeligvis ikke.....

Jeg har en forbrenning som nekter meg å miste valkene og som nekter å samarbeide. Det kommer til å bli enormt mye skribling om alt jeg bestemmer meg for å prøve meg på. Men nå er det ut med vestlig medisin (noe som er veldig rart for en medisinstudent å si) og inn med holistisk tankegang, yoga, raw food og detox. Jeg skal vekk fra alt som er tradisjonelt og trygt. Jeg vil prøve noe HELT nytt.

Her vil jeg poste masse sider og tips som jeg prøver meg gjennom. Dele oppskrifter, følelser og generell oppgitthet :) Håper også jeg kan spre litt latter, glede og inspirasjon :)

So then........let´s start :)

Klappet og klart!

Ja...utrolig hva man får til på 5mnd. Tok meg en liten snartur til Budapest og til Pécs i april og en fin tur det ble. Skaffet meg en fint lite krypinn på 45kvm 3min gange fra universitetet. Jaggu får jeg bo helt alene også og det passer meg ypperlig. Fortsatt lite egnet frøken å bo med over lang tid :) Begynner å føle meg svært så klar for å reise nå. Har sagt opp jobben og er liksom helt ferdig med Ullevål sykehus. Er kanskje sånn når hodet er en helt annen plass at man totalt mister interessen og gløden for å fortsette med det man gjør akkurat her og nå.

Men selv om jeg som arbeidstaker føler meg helt ferdig med det norske helsevesnet inntil videre må jeg berømme det for en ting. Det er alltid så mye skit om sykehusene her i landet og de lange køene osv men når man virkelig trenger hjelp - ja så får man den med en eneste gang. Mamma ble syk i vinter og har siden da fått all den hjelpen hun har trengt og det er virkelig imponerede. Og det er greit å vente en mnd eller to men en ikke livstruende sak når man vet at de som opptar plassen trenger den mer på akkurat det tidspunktet. Så i mitt lille og unyttige univers så får jeg takke DNR som stiller opp for mamma og forhåpentligvis får henne frisk igjen :)

Tilbake til reiseplanene :) 22.august er datoen hvor det skjer. Tenk da....det er bare sommeren det også sitter jeg der. På en skolebenk, i utlandet og oppfyller den største drømmen jeg har hatt her i livet. Den følelsen kommer til å overgå alt jeg har opplevd til nå tror jeg......villt!!

So long :)

En drøm går i oppfyllelse!

For snart 2 uker siden fikk jeg telefonen jeg har ventet sånn på. Bjørkneskontakten min ringte meg med beskjeden om "Pécs har vurdert søknaden din, du får fritak fra opptaksprøven og det betyr selvfølgelig at du har kommet inn....Gratulerer".

Jeg har fortsatt ikke forstått helt hva som har skjedd. Skal jeg bli lege? Visstnok....YAY!! Så nå er det bare å starte planleggingen. Første steg på veien bli å få hodet mitt til å akseptere at jeg skal bli medisinstudent og flytter fra Norge. Så tenker jeg tanken om å reise ned i April for å skaffe meg et sted å bo. Mulig jeg må betale på det i mellomtiden med det finner jeg ut av da....mye kan jo heller ikke planlegges.

Så....livet blir virkelig til mens man går :)

D-day og maybe b-day?

Jaa....idag har jeg da levert en fiks ferdig søknad på Bjørknes som skal fakses til Ungarn. Der skal noen dresskledde legeproffesorer bestemme seg for om JEG....den usikre nyoppdagede lille legespira, skal få lov til å studere hos dem. Jeg vil så mye....jeg håper jeg har fått frem i søknaden min bare nøyaktig hvor mye jeg vil dette. Det er faktisk ikke noe jeg vil så masse......min største drøm i hele verden :)

Men dagen idag har faktisk lært meg noe mer - jeg er heldigvis ikke håpløs på å lage mat allikevel. Jeg har klart å snekre sammen en fantastisk herlig ovnsbakt laksefilet, gratinert sammen med tomat, paprika, løk og purre. Litt rømme og litt ost på toppen og BAM - middag på 20 minutter. Bare kokte spagetti til ... mmmm..NAM!

That's all for today :)

Misfornøyd eller bare generelt forvirra?

Jo....den som visste det!

Jeg sitter å skal visstnok skrive et cover-letter som skal overbevise en eller annen M.D Dr. Kevorcian i Ungarn om at akkurat jeg (fordi jeg er så smart og sånn) burde slippe unna opptaksprøven. Begrunnet i at jeg er sykepleier og har 70 studiepoeng i molekylærbiologi, kjemi og matte. Foreløpig utkast ser omtrent slik ut:

Dear Sir/Madam

I.....

Jo takk! Engelsk skriftlig har aldri vært min sterke side.

Men hva bør dette overbevisende brevet inneholde da? Er det ikke overbevisende nok at jeg kan

1: Brilliere med en C i mattematikk, E i Cellebiologi og genetikk og for ikke å snakke om min D i Kjemi?

2: At jeg er villig til å betale et uanstendig pengenbeløp for å sikre arbeidsplassene ved universitetet i disse finanskrisetider?

3: At jeg er en duganes sykepleier som mer enn alt her i verden vil bli lege!

Tydeligvis ikke. Så jeg kjemper meg gjennom med nebb og klør - og innser at jeg er nødt til å spørre noen om hjelp!

----- To be continued -----

Tilbake til bloggen - 2 år etter start!

For to år siden satt jeg på Namas i Windhoek og skrev mine første innlegg om manglende 3.lags dopapir, cola på glassflasker og mishandlede barn, fargelige kulturer og varme. To hele år har faktisk gått og jeg kan virkelig ikke fatte hvor de årene har blitt av.

Ferdig sykepleier ble jeg, jobber gjør jeg, men.....jeg er ikke fornøyd! Jeg jobber på Ullevål sykehus og er heldig med valg av avdeling, men.... ja, dette lille ordet jeg egentlig hater. Det finnes alltid et men. Mye har skjedd i livet mitt på to år som har fått meg til å tenke litt. Jeg ble jo singel for snart 1 år siden og det var en omveltende prosess i seg selv. Livet har endelig kommet seg opp på fote igjen og nå innser jeg jo at jeg ikke vil jobbe som sykepleier. Etter mange tanker og lange samtaler med venner, familie og ikke minst mine egne tanker har alt buttet i at jeg må gå mer på skole. Ikke bare litt mer....... 6 år til tar det.

Jeg smakte lenge på om Dr. Svensrud var noe for meg. Jeg hadde kastet fra meg ideen om å studere medisin på grunn av samboer og penger. Men jeg bare må, jeg har ikke noe "valg". Det er dette som er drømmen min, det er dette jeg virkelig vil.

Og forberedelsen er allerede godt igang.....og jeg er like overveldet som alltid over mine valg!

Ungarn....I think we are going to meet soon!

GOOD BYE

THE END

Ja, så var den her da. Den siste kvelden min på Afrikansk jord, kvelden jeg måtte pakke for å reise hjem. Jeg har blandede følelser om det blir bra å dra hjem. På en måte ja og på en annen måte ikke. Skulle helst ønske at billetten min var til Windhoek igjen, akkurat som jeg drømte i natt. Drømte at jeg kom på flyplassen og damen i skranken sa at ”Sorry Ms. Svensrud, but I cannot find a ticket on that name to London, but on the other hand I do find a ticket to Windhoek. Is that correct?”. Tiden I Cape Town sammen med Monica har vært helt fantastisk. Vi har kost oss masse med god mat, god vin, flotte turer og hverandres selskap. Så det er vel egentlig ikke så mye mer å si. Neste blogginnlegg er fra Maria Dehlisvei 37 – Oslo.

Det er slutt for denne gang.

This is just sad. Am I really going back home? The two weeks in Cape Town had been absolutely fantastic and the time with Monica as well. We’ve been the best of friends, like always, and enjoyed life with sun, great food, wine and each other. The next time I’m writing I’ll be writing from home. My flat in Oslo call’s me home now. Like I told Dirkie yesterday when he text me from Windhoek, I feel like I’m spinning round and round without anything to hold on to. The wise man told me that “Hold on to all the memories you’ve got. Hold on to your friends….I know I do”. And that is so true. I have to keep the memories alive and by doing so Namibia, Zambia, Zimbabwe, Botswana and South Africa will never leave my heart and neither will my friends. So long :)

The End

Sykkeltur i paradis

I går var Monica og jeg på dagstur på Cape Penninsula, som er den lille halvøya fra Cape Town til Cape Point. Dagen startet flott ved at noen hadde stjålet smøret mitt i kjøleskapet så jeg var noget muggen over akkurat det. Hadde de tatt de få bitene jeg har igjen av melkesjokoladen Monica tok med til meg hadde det derimot blitt månelyst på Big Blue J

Vi ble hentet ca halv ni og brukte gode 45min på å hente resten av dagens deltagere litt rundt om i hele byen. Vi var 13 til sammen hvorav 2 svenske og andre Norske. Vi kjørte til Hout Bay litt utenfor Cape Town og tok en båt ut til en liten øy med masse sel på. Jeg er jo tidenes største landkrabbe og det tok vel to minutter før jeg trodde jeg skulle bli sjøsyk som vanlig. Gikk ut å stelte meg på dekk og sjøen ble ikke akkurat bedre jo lenger ut på havet vi kom. Det gikk hvertfall bra ut til øya og seler fikk vi sett. Båtturen tilbake gikk overraskende bra og for første gang i Afrika har jeg vært på en båt uten å spy (Ref september innleggene fra Cape og Shark cage diving). Etter denne lille turen kjørte vi videre over til False bay og Simons Town. Der ventet masse søte pingviner og Monica var i ekstase – dette har hun nemlig snakket om siden hun så bildene mine fra sist gang. Det var absolutt gøy å se pingvinene en gang til, men det beste var at turen ut til False Bay var en tur jeg ikke hadde hatt tidligere så det var nytt for meg også.

Etter pingvinene tok vi sykkelen fatt fra inngangen til ”Cape of Good hope nature reserve” og vi syklet først 6km til stedet hvor vi spiste lunch (som var aldeles nydelig). Vi fikk så alternativet om å kjøre til Kapp det gode håp eller sykle – vi syklet jo selvfølgelig. På veien så vi to struts, nydelig sjøluft, ble litt solbrente og fikk en sykkeltur man bare kan drømme om. Det var ordentlig moro, ikke veldig tungt heller og en helt annen måte å se naturen på. Når strutsen er 5m fra deg i en bil er det hel kult, når den er 5m fra deg og du er på en sykkel – da er det spektakulert!

Vel fremme ved Kapp det gode håp startet vi klatreetappen opp til toppen. Det gikk rasende lett siden min kondis har bedret seg litt etter å løpe i trapper på Katutura. Det var også en fantastisk tur og vi gikk ”hele” veien til Cape Point som er ca 3km (men det er rett opp da vel å merke).

Vi nøt en velfortjent flaske vann når vi kom frem og var skjønt enige om at vi burde ha smurt oss med solkrem J

Mange hilsener fra Kine og Monica

A South African christmas

Well, since I am in a country where the majority speaks English and my written english has gotten better than my Norwegian....and my friends in Windhoek want's to read something understandable this piece is first in English with a little Norwegian at the end.

When I woke up yesterday I just couldn't believe that it was Christmas. I saw the date on my cellphone and that was believable enough but there was no feeling of Christmas. The day started of with a thunderstorm, heavy rain and wind. The roof in our room was leaking and I was singing carols. "Have your self a merry little chirstmas", "So this is christmas", "I belive in St.Claus", "Silent night" and so on. Every one at the hostel was looking at me as if I were a crazy one who had that much christmasspirit. Monica and I went down to the waterfront to get a lite lunch, listened to a concert, went on and had a drink before we found another concert. The dinner was excellent and since I'm not to found of the Norwegian food on christmas it was a feast. I had a bad hour of homesickness around five o'clock but it passed. So if someone ask me if I had a good christmas the answer is: The 24th and 25th of december was great, but it wasn't christmas!

Have your self a merry little christmas

God jul ønskes fra Cape Town. Som bilde tilsier er dette en grønn jul, masse folk og enormt masse turister. Vi er ikke alene :) De som kjenner meg godt vet at jeg er stor tilhenger av juleevangeliet og det er liksom ikke jul uten at det blir lest. Så for å spre min del av julegleden - god jul!

-- -- -- -- -- -- -- -- -- -- --
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»

Robben Island

Jeg har lenge gledet meg til å kunne se Robben Island og endelig har jeg fått gjort det også. Det går inn i rekken over steder på FN's World heritage list som jeg nå faktisk har besøkt. Det tilsvarte forventningene og mer til. Først var vi på "The Distrix six" museet i Cape Town som er dedikert til alle de svarte som ble tvangsflyttet ut av Cape Town og dannet den første township. En township er et avgrenset området dedikert til en gitt gruppe mennesker som er uønsket et annet sted. Men for oss som er vant til å se Katutura var denne townshippen luksus i forhold - de hadde innlagt vann, vegger og vinduer. Etter township-turen ble vi sluppet av med 4 biletter til Robben Island og 2t å slå ihjel. De ble brukt til å spise en meget god lunch på V&A Waterfront.

Robben Island oppfylt forventningene og var absolutt verdt å se. Tekst er vel egentlig unødvendig bortsett fra bildeforklaringer så - enjoy!


Dette er cellen som Nelson Mandela satt i på Robben Island. Det var ikke stort de fikk, men siden har var politisk fange fikk han enecelle, fler måltider om dagen og bedre, mer næringsrik mat enn de kriminelle fangene. De politiske fangene hadde også bedre og lettere arbeidsoppgaver.

Dette er gangen hvor de politiske fangene satt. Nelson Mandela sin celle er dør nummer to på høyre side.

Luftegården til fangene.

På vei inn i blokk c hvor de kriminelle fangene ble holdt.

Monica på vei inn i blokk b.

Utsikten til Cape Town fra Robben Island - nydelig!

Cape Town - tatt av kvinnene!

Jadda folkens, hva kan man si annet en “Jeg savner Namibia”. Sitter i Cape Town på Big Blue Backpackers som er et hostell av rang. Flott, staselig og bare verdens beste romkamerat – min mye savnede Monica har ENDELIG kommet. Derfor tenkte vi at dette blogginlegget skal fortelle litt om både Monica’s tur fra Norge og min tur fra Windhoek.

Jeg tar meg den lille frihet å skriver først, det er jo tross alt en bloggeiers plikt å oppdatere sine lesere. Jeg har aldri i mitt liv følt meg verre når jeg sa hadet til mine venner på Namas onsdag morgen. Jeg var heldig å fikk en stor klem fra hele fire andre som lykke til på reisen. Linda og Tom Arne bor jo på Namas så de fulgte meg ut selv om klokka ikke var mer enn syv. Dierkie og Gino ga meg også hver sin klem og det var de det var verst å skulle si hadet til. Men vi sees igjen J

Taxituren til flyplassen var en eneste gråtkvalt opplevelse. Jeg klarte ikke snakke med sjåføren, orket ikke se ut av vinduet for jeg ville bare at han skulle stoppe. Fikk masse meldinger på veien ut til flyplassen fra venner som ønsket meg lykke til og fortalte at de gledet seg til jeg kom tilbake. Ganske så trist men også utrolig hyggelig. Flyplassen i Windhoek er jo like liten som stua til min mamma og pappa så det å finne frem der var ikke spesielt vanskelig. Mens jeg satt på flyplassen å ventet fikk jeg tre telefoner fra mine ”livvakter” som bare skulle forsikre seg om at alt gikk bra, at ingen plaget meg og at jeg var ved godt mot – thanks guys. Flyet ble en halv time forsinket men eller veldig bra. Satt ved siden av en kjempehyggelig sørafrikaner som holdt meg okkupert skravlemessig i de to timene som flyet brukte. Jeg ble hentet av en annen hyggelig sørafrikaner, men jeg forstod omtrent ikke hva han sa så samtalen ble heller….kort. Når jeg kom frem til hostellet kom Trude løpende mot meg, snublet omtrent over meg og ga meg tidenes beste klem. Veldig hyggelig å se deg igjen Trude, VELDIG!

Frem til Monica kom var vi å spise lunch, fikk installert meg på det ellers så flotte rommet vårt og når jeg så Monica igjen var min lykke ekstatisk. Har ikke vært så glad i hele mitt liv tror jeg, for det er vanskelig å være uten sin beste venninne i tre hele måneder. Det beste var at hun var bærer av gaver. Salt sild, melkesjokolade og HARRY POTTER BOK SYV! Jeg var i EKSTASE!

Monicas lille bidrag:

Da har jeg kommet meg ned til andre siden av jordkloden. Skal ærlig innrømme at jeg har gruet meg en del til reisen nedover både med tanke på lengde og at jeg reiste alene, men jeg kom meg ned helt på egen hånd med stopp på Heathrow og i Johannesburg før Cape Town J Flyturen var for så vidt grei, bortsett fra at jeg hadde gråtende babyer i stereo halve natta. Hadde godt selskap av en hyggelig Sørafrikansk dame, fikk god mat, hadde egen videoskjerm og greit med plass.

Når jeg landet i Cape Town kom sekken min sist på rullebåndet, som alltid, og jeg fikk æren av å høre navnet mitt over høyttaleranlegget J Ute stod en hyggelig herremann som skulle kjøre meg til Big Blue der jeg bor nå. Vel fremme ble jeg overfalt av en meget lykkelig Kinefrøken som strålte av glede for at jeg kom på besøk. Det var veldig koselig å se Berta mi igjen J Har fått et kjempefint rom som overgikk alle forventninger og folka her er kjempehyggelige!

Mitt første inntrykk av Cape Town var: åpne, avslappede og vennlige mennesker, vanskelig engelsk aksent – tar meg selv stadig i å si: sorry?, skeptisk mot alle som ”henger” på hjørnet og et enormt stort mangfold av mennesker og kulturer. Jeg synes ikke at Cape Town likner en typisk turistby selv om vi er midt i høysesongen. Selv føler jeg meg som verdens største turist blant disse nå godt vante jentene og gutten jeg har vært sammen med siste par dagene J

I dag har vi vært enda en tur på stranda Clifton second beach = modellstrand nr. 2 hehehe, vært på akvariet (som forresten holder fisken sin i veldig små tanker) og tuslet rundt på Waterfronten og i dets butikker.

Så langt har jeg ikke vært på noen av de ”klassiske” turiststedene, men det endres fra i morgen av. Da skal vi først til Cape Towns township, der de fattigste fattige bor, å se hvordan de lever. Det kommer til å bli en veldig kontrast da jeg synes at selve Cape Town by/sentrum ikke bærer preg av fattigdom byggmessig. Deretter blir det tur ut til Robben Island hvor Mandela satt fengslet store deler av sitt fengselsopphold. Gleder meg veldig til å få se litt andre deler av Cape Town/Sør-Afrika og få oppleve noe av dens historie.

Jeg håper å få opplevd mest mulig på denne turen og kjenner allerede at 10 dager er i snaueste laget. Hvis jeg får tid skal jeg prøve å få med meg: Table mountain, pingvinene, vingårdene, en liten safari hvis det går an osv. Jeg har en lang liste og jeg har begynt på toppen J

Dette var mitt lille bidrag. Ønsker dere alle en riktig god jul og tusen takk til Berta mi som inviterte meg ned på besøk!

That’s all folk’s!

Hilsen Kine og Monica

PICTURE TIME!

Bilder må til og denne gangen kommer det veldig masse forskjellig fra Namibia, Botswana, Zambia, Zimbabwe og Sør Afrika. Beskrivelse følger under hvert bilde :)

NAMIBIA: Min så mye savnede by Windhoek. Dette bilde er tatt på kjøpesenteret midt i byen kallt Post Street Mall. Masse boder og gateselgere gjør akkurat denne stripa til en slags kjerne og et koselig sted å spise lunch. Akkurat det vi gjorde når jeg tok bilde fra Ocean Basket.



NAMIBIA: Man kan jo heller ikke jobbe på en brannstasjon uten å ta stanga. Jøsses som jeg sleit og dette var tilogmed ETTER strikkhoppingen som det kommer bilde av litt senere. Det var faktisk kjempeskummelt å skulle holde seg fast i den stanga. Jeg endte opp med et par kjempefine blåmerker etter at jeg "brant" meg på vei ned. Da jeg gikk litt fort ned finnes det dessverre ingen bilder av akkurat det....
BOTSWANA: Vi var jo på safari i Botswana og ønsket var å se elefanter - som bilde tilsier ble det ønsket oppfyllt. Var kjempefint, jeg ble kjempesolbrent og vi hadde en strålende fin tur.

BOTSWANA: Lodgen vi var på i Botswana. Det var helt fantastisk fint der og vi fikk spise en veldig god lunch.

ZAMBIA: Så til beviset alle spør etter - JA jeg hoppet! Det var sinnsykt kult :)
ZAMBIA: Dette sier vel egentlig det meste tror jeg :) Helt sinnsykt moro!

ZAMBIA: Dette er hvordan det ser ut fra toppen av Victoria Falls Bridge. Elva under er den vi raftet på 3.desember 2007.

ZAMBIA: Why drink and drive - when you can booze and cruize :) Dette bilde er tatt etter et av de berømte "boozecruize"ene som går på Zambezi. Var kjempekos med god mat og fri bar.

ZAMBIA: Nydelig solnedgang gjorde cruizet enda mer flott.

ZIMBABWE: Dette er da Victoria Falls - og meg! Jeg ble så blaut den dagen at singleten min ble ødelagt av alt vannet og jeg måtte kjøpe ny og kameraet mitt er fortsatt ikke seg selv. Men det var verdt det :) Et mektig syn den fossen.
ZIMBABWE: Enda et av Victoria Falls, det obligatoriske bildet som alle tar.

Det var alle bildene av ting som har skjedd. Under kommer det noen bilder fra der vi er nå. Fler bilder kommer i neste post.


SØR AFRIKA: Dette er sånn hostellet vårt ser ut og det er kjempekoselig. De som jobber her er fantastiske og det er egentlig nære alt. Rommet er det bildet av i forje innlegg. Vi koser oss max.

Goodbye Namibia!

It is with a heavy heart I’m writing my final BlogSpot from the red earth of Namibia and the warm heat of Windhoek – my home in Africa. I’ve been working on this blog piece for quite a while to make it good, understandable and to get the right words. I want to write it in English so all the friends I have in Namibia can read it as well. The only problem is that words can’t express the way I’m feeling right now. But shit - this hurts more than I can take.

When I felt the airplane leave the soil of Namibia I shed a tear.

These 3 months has been the best time of my life. Not just because of the clinical at the hospital but also because I’m gotten a little “Namibian” as well. I left a piece of my heart here – a big one! The clinical I had these weeks has given me the greatest joy, more frustration than any other, a new look upon my own ways of working, the nursing in Norway and the way Norwegian students are – we are afraid. We are afraid to try, to fail and succeed. I learned to get those ridiculous thoughts out of my already overfull head and just go for it. It was a smart thing to do because now I feel ready to go back and start working on my own. I didn’t have that personal security and faith in my own actions before I came here. Thank you for giving me that!

Windhoek became a home to me. For me home is a place where there are friends, people that are sad to see you go and a place where you leave a piece of your heart. I do have friends in Windhoek, some really good friends. I will miss everything about this city, it’s noise, smells, the honking taxies, my favorite Savannah, ReMix, Heaven, Katutura, Khomansdal, the firebrigade, no.11 Pasteur str, Independence avenue, the sun, the heat, the surroundings, all the children at Mount Sinai….I could keep this going for ages.

I can’t wait to get back home. See my mom and dad whom I have missed badly. To see the guy who patiently have waited for me. I long to see my sweet little princess that always make her aunt smile and my friends back home. The thing that really breaks my heart is the fact that I’m leaving friends behind as well. The friends I have made during these 3 months. Friends that had taken the time to listen when I needed to talk, given me a hug when the day was too hard to live and kept me safe in this strange, but beautiful town. So this is a little tribute to you guys J

I found a good friend in you Dirkie, a really good friend.. You’re at funny guy and you as well gave me a great time and a big thanks to you for keeping me safe and always getting me home when I wanted to go. I’m going to miss our discussions about the strangest things and I hope you enjoyed them as much as I did. I’m always going to remember the “Miss Spontaneous” and “Miss Personality” awards you gave me. I wish you all the best and all the happiness in the world - because you deserve it. Keep your boy safe and give him a good life. Just don’t forget our bet J That is a bet I really want to lose. Thank you for the great week end we had at Daan Viljoen. It was a great Good-bye party and because of that I have even more memories to hold on to. A big thank you as well for the FANTASTIC braai we had on my last night in Windhoek. I hope you are in Windhoek when I come back, that’s a bet I want to win, but if you decide to leave Namibia, make Oslo a stop on your way.

And the last few weeks I also got to know Gino. Thanks soo much for making sure that I was safe at the airport and together with Dirkie giving me the best goodbye-dinner I have ever had. It was the best way for me to say good bye, but I do hope I can come to London in April to see you. Just let me know and I am going to keep my promise to you. I will definitely come back to Windhoek.

A big hug goes to Richard (Abez) for taking so good care of me and for the warm welcome you gave me at the Firebrigade, I’ll never forget. Also a thanks for getting me home safe every night I was at work. You watched over me like I was you baby sister and for a girl who has a big brother who does the same thing, that made my homesickness fade away for a while. You are a great guy J

A big hug goes to my girl Epinge (hope I wrote it right) for being so happy all the time. I met someone who smiles more than me and thank you for making my homesickness go away. You treated me like your sister and your funny way of treating all the guys at the Fire brigade gave us “weegees” something to live up to. It can’t be easy to handle all of those guys, but girl, you are doing a great job. You got my email so please don’t be a stranger. And when you get that new passport you know that my door is waiting to open up for you.

I’m going to miss the Springbooks you made me Otto. You are one funny guy and it’s too bad I didn’t get the chance to get to know you as well as the others. Make sure you send me a picture of your baby girl when she arrives and keep her safe and close to you. You’ll be a great dad J

And Mika…..you still owe me a coffee and I’m going to collect it. Hope to see you in Cape Town.

Last, but not least, my friend Mario. I hope you are good and doing OK. It was sad you couldn’t take me to the airport, but hey…..thats life! I’m going to miss you.

I’m sending a big hug to the rest of the guys and girls at the Fire brigade. I wish I could have gotten to know each and every one of you as good. But thank you for being there, letting us “weegees” taggle along on calls and joking around and last – being our friends! So to Speedy, David, Geno, TB, Franz, Steven and all of the guys I don’t recall the names of THANKS A THOUSAND TIMES!

My email is as follows: ksvendsr@online.no

And the rest of my Namibian friends and the people I got to know

I WILL MISS YOU!

Until we meet again - good bye Windhoek, good bye Namibia.

“Ring ring whos calling – that’s my baby girl on the phone”